Det offisielle eventyret om enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) slår stadig større sprekker; befolkningen i mottagerlandene er rett og slett blitt holdt for narr av egne myndigheter, medier og statsfinansierte pressgrupper. I Sverige har spørsmålet fått så stor sprengkraft at det har potensiale til å avgjøre det kommende riksdagsvalget.
Bakgrunnen er at det i Sverige – som i Norge, hvor det har pågått en kampanje for såkalte Oktoberbarn; unge afghanske menn som har fått avslag på asyl fordi de ikke har beskyttelsesbehov – har pågått en kampanje for 9000 afghanske, hovedsakelig unge menn. Og der som her faller livredde myndigheter til fote når interessegrupper presser på.
Regjeringen Löfven har følgelig fremlagt et nytt lovforslag for å gi dem opphold til tross for at de ikke kvalifiserer til det. Centerpartiet og Vänsterpartiet støtter forslaget, som dermed ser ut til å bli vedtatt. Kostnadene er beregnet til 3 milliarder SEK. Forslaget er for øvrig blitt kraftig kritisert av det statlige Lagrådet, hvis oppgave er å granske viktige lovforslag før de behandles i Riksdagen.
Medier kan når de vil
Som en av få tradisjonelle, europeiske medier har avisen Expressen satt spørsmålet på dagsorden og gransket saken. Og som vanlig viser det seg at asylindustrien opererer med helt egne fakta, som har svært lite med virkeligheten å gjøre.
- 0 prosent har gyldige ID-dokumenter. Det vil si at man egentlig ikke vet hvem de er.
- 78 prosent er eldre enn de oppga.
- 99,4 prosent av dem er menn.
Dette er sammenlignbart med Norge, hvor EMA er i all hovedsak afghanske unge (65 %) og unge fra Eritrea, Syria og Somalia (26 %). Få har gyldige ID-dokumenter og hele 92 prosent er menn.
Og kommer de direkte fra krigssoner, slik asyllobbyen forsøker å gi inntrykk av? Ikke veldig:
- 49 prosent oppgir å ha bodd i Iran minst ett år siden før de kom til Sverige. I snitt har de bodd i Iran i 10 år.
- 5 prosent oppgir å ha bodd i Pakistan i minst et år før de kom til Sverige. I snitt har de bodd i Pakistan i 13 år.
- 13,5 prosent er født og har bodd i hele sitt liv i enten Iran eller Pakistan.
«De vet ikke hvor gamle de er»…?
Expressen har derfor fulgt opp med en tur til Iran. Her torpederer de blant annet den yndede myten om at EMA ikke lyver på alderen; de vet bare ikke hvor gamle de er. Det stemmer som regel ikke, hvilket bør være en opplysning av særlig interesse for norske politikere, medier og Universitetet i Oslo med tanke på sosialantropolog og aktivist Aisha Munirs nye forskning, som angivelig viser at viser at medisinske alderstester fører til identitetskrise, selvskading og lav selvfølelse blant EMA. Ifølge Munir skyldes den påståtte identitetskrisen nettopp alder:
– De blir fortvilte og frustrerte over å ikke bli trodd når de oppgir alderen sin. Fortvilelsen og frustrasjonen øker når de blir tildelt en alder som ikke stemmer med hvor gamle de selv mener de er, en alder basert på hva deres foreldre har fortalt dem gjennom barndommen, sier Munir. I de yngste barnas tilfelle fører dette til at de får en dyp mistillit til sine egne foreldre: har foreldrene deres fortalt dem gal alder, den avanserte teknologien i Norge kan jo ikke ta feil? – Samtalene jeg har hatt med de enslige mindreårige hvor jeg fulgte dem igjennom asylprosedyren, ga meg innsikt i hvordan aldersundersøkelsen fører til identitetskrise, selvforakt og selvskading, sier Munir.
Nuvel. Expressen finner på sin side at påstanden i all hovedsak er usann når det gjelder afghanske EMA som kommer til Sverige fra Iran – altså halvparten. I Iran vet de fleste eksakt hvor gamle de er, sier afghanske Raziyeh Khavari, som er født og oppvokst i Iran.
