En gang i tiden, og da bare tiår tilbake, var Sverige et sted som Norge titt og ofte så til når vi selv skulle planlegge for vår egen fremtid. Ikke minst i skoleverket. Den såkalte enhetsskolen er et produkt av inspirasjon fra Sverige, som hippi-pedagoger fra rundt 1970-tallet dyrket i sin tro på frihet for individet og der læring var tilnærmet ensbetydende med gruppearbeid. «Alle» skulle med, det ble innført støtteundervisning etter alle kreative innfallsvinkler, men bann på én ting: Ingen skulle langt.
Prisen vi betaler for dette i dag kan vel best sammenfalles i krenkelseshysteri og en feminisering av samfunnet som har gått like raskt som menn har forlatt skoleverket. Disiplin er blitt et skjellsord og respekt er kun til innvortes bruk.
I Aftonbladet kan vi lese om en skole i Malmö som, i god svensk tradisjon, har et tilbud til særskilte elever. Det vil si elever som ikke behersker å være i et vanlig skole – hvilket sier mye i seg selv, da skolene i dag har strukket sin toleransegrense svært så langt. På denne skolen i Malmö snakker vi om syv elever på barne- og ungdomstrinnet – med like mange ansatte. Så skulle en jo tro at et slikt en til en-forhold skulle være nok for at voksne skal ha kontroll på barn. Men tro om igjen, og vi vet hvorfor: Ansatte i skolen har ikke ett legitimt verktøy for å kunne utføre jobben sin. De står ribbet tilbake, med et «voksende» regelverk som skal «beskytte» elevene mot enhver inngripen som eleven måtte føle eller oppleve som, akkurat, krenkende. I Norge har vi endog blitt beæret med en egen «krenkeparagraf» i Opplæringsloven.
Personalet ved Malmö-skolen hadde varslet om trusler og vold på skolen. Arbeidsmiljøverkets inspektører væpnet seg antakelig til tennene med velmenende fraser om trygt og godt læringsmiljø, ansvar for egen læring, sosiokulturalisme, dialog og slike velfungerende teorier som ikke overlever møtet med virkeligheten, og troppet opp med sin inspeksjonsgruppe. Bare for å gå på sitt kanskje største nederlag: Inspeksjonsgruppen måtte sammen med skolens ansatte barrikadere seg på lærerrommet.
Tilbake i trygge omgivelser kunne inspektørene rapportere om følgende:
«Många av dörrarna var söndersparkade. Korridoren som leder genom verksamheten är kal och tömd på allt material för att det inte skall finnas några tillhyggen. I ett av klassrummen rådde totalt kaos eftersom böcker och papper var sönderrivna och kastade i hela klassrummet.»
Husk så at vi snakker syv barn med syv voksne.
Nå krever Arbeidsmiljøverket at Malmö kommune setter inn tiltak. Om det som betegnes som «kaos» ikke stoppes innen 20. juni 2018 risikerer kommunen bøter på kr. 100.000 SEK. Kravene som inspektørene setter er blant annet at skolen må ha mulighet for rask tilgang på hjelp om det oppstår trussel- eller voldssituasjoner, overfallsalarm skal på plass og – ikke minst – kunnskapen hos personalet om hvordan man skal handle i slike situasjoner skal økes.
Sistnevnte kan vi selvsagt bare glemme da enhver handling som fungerer sporenstreks ville ført til at vedkommende ble sparket på dagen, ja, kanskje endog ble sendt i fengsel. Så da ender det vel med noen tafsa inte-armbånd, eller Røyken videregående skole sin variant: Slåssing er teit.
Sånn går det når alle voksne i et samfunn har meldt seg ut. Og hvordan den oppvoksende slekt skal styre videre, tør jeg knapt tenke på.