Skei Grande har nemlig merket seg at det er helt annerledes enn da hun begynte å jobbe med politikk. «Både heltestatusen og hatet til politikerne har økt. Politikere er blitt mer kjendiser enn før, og istedenfor å fokusere på politikken er det enten et hat- eller helteforhold til personen», sier Skei Grande til ABC Nyheter. Hun tror at personfokuset kommer i veien for fakta og den reelle diskusjonen om politikk.
Mon tror om den samme Skei Grande ikke burde tenkt på dette litt før?
Fakta alá Skei Grande
For det første er ikke Venstre spesielt godt kjent for å forholde seg til fakta og derav reelle politiske diskusjoner, men desto mer opptatt av følelsesstyrt politikk. Da Stortinget diskuterte den rødgrønne regjeringens stortingsmelding om en helhetlig integreringspolitikk, selvsagt etterfulgt av honnørordene «mangfold og fellesskap» – gikk den ene etter den andre av våre folkevalgte politikere opp på Stortingets talerstol og fastslo at en ny rapport viser at innvandring lønner seg. Først ut var Trine Skei Grande, som hevdet følgende «fakta»:
I dag la Utrop fram en evaluering av innvandring og hva innvandring tilfører Norge, som viser at vi i denne sal blant annet har mellom 27 og 28 mrd. mer å rutte med årlig i skattepenger på grunn av innvandringen, noe som viser at den befolkninga vi får inn, har høyere utdanning enn det den norske befolkninga har. ( … )
Den samme Skei Grande satt imidlertid musestille da en rekke andre aktører tidligere hadde dokumentert det motsatte. At Skei Grande ikke vil lytte til HRS er nå én ting, og det til tross for at vi siden 2008 har forsøkt å banke inn budskapet om at innvandringen til Norge ikke bare er ulønnsom, men at den er direkte kostbar. (I Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?, 2008, påsto vi blant annet at innvandrere kan være en majoritet i Oslo senest i 2029 og at andelen innvandrere er viktig fordi innvandrere har en annen skatte- og trygdeprofil enn nordmenn. I 2009 Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten, med konklusjonen at hvis dagens innvandringspolitikk videreføres bidrar det kutt i velferdsordningene, eventuelt høyere skatter og avgifter. Så tok vi for oss Oslo: Oslo segregeres raskt, 2010, Oslo kommune gjeldstynges, 2011. I 2012 sysselsettingen i Norge og Oslo. I 2013 skatte- og trygderegnskapet for Norges husholdninger, deretter samme år et kortfattet notat der vi så på skatt, inntekt, overføringer og trygder fordelt etter landbakgrunn for et gitt inntektsår). Andre, og kanskje langt mer «spiselige» aktører, har sagt det samme: Erling Holmøy og Birger Strøm (SSB) i 2012 Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring, Brochmann I-utvalgets NOU (2011) og en rekke studier fra Frischsenteret (2013).
Senere er flere rapporter og dokumentasjon lagt på bordet. Det finnes altså ingen unnskyldning for å sitte på Stortinget, i regjering eller i en eller annen medieredaksjon å leve på – og formidle – usannheter.
Men jo da, Skei Grande holdt på sitt. I 2015 sendte den faktaorienterte Skei Grande like godt en SMS til daværende direktør av SSB. Her lurte hun på om det var greit for SSB at – det hun oppfatter som – rasister benytter SSB som sannhetsvitne. Bakgrunnen var en artikkel i Nettavisen som hadde tatt for seg utgiftene for syriske innvandrere, som igjen hadde utløst noen (antakelig) faktuelle SMS-er til Skei Grande. Hva ordlyden i disse SMS-ene var vites ikke, for Skei Grande var ikke særlig villig til å dele dem. Men vi skjønner uansett at de hadde feil fakta, endog med bruk, eller i Skei Grandes tolkning, misbruk av SSBs tall.