– I Iran vet de flesta exakt hur gamla de är, men i Afghanistan är det inte så. Jag har bott där också, och många vet inte hur gamla de är. En av anledningarna är att det inte finns något modernt system för att utfärda födelsebevis.
Raziyeh säger att de afghaner som kommit till Sverige från Iran i de flesta fall vet hur gamla de är:
– Jag kan inte veta säkert för alla, men för 90 procent så tror jag att de vet. Jag känner till systemet i Iran.
Iran er nok mye rart og myndighetene er ikke av det direkte godartede slaget, men det er ingen tvil om at landet har et velfungerende statsapparat, byråkrati og øvrige institusjoner.
Situasjonen kan forresten sammenlignes med den norske. I 2015 kom det i alt 6 987 asylsøkere fra Afghanistan, hvorav 49 prosent av søkerne påberopte seg status som EMA. I Utlendingsdirektoratets informasjonsnotat om EMA samme år heter det:
Hovedsakelig kommer søkerne fra sentrale og østlige deler av Afghanistan, men mange har hatt lengre opphold i Iran eller Pakistan. En god del søkere er født og oppvokst i Iran og har aldri vært i Afghanistan.
Myten om tvangsrekruttering
Minst tre millioner afghanere lever i Iran, hvorav cirka halvparten ikke har lovlig oppholdstillatelse.
Likevel: alle afghanske barn har rett til 12-årig skolegang og registrerte flyktninger har tilgang på de samme statlige helsetjenestene som iranere. Kostnaden for helsetjenester er høyere for ulovlige migranter, men en rekke iranske og utenlandske veldedighetsorganisasjoner hjelper de mest utsatte. Noen av dem faller derimot mellom to stoler og mange afghanere i Iran er fattige, skriver Expressen. Det gir imidlertid ikke rett til relokalisering til europeiske land under dekke av asylinstituttet.
I debatten om EMA forekommer påstanden om at afghanere i Iran risikerer å bli tvangrekruttering til krigen i Syria. De afghanske migrantene Expressen snakker med i Iran har derimot ikke hørt at noe slikt forekommer og frykter heller ikke at det skal skje barna deres. Er det ikke pussig hva våre hjemlige asylaktivister alltid later til å bare vite sånn helt av seg selv?
Livet som afghaner i Iran
Alle Expressen snakker med er enige om at Iran er et trygt og sikkert land for afghanske flyktninger. Problemet er hovedsakelig fattigdom. Barna, selv ulovlige innvandrere, har krav på skolegang og helsetjenester. Det er dog begrensinger på hvilke studier de kan ta og hvilke yrker de kan ha. Fordi iranske arbeidsgivere har plikt til å ansette iranere først, er det ofte vanskelig å i det hele tatt få jobb. Europa fremstår derfor lokkende når det gjelder en økonomisk og yrkesmessig tilværelse.
Afghanske menn ender ofte med jobber iranere ikke vil ha, og arbeider vanligvis som bygningsarbeidere eller innen jordbruk, mens kvinner kan bli syersker. Men som regel har kvinner få muligheter til å få et inntektsgivende arbeid.
De som har best forutsetninger for å klare seg i Iran er altså afghanske menn i arbeidsfør alder; nettopp den gruppen som ankommer Europa, med andre ord.
«Tvunget til å forlate Iran på grunn av den økonomiske situasjonen»
Afghanske Maryam Hosseini er 27 år og født og oppvokst i Iran. Lillebroren og moren bor i Sverige, så Hosseini har bodd alene i Iran i fire år. Det var ikke trusler mot liv og helse som fikk familien til å «flykte»:
– Min mor og bror ble tvunget til å forlate Iran fordi de ikke hadde en god økonomisk situasjon og fordi det ikke finnes noen mulighet for jobb og utdannelse, forteller hun, og legger til: – Sverige tilbyr flere muligheter til flyktninger i forhold til andre land i Europa. Å komme seg til Sverige koster imidlertid mye penger, men Expressen spør ikke hvor den angivelig fattige familien fikk pengene til reisen fra.
