Er det noen som lengre lar seg lure?
Om det skulle være noen sjeler som enda lar seg forføre av byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og hans rødgrønne styre i Oslo, så har de seg selv å takke når de selv blir offer for problemene. For sannsynligheten er høy for at enhver kan bli rammet av blind vold en kveld i Oslo, og sannsynligheten stiger hvis du bor eller forviller deg på østkanten av byen, og stiger enda et par hakk hvis du beveger deg i innvandrertette deler av byen. Jobber du i skoleverket, i barnevernet eller med kundebehandling i NAV-systemet, så kan vi legge til en tilleggsrisiko. Og da har jeg ikke nevnt politiet.
«- Jeg kan snakke om etnisitet morgen, middag og kveld», sier Johansen på Politisk kvarter (NRK 9. mai), «men det løser ikke problemet.»
Og hva er problemet? Jo, det er dét som vi i årevis ikke skulle snakke høyt om, nettopp fordi det handlet om innvandring og etnisitet – og derav alle «følgefeilene».
Feminisering av samfunnet
Kriminalitetsbilde i Oslo har bygget seg gradvis opp, og det har gått mye raskere i gal retning enn noen har ønsket å innrømme – inntil nå, men da igjen begrenset til ungdomskriminalitet. For hvis noen tror at kriminalitetsutviklingen er noen bedre for dem over 18 år, så er det bare å forberede seg på neste «overraskelse». Grunnen til disse «overraskelsene» finner vi i politiledelsens sammenstilling, analyse og presentasjon av kriminalitetsstatistikk samt politifaglige vurderinger og derav politisk strategi og handling. Det igjen handler vel så mye om politikk, der politiledelsen og politikerne har til felles det som kan sammenstilles som en feminisering av samfunnet.
I eldreomsorgen heter det «de varme hender», i politiets kontekst kan det kalles «de bløte hender». Det er synd på kjeltringene, for det finnes alltid noen utenforliggende årsaker til dere handlinger.
Rapporter på glanset papir
«Fram til 2015 pekte alle piler i riktig retning når det gjaldt ungdom og kriminalitet», fastslår Dagbladet i dag. Hvilke «alle piler»? Skjønner journalisten hvor hun henter «kunnskapen» fra? La oss bare slå fast at det ikke er fra virkeligheten.
«Vi har kanskje solt oss litt i glansen med den veldig positive utviklingen», sier Janne Stømner, leder for Oslo-politiets forebyggende enhet. Det tror jeg faktisk på, men det som Strømner og andre kanskje ved nærmere ettertanke vil fundere over, er om politiledelsen og Strategisk stab ved Oslopolitiet har glanset for mye både hva gjelder tall og konklusjoner. Det får, som vi har påpekt ved flere anledninger over år, gjerne både politi og politikere til å fatte beslutninger på feil grunnlag.
I årets rapport fra SaLTO, samarbeidsmodellen til Oslo kommune og Oslo politidistrikt for å forebygge kriminalitet og rusmisbruk blant barn og unge, heter det at i 2017 var det en økning i den registrerte barne- og ungdomskriminaliteten, det vil si unge under 18 år som var mistenkt, siktet eller domfelt. De som følger med på de kriminalitetsgjerninger som faktisk blir omtalt i offentligheten vet derimot at politiet ofte rapporterer at ungdommen «forsvant fra stedet» og «ingen er mistenkt», og så legger de ikke til: Politiet prioriterer heller ikke saken. (Hvorfor skulle de? Det er jo bare synd på disse ungdommene). Det de derimot gjerne sier er at «de følger med på utviklingen».
Merk også at SaLTOs hovedmål er «forebygging», mens vår påpekning av «registrert» (kriminalitet) nettopp handler om omlegging av registreringen knyttet til hvordan politiet prioriterer. Videre heter det at kriminalitetsøkningen var ventet, siden den også økte i 2016. Med andre ord lar ikke kriminalitetsutviklingen i Oslo lenger seg «gjemmes bort» i tall og dokumenter med politisk slagside og ønsketenkning.
Åtte-ni åringer anno 2018
– Nå har vi gutter som har startet med kriminelle handlinger som åtte-ni åringer. Det er bare noen eksempler. De har stått bak naskeri, men også trusler og vold, altså grovere kriminalitet fra tidlig alder, sier Stømner til Dagbladet.
«Forklaringen» fra samme Strømner hentes åpenbart fra politiets rapporter på glanset papir: Oppvokst i små leiligheter, har mange søsken, fattigdom, vold i hjemmet, foreldre som ikke stiller opp, ikke tillit til politiet, barnevernet eller det norske systemet.
Disse «forklaringene» er det som vi kaller følgefeil av innvandring og etnisitet, eller nasjonal bakgrunn. Og bare så det er sagt med det samme: Nei, det er ikke barna som i seg selv kan lastes. Like lite som barn som vokste opp i arbeiderstrøk på 1950- og 60-tallet i små leiligheter, med flere søsken, i (relativ) fattigdom, der vold var en mer «anerkjent» del av barneoppdragelsen, der foreldre ikke stilte (godt) nok opp, og der kanskje ikke tilliten til politi og barnevern sto i høysetet, men der respekten for de samme var tilstede. Å få politiet på nakken fikk konsekvenser, og barnevernet tok barna fra deg hvis du ikke klarte å ivareta dem. Dessuten var slik kontakt med både politi og barnevern forbundet med dyp skam. Samtidig hadde de aller fleste tillit til «det norske systemet», fordi – og det er vesentlig- en var en del av dette systemet. På godt og vondt.
Ja, systemet var også da urettferdig. Noen var rikere enn andre, slik som det alltid vil være, men arbeiderklassen tok mål av seg å gi sine barn en klassereise fordi velferdssamfunnet la til rette for det. Sosioøkonomiske faktorer skulle ikke være til hinder. Har så dette endret seg i 2018?
Nei, men vi har i store deler av Oslo byttet ut befolkningen, nettopp til en befolkning som ikke er en del av det norske systemet. Og når politi, politikere og andre aktører gjør følgefeilene til forklaring bidrar dette samtidig til en legitimering av at foreldre/foresatte ikke tar ansvar for sine barn og deres handlinger.
Mer politi
Det absurde er at mens følgefeilene blir forklaringen, så forlanges det samtidig mer politi – som om det vil løse problemene som altså skal være trangboddhet, fattigdom, ansvarsløse foreldre og mistillit til det norske systemet. Hva skal politiet gjøre med det? Endog en aktør som står i fremste rekke hva gjelder «mistillit», mest sannsynlig for at politiet har voldsmonopol – hvilket ikke alle anerkjenner som det norske systemet. Men stadig flere oppdager jo også at politiet har byttet ut voldsmonopolet med teorier fra sosionomer, sosiologer, kriminologer, pedagoger og dets like.
Si det som det er du, Johansen, og alle andre som benekter realitetene: Politiets innsats kan bidra til bedre statistikker og derav konklusjoner som vi kanskje igjen kan lese i hovedstrømsmediene:
«Etter noen år med økning i barne- og ungdomskriminaliteten peker alle piler nå igjen i riktig retning. Godt politisk verktøy, prioritering av ressurser og politis formidable innsats er noe av forklaringen.»
Så er «vi» fornøyd i noen år til, helt til neste «overraskelse» – med nye aktører, ikke minst i mediene.
Og så kan du banne på at det fortsatt er som i dag: Én gruppe hører vi ingenting om – ofrene for kriminaliteten. De forblir glemt.