En meningsmåling i Frankrike skulle avdekke hvordan franskmenn vurderer deres eget samfunn. Spørsmålet som skulle besvares var om det franske samfunnet henger godt sammen på tvers av etniske grupper og sosiale klasser (Ifop/Le Rocher).
Svaret ble et rungende nei.
Franske samfunn splittes
Hele 97 prosent mener at befolkningsgruppene lever adskilt. Kun 7 prosent opplever at forskjellige etniske grupper og sosiale klasser har et fellesskap hvor man omgås hverandre uten store problemer, melder DKA.
Av den overveldende majoriteten som mener at befolkningsgruppene lever adskilt, mener om lag halvparten at det er spenninger mellom gruppene, mens den andre halvparten mener at man «bare» lever adskilt uten de store sammenstøt. Hvorvidt man opplever spenninger eller ikke, avhenger imidlertid av hvor man bor.
President Emmanuel Macron er blitt involvert i en heftig debatt om disse problemene. Debatten går gjerne under overskriften «La banlieue», som i utgangspunktet er en betegnelse på en forstad, men som i de senere år refererer seg mer til et innvandrertett område (i betydning ghettoområde).
Kriminalitet og parallellsamfunn
Ifølge DKA er det nettopp kommet en rapport om problemene i disse forstedene og hva som kan gjøres for å løse dem. Rapporten legger vekt på økonomisk og sosial innsats.
Det er ikke uventet, da det over hele Vest-Europa etablerer seg en forståelsesramme for problemene som handler om alt annet enn, nettopp, problemene. Vi står midt oppe i det nå med debatten i Oslo. Også her prøver man seg på alle mulige bortforklaringer, siste skudd på stammen er at det er Natteravnene som kan belastes. Det er nemlig Natteravnerne som provoserer unge i innvandrertette områder til å bli voldelige. Alt for at de ikke skal ha noe ansvar selv.
Så er spørsmålet hva Macron vil gjøre med problemene i Frankrike. Flere ting tyder på at Macron kan gå en annen vei enn det rapporten legger opp til. For det er ikke bare økonomiske og sosiale årsaker som skaper problemer i forstedene, men også kultur, religion og ideologi. Macron må også forholde seg til parallellsamfunn som har utviklet seg ut fra etnisitet og islam.
Mange av disse forstedene preges av høy kriminalitet. Ulike befolkningsgrupper isolerer seg og kan ende i konflikt med andre befolkningsgrupper. Mange steder utøver også islamister streng sosial kontroll.
President Macron og hans rådgivere prøver nå å finne ut hvilke nye initiativer som bør iverksettes for å få bedre kontroll på situasjonen.
Uhyggelige påminnelser
Mens debatten går sin gang i Frankrike, kommer det stadig nye påminnelser om spenningene og volden mellom ulike befolkningsgrupper i forstedene. Fredag 18. mai ble sjokkerte beboere i byen Pau (Pyrénéés-Atlantiques) vitne til et grotesk mord.
På en lekeplass gjøv en guttegjeng i 14-15 årsalderen løs på en 32-årig mann fra Burkina Faso. Mannen skal angivelig ha slått til en 15-årig gutt. Denne gutten hentet så gjengen han tilhører, som slo og sparket 32-åringen til døde.
De fleste i denne guttegjengen skal ha opprinnelse fra Tsjetsjenia, men også ungdommer med nordafrikansk og annen afrikansk bakgrunn skal ha vært involvert. Ved hjelp av DNA-spor har politiet vært i stand til å foreta flere pågripelser.
Yngre, og mer radikale
Dette er imidlertid ikke en enkeltstående begivenhet. Innvandrertette Pau er preget av en rekke ulike befolkningsgrupper som til stadighet er i konflikt med hverandre. Slagsmål og annen utøvelse av vold er tilnærmet dagligdags.
«Kriminaliteten begås av gjerningsmenn som er stadig yngre og mer radikale,» forteller politiet til Le Figaro.
Ifølge DKA peker en ledende embetsmann på at volden og gjengkrigene henger sammen med etniske konflikter blant innvandrerne:
«Det er kanskje et etnisk aspekt i denne saken som ganske klart avslører fiaskoen for en bestemt form for integrering», hevder vedkommende – som sikkert gjør klokt i å holde seg anonym. For bak de forsiktige vendinger er det en realitet som bare vil tvinge seg frem:
Store deler av det franske samfunnet henger ikke sammen lengre. Det er splittet opp i parallellsamfunn som styres av gjenger, etniske grupper og islamister.
Løsningen
Det er vel heller tvilsomt at president Macron vil velge lettvinte «løsninger» som sorterer under økonomisk og sosial innsats. For det er ikke mer penger eller fritidsklubber som vil løse denne form for problemer, de kan heller bidra til å forsterke dem. Ei heller vil det hjelpe med sivile initiativ, om det så er Natteravner eller andre grupperinger, for det kan lett ende opp i borgervernsgrupper som gyver løs på hverandre eller som kriminelle kan rette anklagene mot.
Løsningen er derimot det som mange opplever som ubehagelig: Ansvarliggjøring. Det betyr at foreldre/foresatte må ansvarliggjøres, blant annet med grensesetting for sine barn. Brytes samfunnskontrakten, må det få konsekvenser. Barn og unge som har startet på en heller tvilsom vei må lære seg å ta konsekvenser for sine handlinger, som igjen betyr at uønskede handlinger må få konsekvenser.
Konsekvensene kan være alt fra at barn overtas av Barnevernet, avkorting av eventuelle offentlige ytelser, bøter, fengsel, tvangsflytting fra aktuelle områder, utvisning fra landet. Strengt? Tja, hva er alternativet? Noen vil sikkert hevde at å putte unge i fengsel vil gjøre dem (enda) mer kriminell, men det kan jo være at en hardbarket kriminell er bedre enn 100 halvkriminelle. For en kan jo forvente at fengsel i det minste kan ha en viss avskrekkende effekt. Det hjelper neppe at politiet kjører de unge hjem om natten slik at de kan fortsette sine (u)gjerninger dagen etter.
Derfor må (treffsikker) politiinnsatsen i slike områder forsterkes, om så må Forsvaret settes inn. Vi leker nemlig ikke med borgernes sikkerhet. Det er ingenting som tilsier at utviklingen i visse deler av Norge, Frankrike, Tyskland, Sverige osv. vil gå over med «myke tiltak». Det har ikke fungert ett eneste sted når utviklingen har fått lov å gå for langt. Så kan selvsagt den ene myndighetsperson etter den andre hevde at «hos oss er det mye bedre enn mange andre steder», slik som vår Oslobyråd Raymond Johansen mener, for øvrig i godt selskap med blant annet Sveriges statsminister Stefan Löfven. Men hva vet de egentlig om «andre steder» når de ikke engang kjenner sitt eget sted?
De som nå er «sjokkert» og akker seg over strenge tiltak, bør se seg selv i speilet og spørre: Hvor blind og dum var jeg? Hvorfor så jeg ikke dette komme? Og: Hvor langt er jeg villig til å la det gå?