I Klassekampen i dag slår organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) «alarm». Det er lav tillit mellom politi og minoritetsungdom i Groruddalen.
Faksimile Klassekampen
Awo Abdulqadir vil ha dialog – for å unngå svenske tilstander.
Hun påstår at politiet i Oslo bruker unødvendig makt som håndjern, pepperspray, mageleie og kvelertak. Det blir en påstand uten dokumentasjon, for hva vet egentlig Abdulqadir om politifaglige metoder og prioriteringer?
Og hvor ofte bruker politiet slik makt mot ungdommer i Oslo?
Det er vel heller en kjensgjerning at så fort politiet ser seg nødt til å legge aggressive ungdommer i bakken, så kan de bli utsatt for kritikk. Til tross for at politiet prøver å gjøre jobben sin ved å opprettholde ro og orden.
Maktbruk kan utøves på mange nivåer, fra den blotte tilstedeværelse til bruk av skytevåpen. Norsk politi benytter svært sjeldent skytevåpen, enten det er for å beskytte seg selv eller andre eller for å true. I de aller fleste situasjoner løser politiet konfliktsituasjonene gjennom tilstedeværelse og dialog.
Politiet blir drillet i ulike former for arrestasjonsteknikker, både pågripelse- og kontrollteknikker. Du kan sikkert aldri bli «god nok» om mulige konsekvenser når det gjelder pågripelse – men, give me a brake!
Det er symptomatisk hvordan noen aktører, med god hjelp fra en venstrevridd presse, prøver å handlingslamme politiet når de prøver å rydde opp i elendigheten. Og det selv om den befinner seg i Groruddalen – eller kanskje nettopp derfor?
OMOD har varslet bystyret i Oslo og det vil bli en del av høringen som Helse- og sosialkomiteen i bystyret har tatt initiativ til, altså om problemene i Oslo øst. Men hvor mange høringer og eventuelle utredninger trenger vi? Det er ikke ungdommer på skråplanet som skal legge premissene for politiets handlingsrom og metoder, uansett hvilke organisasjoner som anser seg for å være disses talerør.
Det blir helt absurd når pøbelungdommer for lov til å fortelle sine historier helt ukritisk, som om de var sannhetsvitner og kun har ærlige hensikter når de beskriver Oslopolitiet. Svarene er for øvrig gitt, skylden ligger alle andre steder enn hos dem selv. Hva slags forskrudd idé er det? Og skal vi la dem tro det selv?
I brevet til bystyret fremkommer det historier om ungdom som skal ha blitt truet med bøteleggelse eller glattcelle fordi de har «spurt» polititjenestemenn «Er du rasist?». Videre refereres at «Vi har hørt fra flere om ungdom som er blitt lagt i mageleie med kvelertak».
Nå må vi snart holde opp med denne form for «dialog-tull». Hvem er det egentlig som er aggressive uti gatene? Er det ungdommer i alderen 13-19 år, dessverre ikke uvanlig mørkhudet, eller er det politiet? Hvem er det som provoserer hvem? Hvem er det som plager hvem? Hvem er det som ikke eier folkeskikk, som mangler helt grunnleggende respekt for ordensmakten?
Det er ikke bare politiets ansvar å bygge tillit til ungdommer som reker rundt i gatene og lager kvalme når de skulle vært hjemme og gjort lekser eller drevet med sunne fritidsaktiviteter. For det er ikke politiet som er problemet her, det er ikke nordmenn heller, det er ikke slemme Norge som må ta ansvar for at ungdom reker i gatene uten mål og mening. Skal dialogen bedres og tilliten opp må foreldrene skjerpe seg! Ta ansvar for ungene deres!
«Nå er det flere patruljer på Stovner. Da kommer ungdom i forsvarsposisjon. Om kvelden kan de først bli møtt med Uteteamet, så av Natteravnene og så politiet. Alle stiller samme spørsmål om hva du driver med?».
Stakkars! Det må jo oppleves som provoserende og maktmisbruk. Alle foreldre med vett i behold sørger for å holde barna/ungene under oppsyn til ungene er myndig, og helst noen år etter det også. Beklager å måtte si det. Løsningen er ikke mere dialog. Det fungerte ikke i Sverige og det fungerer heller ikke i Norge.
Rita: «Løsningen er derimot det som mange opplever som ubehagelig: Ansvarliggjøring. Det betyr at foreldre/foresatte må ansvarliggjøres, blant annet med grensesetting for sine barn. Brytes samfunnskontrakten, må det få konsekvenser. Barn og unge som har startet på en heller tvilsom vei må lære seg å ta konsekvenser for sine handlinger, som igjen betyr at uønskede handlinger må få konsekvenser.»