Helga Eggebø har sammen med Jan-Paul Brekke ved Institutt for samfunnsforskning forfattet rapporten «Family migration and integration: A literature review», på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Undersøkelsen, som er en litteraturgjennomgang av eksisterende forskning på feltet, konkluderer med at det finnes «svært lite dokumentasjon på at strenge vilkår for familieinnvandring gir bedre integrering».
En slik litteraturgjennomgang er selvsagt avhengig av hvilken forskning en velger å se på, og noe sier meg at en kan ha hatt et noe selektivt utvalg. Skepsisen er knyttet til at sosiolog Helga Eggebø, tidligere rådgiver for SV og som har forsket mye på diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet og seksuell orientering, neppe har konsentrert seg altfor mye om den forskning som er kritisk til innvandringen. Det samme kan sies om sosiolog Jan-Paul Brekke, som i mange sammenhenger har gitt til kjenne sitt innvandringsliberale syn.
Uunngåelig familieseparsjon
Ifølge Eggebø og Brekke viser eksisterende forskning at «familieinnvandring ofte blir presentert som en barriere for integrering, og bekymring for innvandring blir brukt strategisk for å rettferdiggjøre en stadig strengere familieinnvandringspolitikk.» Men det skal være liten empirisk støtte for slike påstander. Innstramninger for familieinnvandring, som for eksempel inntektskrav, språkkrav, integreringstester, aldersgrenser, fører til en reduksjon av familieinnvandrede og dermed «uunngåelig til familierseparasjon». En slik separasjon «kan få en alvorlig negativ innvirkning på familier og barns mentale helse, trivsel og integrering».
Konklusjon: Strengere vilkår for familieinnvandring fører til at flere familier splittes, noe som gir svært alvorlige konsekvenser for dem det gjelder.
Ifølge rapporten skal mesteparten av forskningen på familieinnvandring og integrering handle om deltakelse på arbeidsmarkedet.
– Dette er en viktig dimensjon ved integrering, men andre dimensjoner slik som deltakelse i politikk og sivilsamfunn, tilgang til boligmarked og utdanning, følelse av tilhørighet, kulturell integrering og identitet er også av stor betydning, sier Eggebø til NRK, og fortsetter:
– Når integreringsargumentet er så avgjørende for innføring av strengere reguleringer, må man kunne forvente at det undersøkes og dokumenteres hvorvidt reguleringene faktisk fører til bedre integrering.
Sammenhengen som en ikke vil se
Uten å ha lest rapporten må jeg si at jeg allerede på dette tidspunktet kjenner på forskerens fordommer. At familieinnvandring er «en barriere for integrering» handler om antallet, ikke om at den første som kom fører til adskilte familier. En innstramning for familieinnvandring er således ikke et integreringstiltak i seg selv, det er for å forhindre at flere av dem som «ønsker seg et bedre liv», altså som i utgangspunktet ikke er reelle flyktninger, kommer. På den måten kan nettopp de reelle flyktningene som får opphold i Norge enklere få sin familie hit, rett og slett fordi det blir færre som skal familieinnvandre. Slik sett er «bekymringen for innvandring» en bekymring for de som allerede er innvandret og har fått opphold. Premisset er imidlertid at strengere familieinnvandring er et innvandringsregulerende tiltak. Men godtar man ikke at det er en sammenheng mellom antall innvandrere, type innvandrere og integrering, da vil man heller ikke se slike sammenhenger.
Å få opphold i Norge betyr heller ikke at det er befolkningen som skal fø deg. Derfor må det stilles krav til deg slik at du kan bli i stand til å ta deg vare på deg selv – og deretter din egen familie. At du er i stand både å ivareta deg selv og andre må du bevise. Derfor er arbeidsmarkedstilknytning særdeles viktig. At det for en periode kan være tungt å være separert fra familien er fullt ut forståelig, men det er en av de risikoene en utsetter seg selv og familien for ved migrasjon – slik dagens system fungerer. Men på samme måte som en kan finne dem som blir «deprimert av å ikke få kona til Norge», slik som NRK akkurat i dag har funnet et eksempel på, finner du dem som blir inspirert til å starte integreringsprosessen nettopp for å få kona til Norge. Og når kone og barn kommer, er det altså nye som skal integreres – og da kan det være en fordel med en (forhåpentligvis) rollemodell i familien.
Og skal det være noen grense? Du kan sikkert finne den familien som blir deprimert av å ikke ha kontakt med storfamilien, besteforeldre, foreldre, tanter, onkler, nevøer, nieser, i alle fall benytter mange et slik argument når de reiser på ferieopphold fra land de har flyktet fra.
Løsningen
For øvrig er argumentet om integreringens fortreffelighet ved deltakelse i politikk og sivilsamfunn, tilgang til boligmarked og utdanning, følelse av tilhørighet, kulturell integrering og identitet, ikke noe som politisk kan vedtas, det er noe den enkelte må ønske, ville og jobbe for.
Studien til Eggebø/Brekke avdekker kanskje heller de enorme svakhetene med asyl- og flyktninginstituttet. Et tiltak som kan bøte på slik «uungåelig» familieseparasjon er at kun flyktninger fra FN-kontrollerte leire anerkjennes som søkere – eller fra mottaksleire som etableres i utlandet. Da leveres enten en enkeltsøknad eller en familiesøknad.
Men det var vel neppe et slikt realpolitisk tiltak Eggebø og Brekke hadde sett for seg.
Vi kan vel bare konstatere at Justisdepartementet har fått nok en rapport som legges i skuffen.