– «Asiatisk» har bitt en måte å unngå å nevne M-ordet, konstaterer journalisten og forfatteren Hardeep Singh i nettmagasinet Spiked!.
Asiater?
Singh viser til to nylige avgjørelser i IPSO, Storbritannias svar på Pressens faglige utvalg (PFU). Den første klagen var fra Muslim Council of Britain (MCB) mot The Sunday Times, som hadde skrevet at «asiater utgjør 80 prosent av barne-groomerne». MCB krevde at avisen spesifiserte at de 80 prosentene dreier seg om grooming-gjenger, ikke alle barne-groomere. IPSO ga klager medhold.
De hittil domfelte i grooming-saken i Newcastle.
Men hvem snakker vi om når vi bruker ordet «asiater»?
Den andre klagen til IPSO adresserte dette spørsmålet. Den ble innlevert av sikhiske, hinduistiske og pakistansk-kristne grupper, som bekymret seg for avisen Sunday Mirrors liberale bruk av «asiatisk» i forbindelse med den omfattende grooming-virksomheten i Telford. De var bekymret for avisen The Sunday Times liberale bruk av «asiatiske» i forbindelse med den massive grooming-skandalen i Telford.
Klagerne har all grunn til å reagere på bruken av «asiatiske», for de har rett, mener Singh.
Litt om metoder, omfang og gjerningsmenn
Når man leser om disse sakene, blir man først og fremst slått av råskapen, den manglende empatien og den ekstreme volden gjerningsmennene utøver. Og hva verre er: de har fått holde på uforstyrret i nærmere 30 år fordi alle samfunnsinstitusjoner, fra myndigheter og politi, til barnevern og sosialtjenester, snudde ryggen til i redsel for å «stigmatisere grupper», «gi grobunn for rasisme» og «øke spenninger mellom grupper i samfunnet».
Det er intet mindre en nasjonal skam. I så måte er det ikke rart Tommy Robinson ble hastearrestert og hastedømt for å følge opp de pågående rettssakene: mange mektige mennesker i Storbritannia har mye å skamme seg over.
I 2017 rullet britisk politi opp et stort grooming-nettverk i Newcastle. Innen august 2017 hadde etterforskningen identifisert 278 ofre, noen så unge som 14 år, og 461 menn var blitt arrestert. Så langt er 93 menn dømt. Så nær som alle har bakgrunn fra Pakistan, Bangladesh, India, Irak, Iran og Tyrkia. Myndighetene tror at nettverket har forgrepet seg på så mange som 700 jenter og unge kvinner. Overgrepene er så omfattende, degraderende og umenneskelige at ofrene sannsynligvis vil trenge livslang terapi og støtte for å takle ettervirkningene av det de har blitt utsatt for.
Det offisielle Storbritannia er enda ikke ferdig med etterspillet av Rotherham, hvor omfanget var så massivt at regjeringen iverksatt en egen granskning. Hele Labour-byrådet ble tvunget til å gå av etter den regjeringsoppnevnte granskeren Louise Caseys og professor Alexis Jays bitende rapporter om forholdene i byen.
Etterforskningen er så omfattende at den pågår fremdeles. Så langt har den videre etterforskningen identifisert over 1.500 ofre og 118 overgripere. Hele 80 prosent av gjerningsmennene er britiskpakistanske; 90 prosent av ofrene er etnisk britiske jenter. 144 politibetjenter jobber heltid med etterforskningen, som så langt har kostet over 100 millioner kroner. Leder for etterforskningen Paul Williamson mener imidlertid at det er nødvendig med 100 politibetjenter ekstra for å gjennomføre oppgaven.
De domfelte i Telford.
Men Storbritannia rakk knapt å svelge skandalene i Rotherham og Newcastle, før forholdene i Telford truer med å få dem til å blekne. Telford har vært på dette kartet før, men omfanget viser seg nå å være langt større. Politiet mener at nærmere 100 jenter ble misbrukt mellom 2007 og 2009, mens gravearbeid fra avisen Daily Mirror tyder på at antallet kan være så høyt som 1.000. Lokale myndigheter som politi og sosialarbeidere så en annen vei, selv om de skal ha visst hva som foregikk. Groomingen skal ha startet tidlig på 1980-tallet, og mønsteret er det samme. Nettverket gikk målrettet etter ofre på et lokalt barnehjem. Jenter helt ned i 11-årsalderen ble dopet ned, fysisk mishandlet, voldtatt og solgt i sexslaveri til andre menn. Politiet i Telford bestrider antallet, og parlamentsmedlem for Toryene Lucy Allan krever nå en uavhengig granskning.
