Faksimile Aftenposten
Sherihan Rashoun Ali var 14 år gammel da terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) overfalt jesidiene i byen Sinjar. Hennes mor ble drept, broren forsvant og i fire år ble hun selv ble sendt på kryss og tvers på IS´ område som sexslave, solgt og voldtatt så mange ganger at hun mistet tellingen.
Gode dager i IS – en stund
Aisha Shezadi gjorde behandlingen av Ali og IS’ utallige andre grusomheter mulig. Shezadi reiste fra Norge og tilsluttet seg IS frivillig, og selv den dag i dag støtter hun grusomhetene.
Aktivistene Erling Folkvord og Johan Petter Andresen fra organisasjonen Solidaritet med Kurdistan har møtt Shezadi, og begge har et klart inntrykk av at hun fremdeles forsvarer IS og at hun ikke angrer.
Og det er ikke så rart, for i motsetninge til Ali og jenter som henne, hadde Shezadi glade dager i det hun anser som et drømmesamfunn:
– Inntrykket jeg satt igjen med, var at hun har hatt flotte, komfortable dager i gode hus mens hun var hos IS. Hun beskrev en tilværelse som fornøyd og veltilpasset husmor, uten mangel på verken mat eller penger, sier Erling Folkvord til Klassekampen.
Nå er det imidlertid ikke noe gøy der lenger, så Allahs bolde kriger pakket mann, barnet hun fikk etter at forrige døde og koffert og forlot lokalet. Hun bønnfaller hun Norge om hjelp til å komme «hjem». Du skjønner, «situasjonen er veldig vanskelig. Takk», sier hun.
Helvetes forgård
Shezadi er født i Norge og har således norsk statsborgerskap. Dermed har hun i teorien krav på at norske myndigheter hjelper henne og sørger for at hun får komme hjem. Men Shezadi og andre som henne har tatt et frivillig valg; de har selv reist ut av land de forakter og tilsluttet seg en av de mest barbariske organisasjonene som har vært sett i moderne tid. De har med viten og vilje snudd ryggen til landet de vokste opp i, for det de ønsker å leve i er islamske stater styrt av sharia; stater hvor de har frie hender til å misbruke, voldta, lemleste og myrde enhver annerledestenkende. Shezadi er del av denne bevegelsen, som også ønsker å gjøre våre land til det som best kan beskrives som helvetes forgård.
Hvorfor hun og ektefellen sitter i en flyktningleir må gudene vite, for de burde begge sittet i en fangeleir for krigsforbrytere i påvente av opprettelsen av en internasjonalt krigsrett beregnet på illegale stridende som dem.
Ta ikke feil: disse menneskene er ikke vanlige kriminelle og bør ikke behandles slik heller. De er krigsforbrytere som har gjort gjerninger de fleste normale mennesker ikke en gang orker å lese om mulig. Ikke bare det, men de støtter det også helhjertet. Mange av dem har fått våpentrening og er stadig like ideologisk overbevist, hvilket gjør dem til en sikkerhetstrussel mot ethvert land de setter foten i.
Dette slapp !Les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening løs på ungene våre – for hun «oppfordret jo ikke til vold».
Det finnes noe som heter personlig ansvar, og som alle andre bør Aisha Shezadi overlates til å ta sitt. Hun har hatt det moro – på utallige ofres bekostning – og nå kommer regningen.
Reintegrering …
Alle altruistene vi holder oss med synes derimot at det er altfor hardhjertet og at vi selvfølgelig bør hente dem «hjem» og reintegrere dem i samfunnet. Sikkerhetstrusler kan jo etterretningstjenestene holder oversikt over? Nei, de kan ikke det. Europeiske sikkerhetstjenester er allerede overveldet som det er, og svært mange av de islamistiske terrorangrepene og -drapene som har blitt begått de siste årene er blitt begått av personer som var kategorisert som sikkerhetstrusler fra før. Men det krever ressurser og mannskap de fleste land ikke lenger har.
Sveriges Säpo har for lengst varslet om at antall sikkerhetstrusler begynner å bli så høyt at de ikke lenger har mannskap eller ressurser nok til å holde følge med utviklingen og ikke minst: overvåke alle som bør overvåkes. Ifølge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på én mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende – både menneskelig og materielt – jobben deres er.
I tillegg kommer at det ikke finnes ett eneste «antiradikaliseringsprogram» som beviselig virker. Så kommer da også utilgivelig naive europeiske politikere med forslag som dette:
Det rødgrønnrosa politiske flertallet i den svenske hovedstaden har bestemt seg for en strategi for å ta imot IS-krigere som kommer hjem til Sverige.
Strategien innebærer at svenske myndigheter skal samarbeide for å gi krigerne jobb, bolig og stønad når de kommer hjem fra krigshandlinger i Syria og Irak.
Bli en morderisk krigsforbryter med sans for voldtekt og tortur, få jobb, bolig og velferdsytelser ved retur. Og det var reklamen, dere!
