Byrådsleder Raymond Johansen ble kraftig fortørnet da justisminister Tor Mikkel Wara i beste sendetid konstaterte at Oslo ikke tåler mer innvandring. Det skjedde i forbindelse med debatten om den økende gjengkriminaliteten i Raymonds rike, og som Wara mener skyldes for stor innvandring med påfølgende kulturelle problemer.
Johansen kontret med å – av alle ting – lempe ansvaret for de siste 40 årenes innvandring på Frp: – Fremskrittspartiet har hatt justisministre i fem år! Det har vært altfor lite politi, det har vært gjengdannelser, og dere har ikke hatt evne til å gjøre noe med det. Jeg er glad for at dere gjør noe nå, men innvandringspolitikken har dere ansvaret for, sa han.
Ansvarsfraskrivelse på høyt nivå
Men i 2012 redegjorde Johansen selv for eget og Arbeiderpartiets syn på innvandring, som han støtter helhjertet, så hvorfor vil han ikke at han og parti hans skal ha æren for den?
– Vi gjør det fordi vi ønsker det – mangfold er bra for vårt land, og i tillegg er det en del av våre internasjonale forpliktelser, sier Johansen.
Mangfold er grunnleggende positivt, både økonomisk og kulturelt, hevder partisekretæren. De landene som fremstår som attraktive på arbeidsmarkedet og som er gode på integrering, er etter Aps skjønn vinnere i den globale konkurransen.
Rekordår hvert år.
Tar vi en kikk på Statistisk sentralbyrås tabell for innvandringen til Norge, ser vi at den har gått én vei siden 1970: oppover. Siden 1970 har Arbeiderpartiet sittet i regjering 9 ganger, altså i 36 av de 48 årene som har gått. Ap har, selvfølgelig, både hatt og ført sin egen innvandringspolitikk i de årene.
Og likevel gir Raymond Johansen bort – helt gratis – æren for den. Hvorfor det, når den har vært så grunnleggende økonomisk og kulturelt gunstig, samtidig som den har gjort oss til vinnere i den globale konkurransen? Og så til lusne Frp da, som bare har sittet i regjering i fem små år, og neppe har æren for det hele heller, ettersom de har måttet la seg vingeklippe av de mest innvandringsliberale partiene av dem alle; Venstre og KrF, for ikke å nevne Civita-delen av Høyre?
Merkelige greier.
Johansen er imidlertid ikke den eneste sosialdemokraten som førsøker å løpe fra ansvaret for en politikk partiet og han selv i alle år har støttet og bidratt til å føre.
«Totalt mislykket innvandringspolitikk»
På den andre siden av kjølen går det mot valg, og den tidligere, sosialdemokratiske statsministeren Göran Persson har litt å si om svensk innvandringspolitikk, som ikke har vist seg å være så grunnleggende positiv for landet som den i 40 år er blitt fremstilt. Og hvis skyld er det? Moderaternas allianseregjering med Fredrik Reinfelt i spissen, som ledet Sverige i åtte år. I årets 1. mai-tale gikk Persson følgelig til hardt angrep på Reinfelt og Allianseregjeringens innvandringspolitikk, som han karakteriserte som «totalt mislykket» og som «Sverige kommer til å lide under i mange år».
Persson har helt klart et poeng, da Reinfeldt er beryktet for «öppna era hjärtan-talen» i forbindelse med Sveriges katastrofale grenseåpning i 2015. Men når han gir æren til sin etterfølger, glemmer han et par ting. Som hva han selv mener om innvandring, og hvilken politikk han og Socialdemokratiet har ført.
På Facebook oppsummerer nasjonaløkonomen og forfatteren Tino Sanandaji:
I 2015 svarte Persson dette på Expressens spørsmål om Moderaternas innvandringspolitikk:
Då var budskapet «öppna era hjärtan»?
– Ja, och det budskapet tror jag fortfarande gäller från Moderaterna. De gör nog ungefär samma ekonomiska analys som jag gör, och betonar vikten av befolkningsökning. Problemet i dag är att mottagandet inte är rättvist fördelat över landet, och det där skapar konflikter och spänningar. Så om man tror på vikten av att öka Sveriges befolkning med hjälp av immigration, då måste vi få till stånd en rättvisare fördelning av kostnaderna för introduktionsfasen.
I Perssons 1.mai-tale samme år lød det slik:
Han menar också att anledningen till att Sverige klarat sig bättre än övriga Europa beror på invandringen.
– Att det går lite bättre för Sverige beror på att vi haft en hög invandring, säger den förre statsministern.
Til tross for den voldsomme tilstrømningen i 2015, hadde man ikke skiftet mening våren 2016:
Göran Persson vill emellertid inte stänga dörren för invandring till Sverige.
– Min grundläggande uppfattning är att den invandring vi har till Sverige är en del av den förklaring vi har till att det går så bra för Sverige. Sedan gick det för fort förra hösten, det blev för mycket på en gång. Men vi ska för guds skull inte stänga Sverige, det kommer vi alla att bli fattigare av.
En plan, en plan, mitt kongerike for en plan!