Som vanlig dro mannen, her broren, først, påberopte seg status som EMA og fikk oppholdstillatelse i Sverige. Noen år senere flyttet moren etter.
Ankerbarn? Hvilke ankerbarn?
I 2016 gikk forskningssjef ved Fafo Anne Britt Djuve og stipendiat Guro Omland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo – med NRK som mikrofonstativ – løs på daværende innvandring- og integreringsmininster Sylvi Listhaug, og hevdet at hun misbrukte forskning og således brakte den i «vanry». Listhaugs synd var å peke på fenomenet ankerbarn, som innebærer at storfamilien i land som Afghanistan skaffer penger til menneskesmuglere og sender sønnene sine til Europa i den hensikt at han enten skal sende penger hjem eller de selv kan søke om familiegjenforening i destinasjonslandet. Hun brukte Fafos rapport som underlag, og i den hevder Fafo merkverdig nok at slike reiser skjer på frivillig grunnlag og at ankerbarn nærmest er en myte. «Det er et uvanlig stort avvik mellom det som står i rapporten og det Listhaug skriver», skrev Djuve.
Med tanke på at fenomenet med ankerbarn/press for å sende hjem penger er godt dokumentert og har vært forsket på både nasjonalt og internasjonalt gjennom en årrekke, er det ikke til å komme fra at det er et uvanlig stort avvik mellom Fafos studie og nesten all annen forskning.
Expressen finner da også at det er helt vanlig blant afghanske familier i Iran. Tanken er å komme etter på familiegjenforening. Når ankerbarnet har fått oppholdtillatelse som EMA, bortfaller krav som for eksempel forsørgelsesevne. Svenske myndigheter – og Røde Kors, hvilket kan være greit å huske på ved neste innsamlingsaksjon – bidrar sågar med økonomisk støtte for å hente familien fra hjemlandet. Sverige har imidlertid strammet inn på regelverket, så Hosseini fikk avslag på søknad om familiegjenforening fordi hun er over 18 år.
I Norge har man innført midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening til EMA, i den hensikt å stramme inn familieinnvandring av denne typen. Som vanlig er når det gjelder alt som kan smake av innstramninger mot fri innvandring, har asyllobbyen siden arbeidet aktivt for å få regelen avskaffet eller gjennomhullet i den grad at effekten uteblir.
Siste påfunn fra asylindustrien er at streng politikk når det gjelder familieinnvandring hemmer eller forhindrer integreringsprosessen. Alt man gjør eller ikke gjør på asyl- og innvandringsfeltet gjør jo stort sett det, skal vi tro aktivistene:
– For det første er det dokumentert at en streng politikk har negative konsekvenser, for integrering, flyktninger, barn og andre. For det andre vil det i mange tilfeller utsette integreringsprosessen, og det hindrer også integrering, påpeker [seniorforsker Helga] Eggebø ved Nordlandsforskning fast overfor NRK.
Skolegang for alle
På markedet i Rey City i Teheran treffer Expressen en gruppe afghanske flyktningbarn uten gyldig oppholdstillatelse. De har bodd i Iran i tre år, og alle går på skole. Det har vært offisiell iransk politikk i tre år. Pådriver for loven var grunnleggeren av veldedighetsorganisasjonen Hami, Fatemeh Ashrafi. Organisasjonen bidrar med mat og frukt til afghanske skolebarn uten lovlig opphold. Av ulike årsaker havner noen utenfor systemet, som at de har glemt å registrere seg før skolestart. Disse får gå på skole hos Hami og følge den statlige læreplanen, slik at de er rustet til å hoppe inn i en vanlig klasse i fremtiden.
Det finnes imidlertid afghanske familier som ikke vil la barna gå på skole og heller vil at de skal jobbe.
Innan hon startade Hami arbetade Fatemeh Ashrafi med flyktingar i andra länder – bland annat i Bosnien under 90-talet. Vi berättar för henne om situationen i Sverige, men hon känner redan till den. Vi frågar om läget i Afghanistan, och hur situationen där skiljer sig från den för afghanska flyktingar i Iran.
