Krenkomania

Bryggeriet Eichbaum i Mannheim i Baden-Württemberg ville feire det kommende verdensmesterskapet i fotball med å dekorere ølkorkene med alle deltagerlandenes flagg. Det viste seg å være en dårlig idé fordi Saudia-Arabia, hvis flagg bærer den islamske trosbekjennelsen, er med i år. Bryggeriet fikk øyeblikkelig protester og trusler fra krenkede muslimer, melder Document.no via Süddeutsche Zeitung.

Saudi-Arabias ambassade protesterte formelt, og i samråd med politiet valgte bryggeriet å trekke ølflaskene fra markedet og be offentlig om unnskyldning for å ha krenket muslimer.

Akkurat denne saken er det til en viss grad mulig å forstå rasjonelt, om enn ikke de hysteriske reaksjonene, ettersom den islamske trosbekjennelsen oppfattes som hellig og alkohol er bannlyst i islam.

Men listen over de krenkedes veto begynner å bli i overkant lang, og der særlig islamister og deres vestlige forståsegpåere støtt viser til «kontekst» når det gjelder fornærmelser eller ufjelge uttalelser fra muslimske representanter, går godviljen aldri andre vei. Det spiller ingen rolle hvilke intensjoner synderen hadde, krenket og sinte blir man okke som. Og der selvutnevnte muslimske talspersoner ikke rekker å melde seg krenket på alle muslimers vegne, gjør elskelige, overvintrede multikulturalister det ikke sjelden for dem. De evinnelige 17. mai-flagg- og nisseluedebattene er eksempler på det siste.

En betenkelig lang liste

I august 2017 måtte Rotterdam avlyse en konsert med det amerikanske bandet Allah-Las. Spansk politi tipset Nederland om en mulig terrortrussel, og man stoppet senere en spanskregistrert varebil i nærheten av konsertlokalet Rotown. Bilen inneholdt flere gassflasker, og sjåføren ble tatt inn til avhør. Bandet Allah-Las har tidligere måttet avlyse en konsert i Tyrkia som følge av reaksjoner på at bandet angivelig har tatt navn etter Allah.

Nyhetsbyrået Reuters opplyste at «hendelsen» i Rotterdam ikke hadde sammenheng med terroren i Barcelona uken før.

Nei, men det er nok en viss mulighet for at det har sammenheng med islam og dens i altfor mange krenkelses- og voldsparate tilhengere. Eksemplene på fjerning av kunst og stenging av utstillinger etter antydninger eller direkte trusler om vold fra krenkede muslimer er etterhvert blitt tallrike. Her er et lite utvalg.

I januar 2015 – kort etter at islamister hadde slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo i Paris og kompisen deres hadde slaktet det som senere ble utlagt som helt tilfeldige jødiske borgere på et helt tilfeldig jødisk supermarked; merkelig hvordan slike tilfeldigheter kan oppstå sånn helt tilfeldig – plukket man vekk et kunstverk som viser høyhælte kvinnesko på muslimske bønnematter fra en utstilling i det samme Paris.

Det skjedde etter at en islamsk gruppe antydet, og den slags er som vi nå vet ekstremt farlig, at det kunne fremprovosere det man eufemistisk omtalte som «ukontrollerte, uansvarlige hendelser». Det er nemlig ansett som respektløst å trå på bønnematter med sko, og den fransk-algiriske kunstneren Zoulikha Bouabdellah trakk det angivelig blasfemiske verket fra utstillingen i Paris-forstad med stor muslimsk befolkning.

I 2004 ble den nederlandske filmskaperen Theo Van Gogh myrdet på åpen gate av en islamist som følte seg krenket av filmen «Submission» som kritiserte islams syn på kvinner. Samarbeidspartneren Ayaan Hirsi Ali måtte gå under jorden og leve med sikkerhetsvakter 24/7.

Respekt for hvis kultur….?

I 2005 fjernet Verdens kulturmuseum i Gøteborg Louzla Douradis bilde fra en utstilling om hiv/aids etter trusler. Muslimer fant bildet krenkende da det kombinerte et erotisk motiv med vers fra Koranen.

I 2006 så direktøren ved den tyske operaen i Berlin seg nødt til å stanse Mozart-operaen «Idomeneo» etter advarsler fra tyske sikkerhetsmyndigheter om at oppsetningen kunne vekke føre til de samme voldelige reaksjonene som Jyllands-Postens karikaturer gjorde.

