Fremskrittspartiet (FrP) har ved flere anledninger tatt til ordet for at Norge bør ta initiativ til å utfordre internasjonale konvensjoner på asyl- og flyktningpolitikken, blant annet i Bærekraftutvalgsrapporten fra 2013, ikke minst for å få testet grensene for hvilket handlingsrom som ligger i slike avtaler.
Men nå sier FrPs justisminister Tor Mikkel Wara nei.
Betydelig handlingsrom
Foranledningen er et skriftlig spørsmål fra Senterpartiets Wilfred Nordlund der det etterspørres hvilke konkrete grep Regjeringen har gjort etter Asylavtalen fra 2015 for å oppfylle punkt 18. Asylavtalen, som ble vedtatt i Stortinget med et solid flertall (161 av 169 stemte for), hadde følgende som punkt 18:
18) Internasjonale konvensjoner og fortolkningen av disse er mindre tilpasset masseflukt enn individflukt. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, ber Stortinget regjeringen om å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningesituasjon.
I 2015 var det ikke vanskelig å få flertallet på Stortinget for å stramme inn på asyl- og flyktningpolitikken. Da skalv våre nasjonale politikere mens titusener kom over grensen og «krevde sin rett» til opphold i Norge. Med ett innså både den ene og andre at systemet ikke er bærekraftig, verken økonomisk eller kulturelt. For å legitimere en slik innstramning prøvde mange av partiene å peke på behovet for «bedre integrering» – som om ikke det har vært diskutert like lenge som masseinnvandringen av ikke-vestlige har eksistert, og med samme begredelige resultat. Hvorfor «integrering» skulle fungere bedre når det kom rekordmange, ja, se det må du spørre de som tror de har vett på slikt. Mange av dem befinner seg, merkelig nok, på den røde siden av norsk politikk.
Nå kan justisminister Wara fortelle at Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet har, med innspill fra andre departementer, gått gjennom relevante internasjonale konvensjoner for å identifisere statens folkerettslige handlingsrom for flukt og migrasjon. De har også sett på hvordan norske interesser kan ivaretas gjennom tiltak, nasjonal lovgivning og norsk støtte eller initiativ i tilknytning til pågående internasjonale prosesser.
Konklusjon: Den interne gjennomgangen har vist at Norge generelt har et betydelig folkerettslig handlingsrom innenfor sentrale konvensjoner.
Betydelig handlingsrom, der altså. Hvorfor er det da så mange som fortsatt maser om konvensjonsbrudd og internasjonale forpliktelser som tilsier at vi ikke kan bestemme selv hvem som har rett til å være Norges befolkning? Er det ikke slik likevel at med en gang en migrant klarer å plassere en fot på europeisk jord så er det vedkommendes rettigheter som overskygger alt?
Og siden vi har et slikt betydelig handlingsrom så gidd… bør ikke Norge ta initiativ – på nåværende tidspunkt – til endring av sentrale konvensjoner av relevans for flukt og migrasjon eller til en internasjonal gjennomgang av disse. Kanskje et tidspunkt med en annen regjering passer bedre?
Vi vet, men sier det ikke
Norge mottar «sin del» av ikke-vestlige i forhold til folketallet (her fra Perspektivmeldingen 2017)
Siden departementene har identifisert en rekke tiltak som vil kunne gjennomføres innenfor eksisterende handlingsrom, så gjør de oss den tjenesten at de ikke nevner ett eneste ett. Det er da måte på hva folket skal bry sin tilmålte tid med.
Regjeringen prioriterer heller å nevne at det skal brukes mange flere peng… at Norge skal «bidra aktivt i de brede prosessene i EU og FN med det mål å fremme tiltak som støtter opp om kontrollert og regulert migrasjon og å begrense irregulære ankomster av migranter uten beskyttelsesbehov eller annet grunnlag for lovlig opphold.»
Unnskyld, men hvilke «brede prosesser» er det snakk om? Sist jeg sjekket kranglet EU og FN både internt og med hverandre, og ingen er enig om hvilke tiltak som skal settes inn – og ingen har funnet tiltak som beviselig fungerer. Hvilket de for øvrig heller ikke er enige om.
Men Regjeringen, EU og FN har i alle fall én ting til felles: Mange vakre ord. Så justisministeren kan også forsikre oss om at «Norge skal arbeide for å ivareta statens folkerettslige handlingsrom og for at flere land oppfyller deres internasjonale forpliktelser knyttet til flukt og migrasjon.»
Se det, du! Vi har et betydelig handlingsrom, vi har identifisert en rekke tiltak, vi skal støtte opp om de brede prosesser, vi skal ivareta handlingsrommet, og vi skal arbeide for at flere land oppfyller deres internasjonale forpliktelser. Greit, men det er noen av oss som lurer på er hva som er våre internasjonale forpliktelser – og hva som er vårt handlingsrom?
Realpolitiske konsekvenser
Men det skal visst komme mer. For ifølge Wara arbeider Justis- og beredskapsdepartementet nå, i samråd med Utenriksdepartementet, med å finne «en egnet måte å gjøre den interne gjennomgangen kjent for Stortinget på».
– Jeg vil så snart som mulig komme tilbake til Stortinget med mer informasjon knyttet til den interne gjennomgangen, og går derfor ikke nærmere inn på innholdet nå.
Arbeider med å finne «en egnet måte» å gjøre vurderingen kjent på? Bare et lite råd, sånn at Regjeringen ikke bruker altfor mye tid på dette: Bare si det som det er. Fortell hva som er handlingsrommet og, ikke minst, hvilke politiske konsekvenser handlingsrommet gir og derav hvilke realpolitiske konsekvenser vi kan forvente oss.
Og hvis dette er tilfredsstillende, så skal du se at det finnes god vilje til oppheve Stortingets vedtak om pkt. 18 i Asylavtalen. I alle fall skal det bli stille herfra. Men jeg har en mistanke om at stille blir det ikke fra diverse pressgrupper, og dem er det mange av, innenfor asyl- og flyktningfeltet. Så da fortsetter vel det politiske spillet spillet, på bekostning av landets beste. Og så er vi tilbake til der vi begynte. Eller for å si det med Aps ord: Vurderer asylmottak i tredjeland og vi må ha mot til å adressere et asylsystem som er i ferd med å bryte sammen og vi skal være rause, derfor skeptisk til forslaget om å opprette mottak utenfor Europa og til den praktiske gjennomføringen av det. Da er vel alle med?