– Jeg vil hjem.
Frode Riis fikk på nyåret sin demente mor Grete inn på Bokollektivet på Manglerudhjemmet i Oslo. Ikke på mange år har Frode sovet så godt. Mamma Grete stortrivdes fra første dag, hun trodde fullt og fast at hun var på hotell. Aldri i livet hadde Frode og resten av familien trodd et øyeblikk på at Grete ville finne seg til rette utenfor sitt eget hjem. Men hun blomstret opp, begynte å spise, sluttet med de fleste medisiner og fant glede, trygghet og trivsel sammen med de øvrige demente damene i kollektivet. Pleierne har gjort alt som står i deres makt for å yte omsorg, og Bokollektivet har vært et fantastisk sted for de demente som faller mellom to stoler: for friske for sykehjemsplass, men for syke til å være hjemme uten 24 timers oppsyn.
Men Oslo kommune, med bydel Østensjø foran seg, bestemte seg for å legge ned Bokollektivet. Den syltynne «forklaringen» har vært at det ikke er behov for disse plassene, Østensjø bydel har derfor tillatt seg å sutre over at de har måtte betale for plasser som har stått ledig. Men er det noen som virkelig tror at det ikke er behov for et tilbud til lett demente i Oslo? Hvor mange pårørende bruker ikke masse tid og ressurser på sine syke gamle som bor hjemme, og belønnes med evig dårlig samvittighet og angst for at det likevel skal skje dem noe? Og siden det er fritt valg av aldersplasser, har kanskje Oslo kommune bare glemt å formidle at man kunne søke plass fra hele Oslo, ikke bare Østensjø bydel?
Men nylig ble lyset slukket på Bokollektivet. De to siste gamle damene, Grete og Marion, måtte si farvel til hverandre for få dager siden. Begge gråt. Det samme gjorde pleierne. Ta en titt på NRKs dokumentar om St. Halvardshjemmet i Oslo, der akkurat det samme skjedde for en tid tilbake. Så skjønner du at mange eldre i Oslo er kasteballer. Og ballkasterne sitter i Oslo Byråd.
Grete fikk tilbud om plass på sykehjemsavdelingen på Manglerudhjemmet, en skjermet avdeling. Take it or leave it, var opplevelsen de pårørende opplevde fra Oslo kommune. Og flyttingen hastet.
Frode og familien måtte selv stå for det praktiske med flyttingen. Rommet Grete fikk på avdelingen var greit nok, men det er en sykehjemsplass, ingen tvil om det, fastslår Frode. Grete fikk ikke med seg sengen sin, på rommet er det en sykehusseng med en grind foran som «stenges for natten». Dermed kommer ikke Grete seg på do om natten uten bistand. Da er det ingen alternativ, hun må tisse på seg. Og det lukter urin på hele avdelingen, sier Frode. Det er nitrist, gjentar en gråtkvalt Frode.
Grete endret karakter det øyeblikket hun kom inn på sykehjemsavdelingen. Hun ble forvirret. Hun virket redd. Urinlukten plaget henne, det samme gjorde ropene om hjelp som gjaller fra rommene der de virkelige syke ligger. På TV-stua møter Grete to pasienter som det ikke er mulig å få kontakt med. Medisinert, sier en oppgitt Frode, og forteller om det første møtet med avdelingen: «Mor snudde seg mot meg, og sa, for første gang siden hun flyttet hjemmefra: Jeg vil hjem.»
Verken mer eller mindre, sier Frode. Hun er jo dement, så hun klarer ikke uttrykke en tankerekke, men hun har jo følelser og tar inn inntrykk. «Dette ville hun ikke», sier Frode, mens den dårlige samvittigheten ligger tykt utpå han. Også i dag skal han besøke mor. Han gruer seg. «Det var så deilig å komme til Bokollektivet, se mor blomstre, at damene pyntet seg, lakket negler, stelte håret, kledde seg i fine klær, spiste sammen i hyggelige, hjemslige omgivelser, strålte hver for seg på grunn av fellesskapet. …Og nå – dette. Det er så uverdig. Hva skal vi gjøre?»
– Jeg vil dø
Bedre har det ikke gått med Marion, moren til Sissel Storbråten. Den strålende livsglade Marion som har vært på Bokollektivet i nærmere to år, uten én dag å ha uttrykt annet glede. Sissel forteller også om avskjeden mellom Marion og Grete. «Det var forferdelig å være vitne til, de er helt forsvarsløse, de er jo blitt som våre barn – rollene er byttet om», sier Sissel, og legger til «Men vi klarer ikke å ivareta dem. Tilbudet er ikke tilpasset behovet. Jeg kommer aldri til å tilgi Oslo kommune for å legge ned Bokollektivet».
Mamma Marion og Sissel fra de glade dager i Bokollektivet. Foto HRS.