I 2007 ble et eksemplar av koranen fjernet fra en kunstutstilling i Drammen etter reaksjoner fra rasende muslimer.

I 2008 ble en dansk kunstutstilling i Berlin stengt etter trusler fra muslimer som følte seg krenket av en plakat som avbildet den sentrale muslimske helligdommen kabaen i Mekka. Opprørte muslimer hadde dagen før forstyrret publikum og truet med vold dersom plakaten, som bar tittelen «dumme sten», ikke ble fjernet.

I 2010 plukket The Metropolitan Museum of Art i New York i all stillhet vekk bilder av den muslimske profeten Muhammed fra sin islamske utstilling. I år gjorde The Victoria and Albert museum i Storbritannia det samme.

I 2011 mottok Universitetet i Bergen klager fra gjesteforskere fra det som ble kalt «enkelte kulturer» over et fotografi av en kvinne liggende på magen med en oppslått bok på sin trusebekledde rumpe. Bildet ble fjernet. Reaksjoner fra gjesteforskere på kvinnens nakne hud skal også flere ganger ha ført til at forskere ansatt ved ressurssenteret måtte dekke til bildet.

I 2012 ble en lukket visning av historikeren Tom Hollands film Islam: The Untold Story avlyst etter trusler.

I 2013 fjernet den svenske Riksdagen G E Schröders kjente maleri Juno (med bare bryster) fra 1700-tallet av hensyn til muslimske gjester og svenske feminister: – Man måste ju tänka på de utländska gästerna, speciellt de från muslimska länder, forklarte man.

I mars 2017 arrangerte flyktningetjenesten i Drøbak en kunstutstilling for nyankomne asylsøkere. Drøbak har status som friby for forfulgte avistegnere og har siden 2010 huset Arifur Rahman, som har vært fengslet, forfulgt og torturert for sine tegninger i opprinnelseslandet Bangladesh. Under utstillingen rev en av asylsøkerne fire av Rahmans tegninger ned fra veggen og tok dem med seg fordi de etter hans mening var blasfemiske. Ingen av arrangørene forsøkte å stoppe mannen. Som følge av hendelsen føler Rahman seg ikke lenger trygg i Drøbak. Kommunens ansatte forsøkte på sin side å dysse ned saken og frarådet anmeldelse av hensyn til gjerningsmannens fremtid i Norge. Lokalavisen Amta ble også bedt om å tie stille, og tar nå selvkritikk for at de innledningsvis unnlot å formidle kjensgjerningene. Vi snakker altså Drøbak her.

Krenkelse på fire ben

Over til grisen, som er kilde til endeløse krenkelser blant muslimer som har bosatt seg i land der majoriteten setter pris på den firbente krenkelsen, både figurativt og gastronomisk.

Sommeren 2007 hevdet en gruppe britiske muslimer at oppføringen av en fabrikk som produserer dyrefor er et brudd på deres religiøse rettigheter. Dyreforet inneholdt kjøtt fra griser, og den planlagte fabrikkens nabolag mente at griser i form av utslipp fra produksjonen vil regne ned over deres hjem, og så og si tvinge dem til å inhalere gris(eri). Klagerne mente også at klærne deres ville bli forurenset av fenomenet som ga begrepet grisete nedbør en helt ny mening.

Eventyret om «De tre små griser» ble nektet å delta i en årlig konkurranse for elektroniske skolebøker i Storbritannia i januar 2008, med henvisning til at grisene kunne fornærme muslimer. I avvisningen fra den ultrafølsomme juryen som i likhet med Storeulv blåste de aktuelle grisene fra gård og grunn – lenge før en eneste muslim i det hele tatt rakk å ytre ordet «krenket» – het det at man var «bekymret for det asiatiske samfunnet og at bruken av griser reiser kulturelle spørsmål.»

Den respekten man så ofte tar til orde for, den om at vi alle må respektere hverandres kultur, er tydeligvis enveiskjørt.

Der selv Kina ikke våger å gå

Den 18. februar i 2007 gikk Kina inn i grisens år, og forberedelsene til feiringen ble så smått påbegynt. Men av respekt for landets 20 millioner muslimer forbød kinesiske myndigheter den nasjonale fjernsynsstasjonen å vise griser på TV.