Som statsråd kan hun jo «realitetsorientere» Regjeringen og for eksempel identifisere hvor disse ekstra 27-28 milliardene som Utrop-rapporten viste til, er å finne. På samme måte kan hun realitetsorientere SSB slik at deres statistikker kan oppgraderes etter Skei Grande-fakta om at innvandrere har høyere utdanning enn norske. Andre fakta tilsier noe annet.
Hat- eller helteforhold
På samme måte kan det stilles spørsmål ved Skei Grandes har- eller helteforhold til personer istedenfor å fokusere på politikken. Hvordan ligger hun an her?
Helt siden Solberg I-regjeringen har Skei Grande vært klar på at hun og Venstre vil inn i regjering. Det var bare en hake med Skei Grandes regjeringsprosjekt, og det var at Fremskrittspartiet allerede var der. Og som «støtteparti» for H/FrP-regjeringen vil jeg anta at mangt et regjeringsmedlem, ikke minst statsministeren, har bannet på bakrommet over Venstres vinglete og ustabile «støtte», samt deres evne til å la person komme foran politikken.
Da Sylvi Listhaug (FrP) ble innvandring- og integreringsminister het det fra Skei Grande at «hun er ikke min statsråd» (2016). Skei Grande har åpenbart ikke hatt noen problemer med å offentliggjøre sitt hatforhold til Listhaug, men hun kunne visstnok spise det i seg – fordi det var en mindretallsregjering, og dermed kunne Skei Grand og Venstre bidra til personkontroll via flertallet på Stortinget. Da Listhaug gikk av, som da var blitt justisminister, var hun imidlertid blitt mer enn helt: «Det var klokt av justisministeren å trekke seg. Nå kan vi se fremover og fortsette det gode, borgerlige samarbeidet», kvitret Skei Grande på Facebook.
Men det er ikke bare Listhaug som har fått erfare at Skei Grandes personlige preferanser går foran politikken. Det samme gjaldt Per-Willy Amundsen (FrP) som justisminister (2016). Venstre holdt da en egen pressekonferanse i Stortingets vandrehall for å fortelle hvor sterkt de reagerte på denne utnevnelsen.
«Venstre-lederen sier det nå er to statsråder i samme departement – innvandringsminister Sylvi Listhaug og justisminister Per Willy Amundsen – som er klimafornektere og at de to står for en retorikk som ikke er samlende», konkluderte Skei Grande – og det før Amundsen hadde gjort et dagsverk som statsråd.
På Venstres landsmøte i 2012 lød det fra Skei Grande:
– Vi kan samarbeide med personer som Anders Anundsen og Ketil Solvik-Olsen, men ikke med Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen. Det er spesielt dem som tidligere har hatt ansvaret for Frps innvandringspolitikk vi har problemer med.
Innvandringspolitikken og ansvar
Vi ser den røde tråden: Skei Grandes problemer med fakta og hatforhold til personer kommer frem i innvandringspolitikken. Da gjelder visstnok helt andre regler for «den tradisjonelle politiske debatten» – og som da med all sannsynlighet heller ikke sorterer under «farlig utvikling». Det er jo skrekkelig synd for oss velgere – siden innvandring er den viktigste saken for oss.
Men hvem tror så Skei Grande har ansvaret for det hun, i alle fall for noen politiske områder, ser på med bekymring på grunn av mer person- enn politikkfokus?
– Jeg tror ikke det er en gruppe som har ansvaret. Politikere bygger mer «image» rundt personer enn før og samtidig jager mediene mer i flokk. Det er lettere å få klikk på en historie om et menneske enn å sette seg inn i det lange resonnementet. Mediebildet er blitt mer personfokuset, fordi historiene mobiliserer flere klikk.
– Er det noe dere politikerne kan gjøre?
– Det er ikke så lett å stå imot disse kreftene, men vi må prøve å sette sakene på dagsordenen. Det er ikke så lett.
Svaret til ABC Nyheter forteller oss i alle fall én ting: Skei Grande kjemper mot seg selv – men er selvsagt helt uten skyld.