Sissel sto lenge i uvitenhet i forhold til hva som ville skje med moren, da tiden gikk mens moren sto på venteliste. Siste gangen på 13. plass, men «plutselig» var det plass på Smestadhjemmet. Og da hastet det! «Oslo kommune ringte på en fredag, fortalte om plassen, og lurte på om mor kunne flyttes påfølgende mandag», forteller Sissel. Det klarte ikke Sissel, blant annet fordi hun selv har brukket armen. Men hun sjekket Smestadhjemmet, bare for å oppdage at rommet Marion var tiltenkt skulle pusses opp. «For en uorganisert prosess», sier Sissel og forteller at når så rommet var pusset opp måtte hun selv inn med skureklut og klorinvann for å få det rengjort. Og enda var de ikke ferdig, toalettet er i elendig forfatning og skal tas senere.
Men det er et sykehjem, sier Sissel, som reagerer på akkurat det samme som Frode: urinlukt, medisinering. det plinger i ett fra rommenes ringeklokker, det ropes på hjelp, og personalet er tilpasset hovedandelen av pasientene. «Det er sykepleiere som vet å ta puls og dosere medisiner, men som ikke har fokus på den omsorg mor trenger – naturlig nok, flesteparten her er alvorlig syke mennesker», sier Sissel, som bare har én tanke i hodet: «Mor kan ikke være her.»
Og mor vil ikke være der. Sissel har de siste dagene prøvd å få henne til å sosialisere seg, og overtalte henne til å gå å spise sammen med noen av de andre. Marion gjorde som hun pleide på Bokollektivet, skiftet til en drakt og stelte seg. I spiserommet «sto noen respatex-bord rundt omkring, og jeg spurte om hun ville sette seg ved ett av dem. Hun rynket på nesen og sa hun ville ikke ha mat, men satte seg pliktskyldig ned», sier Sissel, som så trakk seg tilbake for at moren skulle snakke med de andre. Da Marion kom tilbake var hun tilgriset med mat på drakten, og Sissel spurte om hva som i all verden hadde skjedd. «Hadde hun virkelig griset slikt når hun spiste?», tenkte en opprørt Sissel. Men moren kunne fortelle at det var de andre som hadde sprutet mat på henne. Drakten var full av ketchup, men Marion vil ikke skifte, hun vil heller legge seg, eller, som hun sa: «Jeg vil slippe å være her – jeg vil bare gå ut og aldri komme tilbake». Hun vil dø, sier Sissel som knapt orker å kjempe mot gråten.
Sissel har nylig opplevd det samme. For halvannet år siden ble hennes far syk og havnet på sykehus. Deretter bar det på sykehjem, hvor han mistrivdes sterkt. «Han sluttet å spise, han sluttet å leve», sier Sissel, «og bare noen uker etterpå var han død.» Sissel makter ikke tanken på at det samme skal skje igjen. For nå har hun erfart at det lettere demenspasienter trenger er det som Bokollektivet hadde, og så velger Oslo kommune altså å legge det ned. Og det med en hastverk som ingen forstår.
For Sissel er ikke i tvil om at den «plutselige» ledige plassen på Smestadhjemmet handlet om at nedleggelsen av Bokollektivet begynte å få offentlig interesse, blant annet av Stortingets helsepolitikere Bård Hoksrud og Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet. Og enda vet ingen hva som skal inn i det som var Bokollektivet, i et bygg som eies av Oslo kommune, men ryktene går enda om at det er asylsøkere eller flyktninger (som det allerede bor flere av i samme bygg, også enslige mindreårige asylsøkere). Og dørene til de nyoppussede dementpasientrommene i eks-Bokollektivet er allerede skiftet ut, så «noen» har åpenbart en eller annen (hemmelig) plan klar.
Men fortvil ikke. HRS skal følge opp. Vi skal få vite hva Oslo kommune prioriterer foran eldre, lett-demente. Fra 1. juni kommer vi jevnlig til å frekventere 1. etasje i Mangelrudhjemmet i Ryenkrysset.
Så hvis den rødgrønne byrådsregjeringen med byrådskonge Raymond Johansen (Ap) og Oslo-ordfører Marianne Borgen (SV) trodde at saken er over med dette, så skal de tro om igjen. De kan heller takke sin skaper for at vi har så evneveike medier i dette landet, som ikke klarer å løfte en finger for å finne ut av hva som egentlig foregår. For her har Oslo kommune fra dag en løyet om prosessen. For det første skulle flyttingen skje i «tett dialog med de pårørende». Det har ikke skjedd, tvert om. Det ble også hevdet at beboerne ikke behøvde å splittes, noe de ble, og de skulle ikke på venteliste, men ha førsteprioritet, som ikke skjedde. Videre har ikke Oslo kommune evnet å gi et tilbud som er tilpasset disse pasientene, naturlig nok, da det ikke finnes. For det som er, ivrer Byrådet etter å få lagt ned så raskt som mulig.
Og hvis du har tittet på dokumentaren om de demente fra St. Halvardshjemmet, så ha da også i minnet hva dette hjemmet endte opp som: Bosted for rumenere. Slik velger altså Ap og SV i Oslo å praktisere sin eldrepolitikk. Det kan komme til å straffe seg hardt ved neste års kommunevalg, for noen av oss skal påse å minne dem om at politikk er mer enn ord. Det er handlingen som teller.