Hvis Göran Persson synes at innvandringen til Sverige er totalt mislykket, så kan man jo bare undres på hvorfor han ikke gjorde noe med det i ti årene han var statsminister fra 1996 til 2006. Siden 1970 har Socialdemokraterna sittet i regjering syv ganger, 28 år, hvor av 12 av dem sammenhengende. Og før den tid satt faktisk Socialdemokraterna sammenhengende i 40 år fra 1936 til 1976. Er det noen som har hovedansvaret for politikken Sverige har ført i moderne tid, så er det – der som her – sosialdemokratene både Persson og Johansen representerer.
Men i likhet med Johansen mener Persson fremdeles at innvandring er grunnleggende positivt, så da må vel problemene skyldes noe annet? Jada, og det er at Reinfeldts allianseregjering «ikke hadde noen plan».
Aha, visste vi det ikke! Men sosialdemokratene hadde sikkert en?
Ikke hvis vi skal tro Sveriges Riksrevisjon, som i 2017 gransket suksessive regjeringers konsekvensanalyser i forkant av innvandringspolitiske beslutninger. Resultatet er ikke smigrende:
- I perioden 2004-2015 har samtlige statlige langtidsprognoser kraftig undervurdert de reelle kostnadene på innvandringsfeltet. Undervurderingen har tiltatt med tiden og har de siste årene oppgått i flere milliarder kroner i året.
- Regjeringen(e) har i samme periode lagt frem et trettitals proposisjoner mer forslag som påvirker forutsetningene for å søke, eller få, oppholdstillatelse på asylrelatert grunnlag. En gjennomgang viser at nesten alle forslagene mangler vesentlige konsekvensanalyser for statlig og kommunal virksomhet og økonomi. I den grad forslagene ble vurdert til å ha økonomiske konsekvenser, ble de beskrevet som små. Vurderingene er generelt kortfattet og mangler ofte en redegjøring for bakenforliggende analyser.
- En oversiktlig gjennomgang tyder på at regjeringens redegjørelser sjelden forutså økonomiske og andre konsekvenser for statlige og kommunale virksomheter, eller belyste usikkerhetsmoment eller risko ved forslagene.
- Dette kan medføre at statens budsjettprognoser ikke blir korrekte, i tillegg til at f.eks. statlige og kommunale virksomheter ikke fullt ut kan foreberede seg på konsekvensene. Dette gjør at virksomhetene risikerer å bli mindre effektive eller unødvendig kostbare.
- Uten gjennomarbeidede konsekvensanalyser øker også risikoen for andre, uventede bieffekter.
Samtlige langtidsprognoser i perioden 2004-2015 der, altså. Det vil si under to sosialdemokratiske regjeringer, den ene under ledelse av Persson selv.
Skitt i Norge, leve Arbeiderpartiet?
Over til Raymond Johansens eget parti. Det er korrekt at innvandringen til Norge har økt, og da særlig asylinnvandringen fra Afrika og den islamske delen av Asia, under Solberg-regjeringene. Folkevandringen, som økte betraktelig etter Tyskland og Sveriges åpne, ansvarsløse invitasjon, fikk også følger for oss.
Hva gjorde Arbeiderpartiet i denne situasjonen? Jonas Gahr Støre agiterte for å ta i mot ytterligere 10 000 syrere og høstet vill jubel og tordnende applaus fra partifellene i Folkets hus. Det gjorde det neppe enklere for Høyre/FrP å manøvrere på ansvarlig vis, særlig ikke fordi de to angivelige støttepartiene var på Aps parti. Venstre vedtok også å motta 10 000 syrere ekstra, mens det som vanlig ulne KrF gnålte om at vi «måtte ta i mot flere». Så er det noen ære å hente her, så må den deles på flere.
Sannheten er at den ene regjeringen arver spesielt asylinnvandringen og relaterte problemer etter den andre. Det skyldes blant annet at vi stadig forholder oss til foreldede internasjonale konvensjoner, som i tillegg er gjenstand for såkalt dynamisk tolkning av juridiske aktivister, og at ingen regjeringer så langt har vært villige til å benytte seg av det handlingsrommet som tross alt finnes. Når noen, som for eksempel Danmark, går inn for å ta et oppgjør med internasjonale konvensjoner, domstoler og tolkninger, eller noen tar til orde for å (gud forby!) reforhandle dem eller melde seg ut, får den pyntelige politiske klassen åndenød.
Men det blir stadig klarere for alle som tenker med hjernen, ikke eget følelsesliv, at noe må gjøres. Inntil det blir gjort, vil enhver regjering – helt uavhengig av partifarge – få den forriges problemer i fanget og slik vil det fortsette.
Æren? Nei, takk som byr!
Det hadde imidlertid vært hyggelig å se representanter for den politiske klassen te seg som voksne, ansvarlige mennesker og ikke fireåringer i en sandkasse. Samtlige regjeringer siden 1970 har et medansvar for dagens situasjon. Punktum.
Men de innvandringsliberale, som Raymond Johansen, mener at innvandring er gunstig på alle måter og det har de da også kommunisert til befolkningen i årevis. Og om de så smått har begynt å tvile eller ser at innvandringen kanskje ikke har vært så bra som de påsto, snakker de ikke høyt om det.
Snakker gjør de likefullt, for bare det faktum at de ikke vil ta eller ha æren for noe de i alle år har fremstilt som grunnleggende bra for landet, skriker faktisk til himmels. Hvis gud finnes, har han antagelig fått hørselsskader allerede.