Det som skjer i den svenske valgkampen har «alle» som har fulgt med landet forutsett. Man kan ikke styre et land med bind foran øynene og fingrene i ørene. Kriminaliteten skyter fart i Sverige, ikke minst den organiserte gjengkriminaliteten, som er direkte sammenfallende med innvandringen – som har vært skyhøy i årevis. Men de politiske lederne har benektet realitetene, godt hjulpet av svenske medier og såkalte «eksperter» av ymse kvalitet, der kun én har skilt seg ut:
Jimmie Åkesson.
Åkesson holdt nylig tale på det årlige folkemøtet kalt Järvaveckan – en tale vi omtalte kunne vært holdt av HRS.
Men den svenske finansministeren Magdalena Andersson er fortvilet – på egne og sosialdemokratiets vegne:
«Fatt det nå. Stemmer dere på Sverigedemokraterna, kan de komme til å lede landet.»
Ja, «fatt det nå» – fatt nå at sosialdemokratiet så og si har ødelagt Sverige. Fatt nå at det svenske folk har fått nok. De skjønner de er blitt lurt trill rundt. Innvandringen er ikke kulturelt berikende. Den er ikke økonomisk bærekraftig. Prisen betaler det svenske folk, eller de som er igjen, hver dag.
Mistillit og utålmodighet
Partileder Jimmie Åkesson har fremstått som den politikeren som har tatt svenskenes bekymring alvorlig. Og da snakker vi svensker – med eller uten innvandrerbakgrunn. Mange innvandrere, som i Norge og alle andre land, ønsker å være en fullverdig del av samfunnet. De er ikke problemet.
På folkemøtet erklærte Åkesson at tiden er inne for å la nye politiske krefter få skikk på landet. Åkesson ser for seg et land hvor «lovlydige medborgere føler seg trygge, mens dypt kriminelle sitter bak lås og slå», og at samfunnet gjenerobrer «de bydeler som er tapt til kriminalitet og religiøs ekstremisme».
De seneste drapene i Malmö, gjengoppgjør der tre ble drept – og hvor det nå forventes heftige hevnoppgjør, er som et trumfkort for Åkessons vei til makt og innflytelse i svensk politikk.
Imens blinker alle varsellamper hos Regjeringen. De prøver desperat å beholde makta, åpenbart mest for maktens skyld. Justis- og innenriksminister Morgan Johansson sendte ut følgende erklæring etter drapene i Malmö:
«Jeg vet at man kan vente en slik utvikling. Jeg er fast bestemt på å gi politiet de ressurser og den lovgivning de trenger for å bekjempe denne type kriminalitet».
Han vet, altså. Og nå lover han de penger Sverige ikke har til politiet, et politi som stadig tappes for personell. Hvem tror lenger på Regjeringens lovnader? For det svenske sosialdemokratiet er gjengoppgjørene i Malmö enda et tema hvor de skal overbevise svenskene om at man er i full gang med å gjøre noe, og har bruk for tillit og tålmodighet – selv om problemene lenge har presset seg på velgernes hverdag, som Berlingske uttrykker det.
Men det toget er gått. Mistillit og utålmodighet er det som står igjen på perrongen.
«Balsam for sjelen»
Innvandringsrestriktive Sverigedemoraterne har vært uglesett i alle år, og da ikke bare i Sverige. For selv om SD ligner mistenkelig mye på vårt eget Fremskrittsparti, så ha partileder Siv Jensen vendt partiet ryggen. De passet ikke inn i hennes prosjekt med å gjøre FrP så ren og pyntelig som mulig slik at de kunne være brud i det borgerlige regjeringsprosjektet. Men det kan vise seg at det lønner seg å være prinsippfast, å være tro mot sitt politiske prosjekt heller å gå til sengs med opptil flere tannløse partnere.
Åkesson har stått i denne stormen. Partiet har en skamplett av en fortid som han ryddet som en bøddel i – uten noen takknemlighet fra politiske motstandere, vi husker jo alle Skavlans skandaløse oppførsel mot Åkesson, men til kjeft og stadige påminnelser om ett eller annet i fortiden eller flombelysning på noen som har sagt noe skjevt.
Det har til og med Aftenpostens kommentator Frank Rossavik nå oppdaget. «Det er balsam for sjelen å lytte til Jimmie Åkesson», er den mildt sagt oppsiktvekkende kommentaren fra Rossavik. At han ikke har oppdaget Åkessons prosjekt før kan kanskje tilskrives at Rossavik ikke er så opptatt av innvandring, som han selv sier, men det burde han være. For innvandring er det spørsmålet som de fleste europeiske lands velgere setter som sin viktigste sak (som sak to følger for øvrig terror).
Innvandring troner på topp i de fleste land i Europa (Faksimile fra YouGov)
Rossavik har også hørt Åkessons folkemøtetale. Den gjorde inntrykk. «Der det norske Fremskrittspartiets politikere ofte virker spekulative og kalkulerende, fremstår Åkesson som ærlig og redelig», sier Rossavik. Han har et poeng, men så må vi huske at Norge og Sverige står, enn så lenge, i svært forskjellige situasjoner. Da tenker jeg ikke på kriminalitetsbilde, men på økonomien.
Norge har betalt seg ut av problemene i årevis, derfor kan mange danse på bordet og hevde at integreringen går så mye bedre her enn alle andre steder. Det er løgn, juks og bedrageri. Det går ikke spesielt bra, det kjenner stadig flere av det norske folk – med eller uten innvandringsbakgrunn – på kroppen hver dag. På skolen, i arbeidslivet, i nabomiljøet. Og så har Norge noe annet – vi har mindre innvandring enn Sverige. Det kan vi takke FrP for, selv om FrP i Regjering er en skygge av seg selv. I tillegg har Norge organisasjoner som HRS, som har stått i denne drittstormen og hjulpet FrP så godt vi har kunnet på deres forespørsler (og også andre partier, om noen skulle være i tvil). I Regjering snur FrP oss selvsagt ryggen, slik som de har gjort med SD.
Men det hjelper ikke, for politikerne, i regjering eller ikke, har glemt hvem makta er: det er folket.
Til himmels
Nå begynner folket å tale i Sverige. På siste meningsmåling (juni 2018) fra YouGov for Metro er SD overlegent størst: Hele 28,5 prosent av stemmene tildeles SD. Det er en formidabel vekst bare siden mai, da partiet fikk 23 prosent. Det gjør også SD til Sveriges største parti.
Socialdemokraterna kan kun skilte med 22 prosent og Moderaterna med 17,3 prosent.
Så fatt det nå: Vi går etter all sannsynlighet mot et regjeringsskifte i Sverige. Og det kan være den eneste muligheten Sverige har.