Europas asylinstitutt med sine mange ankemuligheter kombinert med myndighetenes manglende evne og vilje til å sende ut avviste asylsøkere eller overføre dem til lukkede mottak, koster stadig flere liv.
På torsdag ble den usbekiske asylsøkeren Rakhmat Akilov dømt til livsstid for terrorangrepet i Stockholm. Akilov var besluttet utvist, men ikke sendt ut av landet. Regningen for svenske myndigheters avslappede holdning ble fem døde og 15 skadet.
11 år gamle Ebba Åkerlund ble drept i angrepet, og faren klandrer med rette den svenske staten, fordi han – som mange andre – kan konstatere at hvis de hadde gjort jobben sin, hadde ikke Akilov en gang vært i landet for å spre død og ødeleggelse.
Nok en gang er man rystet
Voldtektsmannen og morderen Ali Bashar. (Foto fra Bilds video av pressekonferansen)
I Tyskland vekker drapet på 14 år gamle Susanna F. kraftige reaksjoner. 14-åringen ble denne uken funnet voldtatt, kvalt og nedgravet etter å ha vært savnet i to uker. Og nok en gang: den mistenkte er en 20 år gammel avvist asylsøker fra Irak. Han kom til Tyskland i 2015, da Angela Merkel egenrådig og på særdeles uansvarlig vis satte landets grenser på vidt gap. Han, og familien med fem søsken, fikk avslag på asylsøknaden, men anket og fikk følgelig bli i landet. 20-åringen har for lengst gjort seg negativt bemerket: Han oppførte seg voldelig mot ansatte ved asylmottaket, han skal ha angrepet en politibetjent og var i tillegg mistenkt for å være en av flere som begikk seksuelt overgrep på en 11 år gammel jente som bodde på det samme asylmottaket som han selv og familien oppholdt seg på. Tyske myndigheter foretok seg imidlertid ikke noe, og 20-åringen gikk derfor fritt rundt blant sakesløse borgere.
Asylgrunnlag kan familien umulig ha hatt, for etter drapet på jødiske Susanna F. «flyktet» 20-åringen og familien hans tilbake til Irak. Det er tydelig at i alle fall moren må ha visst at sønnen hadde gjort seg til voldtekts- og drapsmann, men hun valgte ikke desto mindre å forlate landet sammen med ham. 20-åringen ble pågrepet av kurdisk politi i Nord-Irak, skal ha tilstått og er nå utlevert til Tyskland.
Angela Merkel, som personlig bærer en stor del av ansvaret, har ikke villet kommentere saken, men etter økende politisk press har hun for skams skyld måttet si noe:
– Dette avskyelige drapet har berørt hele Tyskland, og også meg, sier Merkel tydelig berørt.
Hun sier familien til jenta må være i ufattelig sorg.
– Vi sørger med familien, sier Merkel.
Snakk om å føye skam til skade!
Avisen Bild konstaterer nemlig sakens realiteter: Om han var blitt deportert, ville hun ennå vært i live.
Toppen av et isfjell
Det ville hun. Hun og svært mange andre. Det er nemlig ikke så veldig lenge siden man var dypt rystet over en tilsvarende sak i Tyskland.
I 2016 voldtok og drepte den påstått 17 år gamle afghanske asylsøkeren Hussein Khavari, som i likhet med 20-åringen kom til Tyskland da Angela Merkel til stor jubel fra den europeiske åndseliten, åpnet grensene i 2015, den 19 år gamle medisinstudenten Maria Ladenburger, som etterpå ble funnet i en elv i Freiburg. Ladenburger jobbet som frivillig ved et asylmottak. Som angivelig enslig, mindreårig asylsøker (EMA) – tyske myndigheter mener han er minst 22 år – hadde Khavari tidligere vært innlosjert hos en lokal familie i Freiburg. Myndighetenes og ikke minst statsfinansierte pressgruppers (NGO-er) håndtering av asylpolitikken er således en pådriver for at befolkningen intetanende bedriver ren risikoadferd.