I hvilke nabolag har man forresten tenkt å reintegrere disse menneskene, mon tro? Jeg prøver meg på en kvalifisert gjetning: det blir ikke blant de blødende hjerter på Bygdøy eller Ullern. Det blir i ditt og mitt. Selvfølgelig. For alt ethvert nabolag trenger, er kjente voldtektsforbrytere, slavehandlere, mordere og barneskjendere. Hvis ikke Europas politiske ledelse forstår at de er på villspor her, så bør noen av rådgiverne deres snart fortelle dem det.
Politisk rådgiver for SV og tidligere daglig leder i !Les Wanda Voldner. Bilde: Facebook.
Som for eksempel SVs politiske rådgiver Wanda Voldner, som i egenskap av daglig leder for i Foreningen !Les utviste den gode dømmekraften å slippe det grufulle skrømtet løs på forsvarsløse elever under obligatorisk skolegang for å «bekjempe fordommer».
Fordommer
Kjempeidé, hvis man bare ser bort fra at niqab er den ultimate fordom og intoleranse konsentrert i et klesplagg.
Hvis det å se med dyp mistro og antipati på kvinner og menn som aktivt arbeider for en samfunnsordning der alle ikke-muslimer og/eller «feilvaremuslimer» skal undertrykkes, kvinner likeså, homofile myrdes, utro ektefeller steines til døde, småkriminelle piskes eller få lemmer amputert og kvinner kan selges som sexslaver på åpent marked er fordommer, er det sannelig godt at vi har tolerante mennesker som Isaksen og meningsfeller til å sørge for at barna våre får et bedre og mindre fordomsfullt forhold til niqab og alt den representerer.
Selv synes jeg nemlig denne typen fordommer er gull verdt. Følgelig kom det litt kritikk av de tolerantes skrudde idé om å sende en slik kvinne rundt på norske skoler for å bekjempe unge elevers «fordommer».
Det ble for mye for masterstudent Irene Skagestad ved Høyskolen i Oslo og Akershus, som dro til i Aftenposten og klaget over «vi- og dem-perspektivet» i debatten.
I min masteroppgave om hijab- og niqabdebatt undersøker jeg hvordan kvinner med muslimsk begrunnede hodeplagg blir beskrevet i medier, og deres egne refleksjoner rundt debatten. Det er åpenbart stor forskjell på hijab og det mer tildekkende plagget niqab, men hvordan plaggene diskuteres i mediene er ikke så ulike. Store deler av debatten er og har vært preget av et «vi» og «dem»-perspektiv.
Problemet er ikke lenger at hun er taus, men det motsatte: At hun ytrer ting det store «vi» ikke liker. Er det ingen som ser paradokset her?
Personlig må jeg bare innrømme at det eneste paradokset jeg ser er at norsk skole og de fleste andre offentlige institusjoner som arbeider målrettet for øke toleransen i vårt samfunn samtidig synes det er vettugt å fremme toleranse for personer som ikke bare er blant planetens mest intolerante, men mener at alt og alle som ikke passer inn i deres intolerante verden bør undertrykkes eller utryddes.
Ekstrem er ordet
For de som velger niqab frivillig – eller tvinger kvinner til å iføre seg plagget – bekjenner seg til en spesiell retning av islam, som løst kan benevnes som islamisme. Retningen er for alle formål ekstrem, og de fleste muslimer tar avstand fra den. Hva den innebærer kan vi se av fremferden til Taliban i Afghanistan og Pakistan, al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og ISIS i Irak. Islamismen er en renhetsideologi, og derfor generelt menneskefiendtlig, undertrykkende og voldelig. Annerledestroende, også andre islamske retninger, har særdeles dårlige kår under den. Islamister kan være uenige om virkemidlene, men de har til felles at de ønsker å innrette samfunnet etter deres spesielle tolkning av islam og sharialover, og i flere land kjemper de fysisk for innføringen av sharia, inklusive hele herligheten med offentlige henrettelser, slavehold, pisking og andre torturlignende straffemetoder. Blod flyter alltid der islamistene drar frem.
I Europa er de imidlertid henvist til å bedrive politisk aktivisme – og det gjør de, menn som, utrolig nok, kvinner. For det er lite eller ingenting som tyder på at den vanlige undertrykte muslimske kvinner-fortellingen gjelder for våre hjemlige niqab-aktivister som Shezadi. Tvert i mot er det all grunn til å tro dem når de sier de har valgt det selv. Da står vi igjen med det faktum at de bevisst og frivillig har valgt å bekjenne seg til- og fronte en ideologi som mens vi debatterer, er årsaken til at barn, kvinner og menn som anses for å være vantro blir slaktet ned av det siste skuddet på en pillråtten stamme: IS og deres islamske kalifat.
Ingen av de overnevnte var i stand til å se noen spor av ekstremisme hos Aisha Shezadi, og da andre påpekte det, stakk de fingrene i ørene og ropte LALALALA!
Men siden disse kvinnene synes at mangfoldet den fordomsbekjempende, overbeviste og oppegående Aisha Shezadi bringer til torgs er så stas, så vil de – eller noen av de andre humanistene som ivrer etter å få henne «hjem» – kanskje invitere henne hjem til seg og reintegrere henne der? Og hvis det går bra, så kan resten av oss vurdere å hente resten.
Ikke et øyeblikk før.