I løpet av helgen ble to overfall/forsøk på voldtekt av to forskjellige kvinner på gangbroen til Frösön i Östersund anmeldt. Det dreier seg trolig om samme gjerningsmann, og mot normalt har svensk politi gått ut med et signalement.
Den mistenkte beskrives som en mørkhudet mann i 25 årsalderen, 175 høy og mørkkledd.
Vakthavende etterforsker Suss Braunerhielms oppfordring til kvinner i sakens anledning har imidlertid vakt oppsikt i Sverige:
– Jeg synes man skal være vaktsom, ikke endre sitt liv, men være på vakt, absolutt. Gjerne prate i mobilen, ha kontakt med en bekjent, helst ikke gå alene sent, sånn får vi nok bare akseptere at det ganske enkelt er, sa hun.
Og så her i likestillingsland, da!
Det ble det bråk av, og politiet har nå tatt offisielt avstand offisielt avstand fra Braunerhielms uttalelse:
– I visse tilfeller blir det feilformuleringer og i dette tilfellet har det kanskje blitt det, sier sjefen for lokalpolitiet i Östersund Max Olsson, og legger til at det etter hans mening ikke er farlig å gå ute i Östersund.
Vi får gå ut i fra at det finnes minst to kvinner som er uenige med ham.
– Jeg tror hun mente noe annet i det intervjuet. Vi kan konstatere at det skjer en hel del flere forbrytelser når det er varmt ute. Å være ute på kvelden eller sent på natten er ikke noe vi går ut og advarer kvinner spesielt mot, fortsetter han.
Men kanskje de burde det?
Realitetene
I mars 2016 viste en undersøkelse at nærmere halvparten av svenske kvinner føler seg utrygge når de går hjem eller trener alene på kveldstid. En undersøkelse fra den svenske Folkhälsomyndigheten, publisert i desember 2016, viste at 41 prosent av skånske kvinner ikke tør å gå ut alene. Hovedårsaken oppgis å være redsel for seksualforbrytelser. I januar 2017 kom Brottsförebyggande Rådets (BRÅ) årlige nasjonale trygghetsundersøkelse for 2016, som viste at hver tredje svenske kvinne (31 prosent) føler seg ganske eller veldig utrygg når hun beveger seg i sitt eget boligområde på kveldstid. 12 prosent av kvinnene opplyste at redselen har ført til at de ikke lenger går ut om kvelden.
Det er ikke uten grunn, for i 2017 viste Brottsförebyggande rådets (BRÅ) Nasjonale Trygghetsundersøkelse at hver tredje svenske kvinne, 31 prosent, føler seg ganske eller veldig utrygg når hun beveger seg i sitt eget boligområde på kveldstid. Det er ikke uten grunn: Antallet seksualforbrytelser har nemlig økt kraftig. 1,7 prosent av befolkningen, 3 prosent av kvinnene, oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140.000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97.000 i 2014 (side 51).
Det vil si at det var 43 000 flere grove seksualforbrytelser i 2015 enn i 2014. Økningen er med andre ord like stor som om hver eneste innbygger i byen Arendal skulle bli utsatt for seksuelle overgrep i løpet av et år.
Det er således helt på sin plass at generaldirektør i BRÅ, Erik Wennerström, kalte situasjonen i Sverige for «illevarslende».
Bortforklaringsbrigaden AS
På sin side har svenske myndigheter hele tiden hevdet at økningen i seksualforbrytelser ikke har sammenheng med innvandring og går nærmest rundt seg selv for å bortforklare fenomenet. Økt tilbøyelighet til å anmelde og Metoo-kampanjen – som for øvrig kom etter BRÅs rapport, ikke før – er blant de mer kreative forklaringene. Imidlertid viser alt som finnes av statistisk materiale, i Sverige så vel som Norge og Danmark, at gjerningsmenn med bakgrunn fra Afrika, Asia og Midtøsten er kraftig overrepresentert på voldtektsstatistikkene.
Man har vært lite villige til å oppdatere slik statistikk i Sverige og har følgelig ikke gjort det siden 2005, men det skyldes i følge svenske og norske medieres yndlingskriminolog, professor Jerzy Sarnecki, at statistikken ikke vil vise noe nytt: gjerningsmenn fra Afrika, Asia og Midtøsten er fremdeles sterkt overrepresentert.
Det er populært å klandre politiet for sexisme når de advarer kvinner mot å bevege seg utendørs alene etter mørkets frembrudd i den Feministiske Stormakten Sverige. Det har vært tilløp til det samme her hjemme når politiet har advart kvinner på samme vis og eller rådet dem til å være forsiktige. For vi har jo likestilling, kvinner er selvstendige og med det full bevegelsesfrihet!
