La oss spole tilbake til 14. februar 2016: Danmark rammes av terrorangrep. Først debattmøte på Krudttønden i København, der den svenske drapstruede kunstneren Lars Vilks er hovedgjest. Filminstruktøren Finn Nørrgaard faller for kulene til Omar Abdel Hamid El-Hussein, dansk statsborger og venn av norske Profetens Ummahs medlemmer, som fengslede Ubaydullah Hussain. Men El-Hussein er ikke ferdig med barbariet. Han tar seg til den jødiske synagogen der Dan Uzan står ved inngangen som frivillig vakt. Uzan faller for El-Husseins kuler.
Ubaydullah Hussain og et annet medlem av Profetens Ummah feirer El-Hussein etter att han er gravlagt.
Var det tilfeldig at dagen før stod en imam i samme by i en moské, Masjid Al-Faruq, og refererte til Muhammeds sira (historiske biografi) der han oppfordret sine undersåtter til å gå «i krig med jødene»? Neppe. For i denne moskeen var El-Hussein fast inventar.
Kristeligt Dagblad (bak betalingsmur) har besøkt denne beryktede moskeen, og en annen imam der som nærer den samme avskyen mot jøder. Ikke bare det. Han hater Danmark. Han hater Vesten. Han vil bekjempe oss, og han legger ikke to fingre imellom. Han er helt åpen om sin ideologiske sump.
Denne imamen, Monzer Abdullah, ble landskjent i fjor da han gjorde det samme som er gjort før fra talerstolen i denne moskeen: oppfordret moskeens forsamling til å drepe jøder. Jo da, han ble anmeldt av Det Jødiske Samfund, men politiet har så langt ikke «konkludert» med hvordan de skal forholde seg.
Kristeligt Dagblad treffer Abdullah, som har bodd i Danmark i 32 år, forrige fredag 6. juni i moskeen. Moskeen er full av gutter og menn. Avisens utsendte opplever ikke en stemning som kan tolkes til radikal islam eller terrorsympatier. Men så er det denne ettermiddagens imam, Abu Amr, som går på talerstolen. «Man fornemmer at moskeen er aldeles uforsonlig i forhold til demokratiet – og særlig politikerne. Gettopakken og burkaforbudet er, ifølge ham, et symbol på at den lovgivende makt vil ta identiteten fra muslimer».
Fra moskeens Facebook-vegg 7. juni 2018. Neppe tilfeldig at kvinnen i bildet bryter det vedatte lovforbudet.
Abdullah mener at (stakkars) muslimer er under politisk press ikke bare fra Christiansborg (Folketinget) i Danmark, men i Europa, i USA og også i Midtøsten.
-Islam er en politisk ideologi
«I Danmark bruker man medier og lovgivning og noen ganger fengslinger for å skremme muslimene og forsøke å tvinge dem til å bli danske», klager Abdullah. Så kommer den første «perlen», om man kan si det slik:
”Jeg er imod det politiske system. Demokrati kan ikke forenes med islam, som er en politisk ideologi.”
Ja, slik taler en tro følger av Muhammeds maktperiode i Medina.
Så til neste «perle», og denne er nok den som skinner sterkest – og som er særdeles truende i sin karakter:
«Det er en historisk kjennsgjerning at islam har en bestemt natur. Hvis du presser den (islam), slår den tilbake. Hvis du lar den (islam) være, sprer den seg.»
Ja, hva gjør man da som politiker? Opptre som redde kyllinger og la den spre seg for slik gradvis å ta over og ødelegge demokratiet?
Abdullah tilhører den verdensomspennende bevegelsen Hizb ut-Tahrir, som i årevis har vært i politikernes søkelys. Skal den forbys?, har de snakket om. Så langt har ikke Folketinget gjort det. Men kanskje de skulle gjøre som Tyskland, som Nederland, som Egypt, Tyrkia, Saudi-Arabia, Pakistan, Bangladesh, Kina og Russland – med flere land – å bannlyse denne samfunnsundergravende bevegelsen?
Abdullah og Hizb vil altså ha et verdensomspennende kalifat. Han forklarer hvorfor slik:
”Hvis islam alene begrænsede sig til det åndelige og ikke handlede om politik, ville politikerne ikke have et problem med islam. Men fordi islam er et helt sæt værdier, både åndeligt og politisk, bliver politikerne pressede. I dag, hvor kapitalismen fejler som ideologi, er islam et alternativ. Kapitalismen har ikke kunnet løse problemer med højreorienterede grupper, individualisme, familiers opbrud og sekularisering. Der er islam et alternativ, og det er også derfor, at politikerne mener, at islam udgør en trussel”, siger Monzer Abdullah.
«Fulle av en vill Gud»
Den politikeren i dagens Danmark som kanskje er hardest i klypa i forhold til islam, Pernille Vermund, formann for Nye Borgerlige, sa dette om Nye Borgerliges politikk overfor islam da vi for kort tid siden møtte henne i Snekkersten:
«Vi sier at islam ikke skal godkjennes som trossamfunn. Det finnes mange religioner som ikke er godkjent som trossamfunn av den ene eller andre årsaken. Når man i Danmark er godkjent som trossamfunn, så får medlemmer fradrag for sin kontingent, sin innbetaling til trossamfunnet. Man har rett til å invitere imamer fra utlandet på særlige vilkår, og man har rett til å vie andre. Vi sier at islam er i opposisjon til alt hva det danske samfunnet bygger på. Derfor skal vi naturligvis ikke finansiere eller være med på å støtte islam og utbredelsen av islam økonomisk. Man kan ikke gi rettigheter til, hvis man nå bare kaller islam en religion og ser bort fra det politiske, man kan ikke gi rettigheter til en religion innenfor religionsfriheten, hvis ikke den religionen i seg selv anerkjenner religionsfriheten. En såkalt religion som sier at det er dødsstraff for å forlate religionen. En såkalt religion som sier at alle andre enn muslimer skal omvendes, og det med makt, eller med døden for noens vedkommende. Altså, islam er i opposisjon til demokratiet vårt og friheten vår, og de rettigheter grunnloven sikrer oss.»
Ja, å begynne med å definere moské-islam innen sjia- og sunni-retningen som politikk, og ikke et trossamfunn, er en god begynnelse. Men det må kanskje mer til på ganske kort sikt, for «de» er faktisk i åndelig og verdimessig krig mot oss. Og enkelte av dem er også villig til å drepe – drepe jøder og dem som tegner en Muhammed med bombe i turbanen eller som bruker pennen mot det totalitære mørket. Men kanskje enda verre: de bruker vårt åpne, frie demokrati og dets institusjoner til å kvele oss.
La oss håpe at våre politikere ikke lar seg skremme av voldsaspektet som «Abullahene» legger på bordet: – Hvis du presser islam, slår islam tilbake.
Vermund er ikke skremt. Hun sier det slik:
«For jeg mener jo at frykten må ligge i – hvis man overhodet er redd for noe – å ta tyren ved hornene og si «OK, denne kampen tar vi, og det kommer til å koste, og det blir en lang og seig kamp, og det blir ofre underveis». Hvis man overhodet skal frykte noe, så er det å la være å ta kampen.»
Vi lever, mildt sagt, i en spennende tid ideologisk, og det er vankselig ikke å få assosiasjoner til 30-tallets Tyskland. Eller som Carl Jung (1875 – 1961) sa det i sin tid om akkurat 30-tallet:
«Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; krigslignende og islamsk. De er alle fulle av en vill gud».