Identisk mønster
Mønsteret er like velkjent som mennenes bakgrunn: Voksne menn, ofte gifte, med bakgrunn og tilhørighet i det «asiatiske miljøet» – britenes beskrivelse av miljøer med røtter i hovedsakelig islamske land – velger seg ut mindreårige, etnisk engelske jenter i sårbare livssituasjoner. Som oftest dreier det seg om jenter som allerede er i sosialtjenestens søkelys eller varetekt pga familieoppløsning og/eller problematisk atferd. Deretter skjemmer mennene («skjemmer bort» = grooming), hvorav majoriteten er britiskpakistanske, den aktuelle piken med komplimenter og gaver, og da særlig alkohol og narkotiske stoffer. Når hun først er kommet i gruppens klør, blir hun systematisk misbrukt, voldtatt både enkeltvis og i grupper eller går på rundgang mellom mennene, deres familiemedlemmer og venner. I flere tilfeller har piken også blitt tvunget inn i prostitusjon. Den fysiske og psykiske volden er omfattende; overgripernes empatiløshet og råskap er slående.
De domfelte i Rotherham.
En rapport fra 2011 viser at 2.379 menn ble mistenkt, fengslet eller domfelt bare mellom 2008 og 2011 for denne typen forbrytelser. Samme år tok britiske forskere for seg 17 rettssaker. Ofrene kom fra 13 forskjellige byer og i hver sak ble to eller flere menn dømt for forbrytelsene. Totalt ble 56 menn, med en gjennomsnittsalder på 28 år, funnet skyldige i voldtekt, barnebortføringer, «uanstendig overfall» og sex med barn. Av de 56 var tre «hvite briter», resten var «asiatiske.» Majoriteten var britisk-pakistanske. En studie (2017) fra tenketanken Quilliam viser at 84 prosent – 222 av 264 – av alle som er dømt i grooming-saker siden 2005 er «asiatiske». Majoriteten var britiskpakistanske av muslimsk kulturbakgrunn. De fant også en påfallende forskjell i hvordan seksualforbrytere opererer: der «hvite» seksualforbrytere opererer alene, opererer seksualforbrytere med «asiatisk bakgrunn» i flokk.
I klagen til IPSO skriver gruppene at begrepet «asiatisk» er altfor bredt og sverter uskyldige miljøer. De la til at mange asiatiske jenter også har blitt mål for grooming-gjengene. Klagen ble avvist, med begrunnelsen at det ikke er upresist å skrive at mennene hovedsakelig asiatiske. Det gir heller ikke noe misvisende inntrykk, mente IPSO.
Hva er det som driver akkurat disse mennene?
Men det gjør det, mener Singh. Medias bruk av asiatisk for å beskrive grooming-nettverk ikke bare maskerer gjerningsmennenes etno-religiøse identitet – den kaster også sikher, hinduer, pakistansk-kristne og alle andre asiater under bussen, skriver han og konstaterer det alle vet: det er ikke gjenger av indere, japanske eller koreanske menn som herjer rundt i britiske byer og utsetter mindreårige hvite jenter for seksuelt misbruk. De mennene som gjør det er i all hovedsak menn med pakistansk-muslimsk kulturbakgrunn.
I Quilliam-rapporten antydes det at forbrytelsene disse mennene begår har en viss sammenheng med bakgrunnen deres. Under domsavsigelsen mot ni medlemmer av Rochdale-nettverket i 2012 uttalte dommer Gerald Clifton at mennene hadde behandlet ofrene sine som «verdiløse og ikke verdige noen form for respekt», delvis fordi de ikke tilhørte gjerningsmennenes «miljø eller religion». Et av ofrene for nettverket i Rotherham forteller at gjerningsmennene tiltale henne som en «hvit hore» fordi hun ikke var muslim, skriver Singh, og fortsetter:
– Til tross for alt dette, er det vanskelig å ta til motmæle mot pakistansk-muslimske grooming-gjenger. Muslimer som snakker åpent om det blir stemplet som forrædere, mens ikke-muslimer blir kalt bigotter. Da byrådsmedlem for Labour i Manchester Amina Lone, selv muslim, fosvarte Sarah Champion for å skrive om denne trenden, ble hun fravalgt av Labour.