Men dette er ikke på noen måte politiets feil. De utfører bare sitt oppdrag i det samfunnet den politiske ledelsen med viten og vilje har skapt, under de omstendighetene den samme ledelsens førte politikk har medført.
Hvem hadde dette på partiprogrammet?
At myndighetene var klar over risikoen og hvilke konsekvenser asyl- og innvandringspolitikken de har ført i årtier kunne få for den kvinnelige delen av befolkningen, er hevet over en hver tvil. I Norge er det faktisk offisielt erkjent og omsatt i praksis: Siden 2009 har det vært avholdt fem timers kurs på asylsentre for nettopp å forebygge vold og voldtekter. Det opprinnelige kurset rettet seg til mannlige asylsøkere og dreide seg primært om mestring av sinne, likestilling og kvinnesyn i Norge. I 2012 gikk Utlendingsdirektoratet inn for å holde ytterligere kurs for forebygging av vold og voldtekter.
Og når norske myndigheter visste det, visste også svenske det. Men først etter de massive seksuelle overgrepene på tilfeldige kvinner i europeiske byer nyttårsaften 2016 begynte danske, svenske og tyske myndigheter å interessere seg for slike kurs. Nå er det sannsynligvis for lite, for sent.
For masseovergrepene i det offentlige rom i 2016 burde ikke ha kommet som noen overraskelse, spesielt ikke etter den enorme innvandringen i 2015, hvor av majoriteten var enslige menn mellom 18-35 år. Uavhengig av historie og geografi er denne aldersgruppen den mest kriminelle gruppen på planeten. Legg til at langt de fleste kommer fra planetens mest kvinne- og seksualfiendtlige kulturer, og du har skaffet landets jenter og kvinner et betydelig problem på halsen.
Og det var en varslet utvikling. Allerede i 1990 foreslo grunnleggeren av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) Annette Thommesen kurs av overnevnte type, og møtte umiddelbart motstand fra datidens «antirasister»:
Norske koder. Den 14. juli 1990 foreslo stifter og generalsekretær i Noas, og min mor, Annette Thommessen, at innvandrere som ikke forsto norske koder og normer skulle sendes på kjønnskurs. Som hun sa: «Hvis en muslimsk mann tar seg en tur på badestranden og ser 200 jenter ligge med puppene i været, behøver ikke voldtekt å være så veldig langt unna. Kvinner slik han kjenner dem, er dekket til med slør.» Utspillet vekket harme og ramaskrik og grove karakteristikker som «mentalt omskåret» og «rasist» haglet fra innvandrerrepresentanter. Hennes, min mors altså, utspill kom etter en bølge med voldtekter begått av menn med innvandrerbakgrunn.
Kalkulert risiko – på befolkningens vegne
Det tok riktignok 19 år før norske myndigheter bekvemmet seg til å foreta seg noe, men det er altså erkjent at kulturbakgrunn spiller en rolle når det gjelder innvandrermenn fra de aktuelle regionenes betydelige overrepresentasjon hva angår seksuell trakassering, overgrep og voldtekt. Det er en kjent sak at det kulturelle (og religiøse) kvinnesynet i mange av ikke-vestlige innvandreres hjemland er vesensforskjellig fra det europeiske. Det gjelder også synet på hva som er akseptabel atferd overfor kvinner som ferdes alene i det offentlige rom. Det er også et dokumenterbart faktum at seksuell trakassering, verbal såvel som fysisk, av kvinner på åpen gate er forferdende utbredt i arabiske og nordafrikanske land.
Det ligger således klart i dagen hva økningen i seksualforbrytelser skyldes, men innsikten og eventuelle tiltak motarbeides stadig av visse statistikere, voldsforskere som Marianne Sæthre og Veslemøy Grytdal, innvandrerrepresentanter og organiserte «antirasister». Dem om det, de kjemper heldigvis en tapt kamp og de vil ikke få noe ærefullt ettermæle.
Politiet skal uansett ikke klandres, for de gjør bare jobben sin ut fra de forutsetningene de, i likhet med den øvrige befolkningen, har fått utlevert. Det er de – ikke verdensfjerne politikere og skrivebordskrigere – som møter de knuste ofrene rett etter ugjerningen, må se dem i øynene og høre hva de er blitt utsatt for. Selvfølgelig gir de ethvert råd i håp om at det blir færre ofre, ikke flere.
Feminister som reagerer på realistiske advarsler til kvinner får stikke fingeren i jorda og rette sinnet sitt annet steds hen.