I 2009 foreslo Fremskrittspartiet å opprette asylmottak i Afrika, og ble møtt med massiv motstand. I 2018 foreslår Arbeiderpartiet å opprette asylmottak i Afrika, som knapt får noen til å lee på et øyelokk. Men det toget er gått, sier Per-Willy Amundsen (FrP), for asylmottak i Afrika var riktig for ti år siden, nå må dagens asylsystem avvikles.
Vi har kontaktet tidligere innvandringspolitisk talsperson, faktisk den lengst sittende i den posisjonen for Fremskrittspartiet, og deretter justisminister, Per-Willy Amundsen, for å høre hva han mener om Arbeiderpartiets utspill. Dette fordi Amundsen i 2009 lanserte akkurat samme forslag – og ble selvsagt hengt ut til spott og spe, noe som ikke gikk mer inn på han enn at han som leder av Bærekraftutvalget relanserte samme forslaget i utvalgets rapport i 2013.
Hvilken genial idé!
For i VG 5. mai kan vi lese at Ap har hentet inspirasjon i Danmark – hos sitt søsterparti Sosialdemokratene – som har kommet til at asylleire i Afrika er en genial idé.
– Man må ha en realistisk og rettferdig innvandringspolitikk, sier Masud Gharahkhani, innvandringspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet og leder for Aps migrasjonsutvalg, på trappene utenfor det danske folketinget.
Ja, Gharahkhani har rett i det. Man må ha en realistisk og rettferdig innvandringspolitikk. Det krever ikke bare realitetsorientering, fortrinnsvis oppdaterte realiteter, men også en grundig vurdering av hva man oppfatter som «rettferdig» – og for hvem.
Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har skrevet om asylpolitikken. Men det er i alle fall mange ganger nok til at det oppleves ubegripelig, eller nærmere sannheten: hjernedødt, at VG finner på å presentere asylleire i Afrika på nyhetsplass. Du snakker om å slå inn åpne dører. Men selvsagt, vi snakker Ap, og de har jo den siste ikke akkurat markert seg som spesielt avantgarde i politikken. Ei heller i innvandring- og integreringspolitikken.
For de danske Sosialdemokratene har blitt strengere på innvandringspolitikken, påpeker VG. Avisen kunne ha lagt til at det har også Arbeiderpartiet søsterparti i Sverige, Socialdemokraterna, blitt. Faktisk blir de fleste sosialdemokratiske partier i Europa «strengere» når det tikker mot nasjonale valg. For realiteten er man ikke vinner valg i Europa uten en streng innvandringspolitikk. Det har den innmari teite befolkningen, også i Norge, sørget for – den samme befolkningen som lever midt i «det flerkulturelle eksperimentet».
Men i det nye Norge, og med det nye Ap, plasker vi fortsatt rundt i andedammen og tror at gårsdagens løsninger løser morgendagens problemer. Når VG påpeker at FrP i snart et tiår har lansert samme idé, vet Aps Gharahkhani å forklare hvorfor det er hos søsterpartiet i Danmark inspirasjonen er hentet:
– Det vi har sagt hele veien, og det Jonas har sagt, er at vi skal kunne se nærmere på dette dersom det er på et Nordisk eller Europeisk nivå. Vi må finne samlende løsninger – det er en forutsetning for at det skal fungere, og det har ikke Frp foreslått. Vi ønsker å ta imot vår andel, men da må vi gjøre det mer humant og rettferdig. Vi vil ikke ha noen flyktning-stopp som Frp vil.
Vi lærer stadig noe nytt når Ap, om det er fra Jonas eller andre i partiet, skal beskrive den politiske virkeligheten. For har ikke FrP foreslått samlende løsninger? I Bærekraftutvalgsrapporten side 22 leser vi følgende (og det husker jeg godt, for jeg har skrevet det selv):
«Bærekraftutvalget foreslår også at Norge tar initiativ til et fellesnordisk samarbeid om opprettelse og drift av sikrede mottakssentre fortrinnsvis i asylsøkere/flyktningers nærområde, og eventuelt under kontroll av FNs høykommissær for flyktninger. Sikrede mottakssentre vil også gi kontroll på personer uten sikker identitet og de som kan utgjøre en fare for rikets sikkerhet. I denne sammenheng vises det også til problematikken med asylsøkere som forsvinner fra mottak, bare for 2012 skal dette omhandle i underkant av 2.400 personer. Flere av disse er barn.»