– Jag har bott i Afghanistan, jag känner till Afghanistan mycket väl. Säkerhetsläget blir allt sämre, och det finns inget framtidshopp för ekonomin. Samtidigt trycker Pakistan tillbaka flyktingar, så Iran är just nu den säkra platsen för afghanska flyktingar i regionen. Här får de åtminstone viss social trygghet.
– Majoriteten av de afghaner som lämnat Iran för Europa har levt här i många år – de flesta med tillstånd. Under tiden i Iran har de kunnat tillgodogöra sig utbildning och färdigheter. Och de har också tillräckligt självförtroende för att våga flytta, säger Fatemeh Ashrafi.
– Jeg tror at alle er enige om at Iran er et sikkert land. Det er derfor våre familier har levd her i så lang tid. Men dessverre, på grunn av visse begrensninger i Iran, fremfor alt hva gjelder jobb for utdannede afghanere, velger mange å finne et nytt land, forteller Raziyeh Khavari.
Belastning på helsesektoren
Nærmere 2000 afghanere tar seg daglig ulovlig inn i Iran. Det har medført store på belastninger på landets helsevesen. Iran opererer med tre kategorier afghanske flyktninger: registrerte flyktninger, afghanere med gyldig visum og «papirløse». De to første gruppene har oppholdstillatelse i landet og for en årlig avgift på 1200 svenske kroner får de ta del i landets sykeforsikringskasse, som dekker helsekostander med 90 prosent.
Papirløse må betale alt selv, men får hjelp av sykehusdonasjoner og veldedighet. Gruppen øker imidlertid så raskt og mye at ressursene ikke strekker til.
Mahdiyeh Hospital behandler årlig 500 000 pasienter. 12 prosent er afghanere, en stor del er papirløse:
– Sjukhuset tar aldrig betalt före behandlingarna, alltid efteråt. Och papperslösa som inte kan betala får hjälp genom donationer. Alla får vård här, säger [sykehusdirektør] Dr. Tabatabaei.
Norske forgreininger
På sykehuset treffer Expressen 27 år gamle Masoumeh Sharifi, som nettopp har født sønnen Arvin. Hun er registrert afghansk flyktning i Iran. Mannen hennes har derimot flyttet til Norge og jobber i en dagligvarebutikk. Sharifi har ingen tvil om hva som skal bli sønnens fremtid: Han skal til Norge.
Selv har hun 12 års skolegang i Iran og eksamen i naturvitenskap. Hun har enda ikke fått oppholdstillatelse i Norge, og tror det kan ta minst fem år før hun kan reise etter sin mann. Men sønnens prosess vil ikke ta like lang tid, så planen er at ektemannen skal hente ham i løpet av et par år.
Vi snakker altså ikke mennesker som flykter hals over hode fra krigsområder eller personlig forfølgelse, slik asylinstituttet er beregnet på. Vi snakker regelrett innvandring.
Så hvor lenge vil det vare før det kommer det alle vet at komme må: et gjennomtenkt politisk og deretter praktisk svar fra Europas ansvarlige ledelse? Det nåværende asylinstituttet har utspilt sin rolle, gjenstand for et omfattende, storstilt misbruk som det har vært og er. Det må enten reformeres fullstendig eller avskaffes. Asylaktivistene har på sin side «forsket» frem eller fortalt så mange usannheter at de bør parkeres der de hører hjemme: på sidelinjen. Den videre administreringen av asyl- og innvandringspolitikken må overlates til realister.
For den nåværende situasjonen er fullstendig uholdbar og det finnes ingen folkelig oppbakning til å ta i mot de millionene av flyktninger – både reelle og ikke fullt så reelle – og økonomiske migranter som nå presser på Europas grenser; et press som vil, på grunn av befolkningseksplosjonen i andre deler av verden, fortsette i uoverskuelig fremtid. Det vet både den politiske ledelsen og deres velgere, som ikke må forveksles med en høylytt minoritet av asylaktivister og deres medhjelpere i europeisk presse. De to sistnevnte har, med sin mangel på magemål og uredelige fremferd, selv bidratt til at asylinstituttet ikke lenger kan opprettholdes.