Det var i desember i fjor at brannattentatet skjedde mens jødisk ungdom hadde fest i synagogen i Göteborg. De reddet livene sine ved å rømme ned i kjelleren. Attentatet skapte sterke offentlige reaksjoner. Dette var det første attentatet i synagogens historie, en synagoge som startet opp i 1855.
I en pressemelding fra aktoratet heter det at tiltalen legges frem i morgen, fredag 25. mai. Tre menn skal føres for domstolen. Informasjonen om hvem de er, er uhyre sparsom. I tidligere artikler kommer det frem at en av dem som ble varetektsfengslet etter attentatet er 18 år gammel. Det heter også at på overvåkningsbilder kommer det frem at 10-12 personer ble observert under attentatet.
Men hvem er de tiltalte? Er det rotsvenske nazister hadde vi nok fått vite det, tenker jeg ut fra erfaring med svenske (og norske) medier. Og ettersom det er tyst fra mediene, er det overhengende sannsynlig at det er «Midtøstens» representanter som (igjen) har gått løs på jødene.
– Jeg gråt
Man klarer ikke å la være å tenke denne tanken: Når forlater den siste jøden Sverige? Eller som jødiske Jeppe Juhl fra Danmark sa det etter at Dan Uzan ble drept i februar 2015 utenfor synagogen i København (her fra boken Islam – den 11.landeplage):
«Om få generasjoner vil de religiøse jøder være helt borte fra Europa. Og når de religiøse jøder forsvinner, så vil vi sekulære jøder også forsvinne. De religiøse jøder vil være å finne i Israel, vi andre vil med stigende hastighet miste vår jødiske identitet og assimileres bort.
Uten de religiøse jøders tilstedeværelse kan vi sekulære nemlig aldri bevare en jødisk identitet. For hvor skal vi som ikke tror, feire Yom Kippur eller Rosh Hashanah når den siste rabbiner er borte? Når dørene til våre synagoger er blitt lukket og låst for aldri mer å bli åpnet?
Dette står tindrende klart for meg etter de to siste terrorangrepene i Europa i henholdsvis Paris og København, for ingen religiøse menigheter
kan i lengden leve med å skulle oppdra barna sine i skyggen av beskyttende maskinpistoler. Og det er presist den begredelige virkelighet Europas og Danmarks jøder står over for i dag.
Det var derfor jeg gråt foran synagogen i helgen. Jeg gråt for helten Dan Uzan som ga sitt liv for å beskytte menigheten sin. Jeg gråt for den uskyld vi mistet i det Danmark som har så stolte tradisjoner med å beskytte sin usedvanlig velintegrerte jødiske befolkning. Jeg gråt fordi mordet på Dan Uzan i realiteten varsler enden på jødisk liv i Danmark.
Jeg gråt fordi jeg innerst inne vet at våre politikere ikke har evnen og viljen til å finne en løsning på problemet med permanent å sikre de danske jøder et jødisk liv i Danmark.»
Ondets rot
Juhl pekte så på det han kaller politikernes manglende evne til å adressere til «ondets rot»:
«Og ondets rot er en fullstendig overveldende forfeilet integrering av mennesker fra en islamsk kultur der hatet til jøder er like så naturbestemt som det å trekke pusten.
I disse dager står alle landets ledere på tærne for å forsikre at de vil gjøre noe med problemet. Men ingen av dem – heller ikke ved minnehøytideligheten på Gunnar Nu Hansens Plads (etter terroren, min anmerkning) – tok m-ordet i munnen.
Dette er en stor feil. Og de største tapere er muslimene som ikke deler hatet til jøder og til Vesten, som er kommet hit fra sine dysfunksjonelle land for å skape seg en bedre tilværelse. Jeg har selv møtt disse pene og anstendige muslimene. Jeg trykket flere av dem i hånden foran synagogen i dagene etter angrepet. Problemet er bare at det ikke er dem som fører ordet. Mitt hjerte blør for dem. De er gisler i det umulige multikulturelle prosjektet.
Vi er nesten alle grepet av angst for å si den ubekvemme sannheten.»
Juhl ser for seg kun én løsning for fremtiden, en «illusorisk» løsning:
«For den eneste løsning er så gjennomgripende at den dessverre er illusorisk. Først og fremst skal all innvandring fra muslimske land øyeblikkelig stoppe. Dernest skal alle muslimer som ikke ubetinget støtter opp det frie, demokratiske samfunn, repatrieres. Dette er aldeles umulig å gjøre. Europas ledere har fått viljen sin. De har skiftet den jødiske befolkning ut med en ny minoritet. Dette er Europas tap, ikke jødenes.»
Ja, politikerne har valgt: islams lange rekker har forrang for de få jødene. Det er mange stemmer å hente hos de førstnevnte ved valg. I 2016 kunne vi rapportere at i Oslo var 9 prosent av hovedstadens befolkning medlem av en moské. Likeledes at hvert tiende år dobler antall moské-medlemmer seg. Sett disse tallene opp mot 750 medlemmer av Det Mosaiske Trossamfund Oslo.
Fremtiden er ikke jødisk. Kanarifuglene i gruvene ligger an til å synge på siste verset om få år. I Vest-Europa.
Så får vi kanskje vite hvem de tiltalte for (forsøk på) mordbrann er. Kanskje.