Også i 2013 ble det rabalder grunnet et slikt forslag, men ikke i nærheten av hva det utløste i 2009 – hvilket Per-Willy Amundsen husker godt fordi mediekjøret ble så brutalt at han knapt rakk sitt eget bryllup. Men uansett er ikke et slikt forslag «verre» enn at EU i januar 2017 lanserte følgende geniale idé: «EU vil opprette ‘sikre leirer’ i Afrika for å redusere antallet flyktninger og migranter som kommer til Europa.»
Så kan man mene hva en vil om et slikt tiltak for å få bedre kontroll med migrantstrømmene, men å definere det som «nytenkning» vitner bare om hvor baklengs en går inn i fremtiden. Det gjelder også Johan Meyer, nylig returnert ministerråd ved den norske ambassaden i Kabul, som for kort tid siden banket i bordet med at Flyktningkonvensjonen ble etablert i en helt annen tid og til et annet formål. Det har for øvrig i årevis vært standardsvaret fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) i disse debattene – for døve ører.
Avvikle dagens asylsystem
Skal vi finne nytenkning må vi kanskje tilbake til opphavsmannen til «asylleire i Afrika», og høre om han fortsatt synes ideen er like genial – særlig siden den nå omfavnes av stadig flere, og dermed kan ende opp med et flertall på Stortinget (skjønt jeg tviler, her er det vel mer snakk om politisk spill). Men Amundsen mener uansett at det toget er gått.
– Asylmottak i Afrika var riktig i 2009. Nå er vi langt forbi det. Det eneste riktige nå er å avvikle asylsystemet slik det fungerer i dag, og begrense retten til asyl til umiddelbare naboland, sier Per-Willy Amundsen til HRS.
Amundsen mener tiden etter at ideen om asylmottak og -leire i Afrika ble lansert har vist at en slik løsning heller ikke er godt nok. Hovedproblemet er at det ikke foretas et godt nok skille mellom reelle flyktninger og asylsøkere, og at det ikke tas hensyn til den geografiske dimensjonen.
– Selvsagt skal vi som nasjon ivareta våre forpliktelser overfor våre naboer. Skjer det noe i for eksempel Sverige, gud forby!, så skal vi stille opp og hjelpe til. Men det er ikke vårt, i betydning Europa, sitt ansvar å gi asyl til personer på andre siden av kloden. Nasjoners forpliktelser skal knyttes til geografisk nærhet, som i seg selv også ofte betyr kulturell nærhet, sier Amundsen og fortsetter:
– Migrasjonsstrømmene, og utsiktene for den demografiske utviklingen i MENA-land (Midt-Østen og Nord-Afrika), tilsier i seg selv at asylsystemet må avvikles. Dagens system er ikke bærekraftig for Europa, verken i nåtid eller for fremtiden.
Det var da også dette som var intensjonen med Flykningkonvensjonen, inntil den ble utvidet til «hele verden» på slutten av 1960-tallet. Men tror så Amundsen at Norge, Norden eller for den saks skyld, verden, er klar for å avvikle dagens asylsystem?