Khavari kom for øvrig fra Hellas, hvor han i 2014 ble dømt til ti års fengsel for ran og drapsforsøk på en 20 år gammel kvinne på Korfu. Khavari ranet kvinnen før han kastet henne over et gjerde med ti meter fritt fall nedenfor. Bare tilfeldigheter gjorde at 20-åringen overlevde. Han ble imidlertid sluppet ut etter 18 måneders soning og dro videre til Tyskland hvor han søkte om asyl.
Noen flere av de siste årenes mest kjente saker:
Det såkalte IKEA-drapet på mor og sønn Herlin i Sverige i 2015. Gjerningsmannen, en avvist asylsøker fra Eritrea, var besluttet utvist fra Sverige med umiddelbar virkning og bare noen få timer før drapene hadde 35-åringen vært på møte med Migrationsverket og fått beskjed om at han skulle utvises til Italia – hvor han hadde oppholdstillatelse.
Denne saken har sterke likhetstrekk med trippeldrapet på Valdresekspressen i november 2013, da en 31 år gammel asylsøker fra Sør-Sudan tok livet av Margaret Molland Sanden (19), bussjåføren Arve Kvernhaug (55) og Brahim Khouya (53). 31-åringen hadde fått endelig avslag og skulle uttransporteres fra Norge dagen etter trippeldrapet. Enda verre: ifølge politiets rapport skulle han vært pågrepet og satt på et fly til Oslo tre dager før drapene, men utransporten ble utsatt to ganger.
Nyere eksempler er den falske asylsøkeren Abderrahman Bouananes angrep på kvinner i Åbo i Finland, som etterlot 2 drepte og 8 skadet i august 2017, terrorangrepet i Stockholm i april samme år. Eller den avviste asylsøkeren Anis Amri som drepte 12 og skadet 48 da han kapret en semitrailer og meide ned besøkende på et tradisjonelt julemarked i Berlin i desember 2016. Amri hadde en lang kriminell løpebane og var vurdert av tysk etterretningstjeneste som en trussel mot landets sikkerhet, men var likevel ikke blitt pågrepet og utvist.
En annen som måtte bøte med livet for en fullstendig ansvarsløs asylpolitikk er 22 år gamle Alexandra Mezher, som i 2015 ble knivdrept av en angivelig 15 år gammel beboer ved et svensk mottak for EMA hvor hun jobbet. 22-åringen var attpåtil latt alene på vakt med gjerningsmannen, som påtalemyndighetene mener er langt eldre enn han hevder.
Dette er bare seks eksempler fra perioden 2013-2018 og likevel er regningen på hele 26 døde og nærmere 80 skadet, mange både fysisk og psykisk for livet.
Ni drepte i Norge
I 2015 listet VG opp åtte saker – med til sammen ni drepte – der gjerningsmannen var en avvist asylsøker som ikke engang skulle vært i Norge:
• Kongsvinger 2003: En kurdisk asylsøker fra Irak ble siktet og etterlyst etter at Cathrine Halvorsen ble funnet drept i leiligheten sin på Kongsvinger. DNA knyttet ham til åstedet. Kurderen hadde fått avslag på asylsøknaden sin, og hadde også forsvunnet fra asylmottaket kort tid før drapet.
• Bodø 2005: En 32 år gammel mann fra Algerie drepte Mary Ann Hansen med kniv mens hun holdt deres felles sønn på armen. 32-åringen hadde fått endelig avslag på asylsøknaden sin i 2003, og forsvant fra asylmottaket.
• Oslo 2006: En 37-åring fra Algerie drepte legen Stein Sjaastad på hans kontor i Oslo sentrum. Retten kom frem til at mannen var psykotisk i gjerningsøyeblikket. 37-åringen hadde fått avslag på asylsøknader i Tyskland og Norge, og hadde en ankesak til behandling ved UNE.
• Orkanger 2012: En 42 år gammel mann fra Marokko tok livet av samboeren Hege Opøien før han satte fyr på huset deres i Orkanger. Mannen ble utvist fra Norge i 2004 etter endelig avslag på asylsøknaden, og vedtaket ble stadfestet i 2011.
• Bergen 2012: En afghansk asylsøker knivdrepte en somalisk mann på et asylmottak i Bergen. Afghaneren hadde fått endelig avslag på sin søknad året før.