Medier med mye å svare for
De domfelte i Rochdale.
– Dette er ikke for å si at alle pakistansk-muslimske menn er en trussel, men vi trenger helt klart å identifisere gjerningsmennene og granske motivasjonen deres. Hva er det med disse mennene som gjør dem mer tilbøyelig til å involvere seg i disse forbrytelsene, mens pakistanske menn fra andre trossamfunn ikke er det? Hvis vi viker unna disse spørsmålene, tåkelegger vi ikke bare problemet, vi bidrar til agendaen til rasister, som alltid bruker disse sakene for å sverte hele miljøer. Vår manglende evne til å snakke om dette på en normal måte har tillat dem å kapre saken, fastslår Singh.
Bare å være spesifikk når det gjelder bakgrunnen til de som er dømt i grooming-saker fører til Tourette-lignende anklager om islamofobi, rasisme eller hat. Frykten for å bli kalt slikt kan være avskrekkende. Det har utvilsomt fått representanter for lokale myndigheter, politiet og sivilsamfunnet til å avstå fra tiltak for å beskytte sårbare, mindreårige jenters velferd. Heldigvis har det ikke avskrekket journalister som The Times’ Andrew Norfolk, hvis modige jakt på sannheten avslørte skandalen i Rotherham og ledet til en regjeringsoppnevnt granskning, skriver Singh og avslutter:
– Men resten av de britiske mediene har mye å svare for. Ved å insistere på å beskrive grooming-nettverkene som «asiatiske» gir journalistene gjerningsmennene en kappe av anonymitet og demoniserer resten av oss.
Ikke bare mediene
Det er ikke bare britiske medier som har mye å svare for i denne saken. Grooming-nettverkene har operert uforstyrret i en rekke nord-engelske byer, som for eksempel Blackburn, hvor hele 385 unge piker fått tilbud om offentlig beskyttelse etter å ha blitt seksuelt utnyttet mellom 2012 og 2014. Det har imidlertid ofte endt med at det er jentene og familiene deres som må flytte og skaffe seg en ny identitet. Under rettssaken kom det også frem at foreldre i innvandrertette områder gjentatte ganger hadde klaget over at piker så unge som 12 år var blitt en målgruppe for voksne menns målbevisste seksuelle tilnærmelser. Myndighetene var derimot ikke villige til å ta i problemstillingen, noe flere mente skyldtes frykt for rasismeanklager. Caseys og Jays rapporter har gitt dem rett. Det har nemlig ikke manglet på varsler fra organisasjoner og privatpersoner i årenes løp. For fenomenet går langt tilbake i tid.
Allerede i 2003 var mønsteret så påfallende at tv-stasjonen Channel 4 laget dokumentaren Edge of the city, om en 18 måneder lang etterforskning av anklager om at unge, og ikke fullt så unge, britiskpakistanske menn målbevisst så seg ut mindreårige jenter for sex og prostitusjon i byen Keighley. Stasjonen ble umiddelbart anklaget av antirasistiske grupper for å oppfordre til rasisme mot det britisk-pakistanske miljøet. Politiet mente på sin side at dokumentaren kunne fremprovosere raseopptøyer i byen og ville ha programmet utsatt. Channel 4 følte seg presset og trakk dokumentaren fra sendeplanen.
I 2012 anslo Scotland Yard at minst 5.000 barn og unge er sexslaver kontrollert av hovedsakelig britisk-pakistanske gjenger. Rotherham (minst 1.500 ofre), Newcastle (minst 700 ofre) og Telford (mulig 1.000 ofre) tyder på at dette antallet er betydelig høyere.
Men gjerningsmennene oppfattet naturligvis signalet fra unnfallende myndigheter, antirasister og institusjoner: ofrene forteller at overgriperne deres fremsto som arrogante og anså det for høyst usannsynlig at de noengang ville bli stilt til ansvar for sine ugjerninger.
Først i 2014 – etter at tusenvis av ofre var blitt grovt misbrukt, mishandlet, til tider utsatt for direkte tortur, noen drept og mange ødelagt for livet – sprakk verkebyllen for alvor i den britiske offentligheten i form av Rotherham-skandalen.
Organiserte antirasister kjemper gudskjelov for en god sak, hvilket åpenbart trumfer det meste; normal medmenneskelighet inklusive, så vi får håpe at de er stolte av seg selv og sover godt om natten.