Forbudet omfattet også tegneserier og tradisjonelle dekorasjoner i form av papp-griser. Uttrykk som «Gyldne griser bringer deg lykke» eller «Ønsker deg et lykkelig griseår» var heller ikke tillatt. Gater, butikker og private hjem var imidlertid allerede dekorert med griser i påvente av det nye året. For øvrig har griser vanligvis vært et populært tema i TV-reklamer i Kina – men altså ikke i det kinesiske grisens år i 2007.

Nyttårskort med årets obligatoriske dyr – i dette tilfellet en gris – ble sterkt kritisert, spesielt da Taiwans utenriksminister, Huang Chih-fang, begikk den ufattelig insensitive blunderen det var å prakke et tradisjonelt nyttårsgrisepostkort på en imam i Taipei. – Å sende et nyttårskort er del av vår kultur og har ingenting å gjøre med religion. Minister Huang sendte kortene til personer i Taiwan, ikke til muslimske land, men vi vil allikevel takke imam Ma for å ha minnet oss på dette, sa talsmannen for utenriksministeren.

Nato-medlemmet Tyrkia forbyr sin nasjonale TV-stasjon å vise tegnefilmer med Nasse Nøff, og på Sørlandet sykehus fjernet man et bilde av en problematisk gris på døren til rom 177 etter flere henvendelser fra fornærmede muslimer.

Hva lærer De Beskyttede av dette?

I Danmark og Frankrike ble matretter som inneholder svinekjøtt stort sett fjernet fra menyen i offentlige kantiner på skoler og i barnehager. Foreldre og barnehagepersonell fortalte om muslimske barn som kalte andre barn urene på grunn av deres innvortes bruk av griser. Banker Europa over har sluttet å reklamere med sparegriser, mens man i Danmark diskret plukket vekk en ellers inkluderende ment sparegris med navnet Muhammed blant øvrige sparegriser med danske navn som Lars og Lotte.

Den nederlandske storbanken Fortis fulgte på i februar 2008 av frykt for å støte muslimske kunder.

Den danske kunstneren Jens Galschiøt fikk for øvrig reist en statue av en skummelt utseende gris som ble kalt «min indre svinehund» – som visstnok kommuniserer et antirasistisk budskap og vilje til flerkulturell sameksistens – på Den røde plass på Nørrebro. Kort etter fikk den nifse grisen en på trynet; noen fjernet like godt hele hodet.

Det svinaktige ubehaget mange muslimer føler overfor så godt som alt som forbindes med griser, har i årenes løp fått tolerante barnehagetanter- og onkler i Europa til å sensurere vekk både eventyrgriser og skriftlige ditto, i den velmente hensikt å lære barn å respektere hverandres kultur. Hvordan denne fremgangsmåten er tenkt å lære muslimske barn å respektere alle de andre barnas kultur, er det enda ingen som har sagt noe særlig om.

Kan det tenkes at en bedre tilnærming ville være å henstille irrasjonelle muslimer om å forholde seg rasjonelt til andres kultur – samt av og til velmente bommerter som islamsk trosbekjennelse på ølflasker – når de nå en gang bor i land hvor omgivelsene har (og ofte liker) den ikke-islamske kulturarven sin i behold?

Men takket være ytringsfrihet, men-folket og unnfallende myndigheter er det nå de krenkelsesparate og deres reaksjoner som avgjør hva som er krenkende og hva som kan stilles ut og ikke. Dette synspunktet møter full forståelse hos blant andre Aftenposten – som rett etter massakren på Charlie Hebdo faktisk gikk hen og premierte Kamilla Sadols blatante voldsapologi – i form av avisens faste kommentator Kathrine Aspaas, som hadde gjort seg denne ikke-personlige erfaringen:

Jeg opplever at ytringsfrihet uten ansvar ofte ender i brutalitet.

Ja, det skal være sikkert og visst at den gjør! Bare spør redaksjonen i Charlie Hebdo. I den grad ender «ytringsfrihet uten ansvar» i vold at bare tanken er nok til at myndigheter, medier og arrangører trekker til seg følehorna øyeblikkelig. Man har heller forært voldsmannen vetorett.

Er det noen som tror at han kommer til å gi den fra seg frivillig?