• Oslo 2014: En 35 år gammel afghaner som oppholdt seg i Norge ulovlig er fortsatt siktet for å ha knivstukket og drept sin egen to år gamle datter på Ellingsrud i Oslo. Han er også siktet for drapsforsøk på tre familiemedlemmer. Mannen skulle reist ut i februar 2013.
• Hamar 2014: En 37 år gammel afghansk asylsøker knivstakk og drepte sin kone i Hamar. Begge hadde fått endelig avslag på asylsøknadene i 2012, og hadde utvisningsvedtak på seg fra 2013. Paret hadde bedt om omgjøring av vedtakene, men denne prosessen var ikke ferdig.
• Oslo 2015: En mann fra et land i Nord-Afrika drepte to personer med kniv på henholdsvis Manglerud og Grønland i Oslo 9. desember. Mannen har vært bosatt i Norge i flere perioder siden 80-tallet, og har også blitt utvist flere ganger, senest i 2016.
Et havarert system
Vi vet også at en del asylsøkere begynner med negativ eller voldelig adferd, inklusive seksuelle overgrep, allerede mens de bor på asylmottak og søknaden deres blir behandlet. Ankemulighetene er nærmest uendelige og fordi det kommer så mange, tar prosessen lang tid. I tillegg ødelegger nærmere 90 prosent ID-dokumentene sine, og landene de kommer fra gjør det vanskelig, for ikke å si umulig, for myndighetene å finne ut hvem eller hva de er. Systemet er allerede overarbeidet, så de som eventuelt tror at asylprosessen er så grundig som den burde, får tro om igjen. Europeiske myndigheter har ikke lenger noen kontroll, hvis de i noen grad har hatt det med et asylinstitutt som har løpt løpsk og er gjenstand for et omfattende, farlig misbruk.
Dette er for øvrig de samme myndighetene som støtt blir fortørnet når folk ikke reagerer utelukkende positivt på å få asylmottak i sitt eget nærmiljø. Gad vite hvor mange av våre ansvarlige politikere som selv bor i umiddelbar nærhet av et asylmottak eller synes det er en kjempeidé å opprette ett i nærheten av deres barn?
For selv de asylsøkerne som kort etter ankomst gjør seg bemerket med svært uønskelig adferd tillates å bevege seg fritt i samfunnet. Får de utvisningsvedtak er det ingen som tar grep – og så går da også svært mange under jorden.
Avviste asylsøkere som ikke er mulig å uttransportere, asylsøkere som ikke regner med å få asyl eller «asylsøkere» som utelukkende har kommet hit i den hensikt å bedrive kriminalitet, forsvinner regelmessig fra mottak. Sannsynligheten er stor for at de i beste fall ender opp i den svarte økonomien, som jo også er kriminalitet. De har få eller ingen rettigheter til offentlige velferdsytelser og man skal være totalt bortreist om man tror at mange av disse ikke livnærer seg av personligfarlig kriminalitet som innbrudd og ran.
Denne gruppen er forresten stor, veldig stor, og den vokser. Bare i Norge anslår en rapport utarbeidet for Utlendingsdirektoratet i 2015 at mellom 18.000 og 56.000 personer oppholder seg ulovlig i landet og at de fleste trolig er avviste asylsøkere.
Egen befolkning velges bort
Asylinstituttet, som det meste i våre samfunn, er basert på tillit, og det krever at myndighetene gjør seg fortjent til tilliten. Det gjør de ikke.
For i avveiningen mellom sakesløse siviles liv, frihet og personlige sikkerhet og asylinnvandreres ditto, velger våre myndigheter åpenbart å prioritere sistnevnte. De førstnevnte betaler ikke bare for moroa med skattepenger, men stadig flere av dem betaler dyrt i form av tap av eget eller pårørendes liv og/eller sin fysiske og psykiske helse.
I europeiske maktsentra – i trygge omgivelser – skryter man derimot jevnlig av rettighetsregimet man har utvidet til å gjelde alt og alle i hele verden. En rekke statsstøttede pressgrupper arbeider også jevnt og trutt på å øke asylsøkeres rettigheter og/eller rettsliggjøre dem slik at hele asylpolitikken unndras demokratisk kontroll. Som utviklingen viser er det imidlertid noen som ikke er inkludert i regnestykket:
Europas egen befolkning.