Vi må ta lærdom
– De fleste land i Europa som har tatt imot mange migranter fra MENA – og da ikke bare i antall, men i forhold til befolkningsstørrelse – sliter i dag med konsekvensene. Man har innsett at det vil ta generasjoner bare med dagens innvandrerbefolkning før man kanskje kan snakke en form for fellesskap, og da sier jeg kanskje, fordi land også erfarer utvikling av diaspora i eget land. Her er Tyskland et eksempel. Tyrkere i Tyskland blir mer og mer «tyrkisk» i generasjoner med deres tette bånd til forfedrenes land og derav avvisning av tyske verdier og tradisjoner. Gruppen som kan utgjøre en fare for rikets sikkerhet vokser. Vi vet hva slike kalles. Og dette er ikke noe jeg tror. Vi (Stortingets utenrikskomité, vår anm.) ble nylig fortalt dette av det tyske Utenriksdepartementet i et møte i Berlin, fastslår Amundsen.
– Europa, og særlig noen land, her står både Sverige og Norge langt frem i køen, har solgt seg ut i verden som humanitære stormakter og fredsnasjoner. Det har gitt oss innpass i mange «innflytelsesrike» komiteer og organisasjoner som endog er skapt i kjølvannet av det samme arbeidet. Men nå må man begynne å stille spørsmålet om hvem man egentlig jobber for og til hvilket formål. Skal Europa jobbe for å stabilisere mislykkede stater i MENA, så kan vi ikke samtidig bidra til at de mest ressursterke fra de samme statene forlater sine land for godt, sier Amundsen.
Nasjonalt ansvar
Men hvordan skal vi i praksis få lagt om dette systemet?
– Hver nasjon må ta sitt ansvar. Det er faktisk utenrikspolitikkens kjerne. Det er også det enkelte land som bestemmer hvilken befolkning den skal ha. Asylsystemet i dag fungerer slik at folk rundt om i verden kan velge seg et land, og deretter påberope seg retten til varig opphold på grunn av rettighetsbaserte avtaler og konvensjoner som ikke taler nasjonens beste. Det gjør oss verken «humanitære» eller til fredsnasjoner, tvert om er det oppskriften på å destabilisere oss selv. Vi må ha kontroll med grensene, en stat uten grenser er ingen stat. Dette vil tvinge seg frem som normalsituasjonen i hele Europa, men det vil ta tiår, sier Amundsen, før han fortsetter:
– Asylsystemet er ikke organisert etter «menneskerettigheter», det er derimot begrunnet med slike rettigheter. Men hva er det? Det er en menneskerett å ha et trygt land å bo, som betyr at verdens bidrag for å få oppfylt menneskerettighetene er å gripe fatt i problemene og bistå til å løse dem. I praksis vil det si å få destabiliserte stater til å fungere. Og hvem tror at et slikt problem løses ved migrasjon? Europa har over tid kjøpt seg «fri» fra problemene, men det toget er også gått. De økonomiske utfordringene ved innvandringen er en realitet, det samme er mislykket integrering. Da gjenstår én ting: Bort med det som ikke fungerer, og rendyrking av hvordan det begynte: Bistand, og målrettet bistand der innsats måles i resultater. På samme måte som vi skal bistå våre naboland ved behov, skal naboland i MENA bistå hverandre. Vårt bidrag er dermed å bidra til at naboland og nærområder til land i konflikt eller krig, er i stand til å gi den nødvendige hjelp til mennesker på flukt. Det er i kortversjon trygghet og å dekke de basale behov, deretter tilrettelegging for at de samme menneskene faktisk kan bli bidragsyter i eget land.
Men med millioner på fl..
– Er målet at stater skal fungere? Er målet fred i verden? «Alle» vet at vi ikke kan ta hundrevis av millioner mennesker til Europa. Det hele handler om hjelp til selvhjelp. Kort og godt. Og «alle» vet at pengene strekker langt lengre der enn her, og at vi når langt flere med alle de milliardene vi årlig bruker på innvandring og integrering i Norge. Etter at den verste bølgen med «sjokk» og kritikk av forslaget om asylleire i Afrika og nærområdene hadde lagt seg, begynte selvsagt den ene etter den andre å snakke om «både-og». Men hvor lenge skal vi holde liv i dette selvbedraget? Det hjelper ikke på problemet å hente noen til Europa. Asylsystemet er ferdig, konstaterer Amundsen.