Aftenposten 30. april 2018: Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) mener at hovedstaden svartmales. Ordføreren understreker at områder som Holmlia og Groruddalen er trygge.
VG 11. juni 2018: VG omtaler hvordan Oslos største gjengtrussel har vokst frem over mer enn 10 år uten at politiet har klart å stoppe dem. Gjengen Young Bloods sprer frykt blant lokalbefolkningen på Holmlia sør i Oslo. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener regjeringen har sviktet.
Ansvar, vi? Ha ha, nå må du slutte å tøyse!
Hvis utviklingen startet for over ti år siden – la oss si 12 for å være snille – betyr det 2006, og hvem satt i regjering og kunne gitt politiet og fritidsklubbbrigaden alle de ressursene de bare lystet? Ap hadde hele syv år på seg på å gjøre noe med problemene, men det ble vel for vanskelig når partiledelsen valgte å benekte dem helt frem til april 2018.
Over til Niqab-forbudet, som har vært diskutert i årevis.
1. september 2017: Jan Bøhler har utrettelig jobbet for å få flere ressurser til forebygging. Han har også krevd nasjonale retningslinjer for delt svømmeundervisning, forbud mot heldekkende ansiktsplagg på skoler og tiltak mot hatpredikanter. Til Klassekampen sier han at regjeringen i de fire årene den har sittet, ikke har gjort noe med disse sakene, før de nå hentes fram i sluttspurten av valgkampen.
Nå er det jo en gang slik at ingen av de problemene Bøhler nevner oppsto i september 2013 eller 2017, og det vet han like godt som alle andre. Dette er problemer som har vært observert i i hvert fall 20 år, om ikke enda lenger, og de har bare økt i årenes løp. Og før 2013 var det faktisk Jan Bøhlers eget parti som ledet regjeringen i åtte samfulle år. Man skulle jo tro at det var mer enn nok tid til at de fint kunne foretatt seg noe med Bøhlers ønskemål?
Hvorfor skal vi, når andre bare kan gjøre det?
Bøhler har riktignok krevd forbud mot heldekkende ansiktsplagg på skoler, men da dette forslaget ble lagt på bordet i 2011, ble det blankt avvist av Stoltenberg-regjeringen.
Foreta seg noe med radikal islam og relaterte problemer, som for eksempel hatpredikanter? Neppe. – Radikal islam er ikke et problem Norge i dag, kvitterte nemlig daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre da selv hans egen partifelle Martin Kolberg advarte mot uvesenet i 2009.
Nå har det om ikke annet kommet et forbud mot bruk av niqab inne i landets skoler.
Det fremstiller Jan Bøhler på denne måten 10. juni 2018:
Frp åpner for nikab i skolegården – hvem ville trodd det?
Det var jo også lumpent gjort, nå som Arbeiderpartiet endelig ville ha et totalforbud og greier. I hvert fall på skolenes område slik at den lokale lærer Bastiansen og vaktmester Narvestad ble sittende med ansvaret for å ordne det praktiske, og ikke statens maktapparat.
Men som Frps Roy Steffensen påpeker 11. juni 2018: Da Frp nok en gang tok til orde for totalforbud mot burka og nikab i det offentlige rom i 2016, hadde Jan Bøhler dette å si: «Et forbud ikke er veien å gå, men at man må samarbeide med de miljøene hvor dette er aktuelt, en må drive med forebyggende tiltak, og det må bekjempes gjennom likestillingsutvikling».
Diger dør i kjømda
Vi går videre til såkalt barnefattigdom, som ifølge Ap og støttepartiet SV mener at skyldes den borgerlige regjeringens dårlige politikk. Vi har i så fall levd med opptil flere regjeringers dårlige politikk, for den mystiske barnefattigdommen begynte tilfeldigvis å utbre seg på samme tid og i samme takt med masseinnvandringen fra Afrika og det islamske Asia på slutten av 90-tallet. Men først i april 2018 følte Ap at vi ikke lenger kan leve med det. Ikke en gang SV-leder Audun Lysbakken kjøpte den: – I 15 år har Ap svart på dette problemet med prat. Så skal vi ha enda mer prat i stedet for å støtte forslagene vi vet vil hjelpe, sa han.
Men partikamerat Freddy Andre Øvstegård kjøper villig vekk og hevder nå – i fullt alvor – at barnefattigdommen er den borgerlige regjeringens feil: – Økt barnefattigdom skyldes regjeringens fordelingspolitikk, ikke hvor barna kommer fra. Det er en økning i fattigdom også blant etnisk norske barn. Høyre skyver innvandrere foran seg for å skjule konsekvensene av sin egen politikk, føler Øvstegård.
Men nei, den startet – og ble faktisk registrert av Statistisk sentralbyrå, så ingen kan påberope seg at de ikke visste – rundt år 2000. Det er 18 år siden, og av dem har de rødgrønne og de borgerlige regjert ni år hver. I åtte av dem satt SV i regjering, og har følgelig et svært stort ansvar for situasjonen, ikke minst fordi det vesle partiet er en av hovedpådriverne bak den fullstendig ansvarsløse innvandringspolitikken og mislykkede integreringspolitikken som er grunnårsaken til store deler av kriminalitets-, islamske- og fattigdomsproblemene vi sitter med nå.
De er i all hovedsak importert gjennom en årrekke, mens skiftende regjeringer, et helt etablissement og tradisjonelle medier har tvangsforét en bekymret befolkning om hvor kulturelt berikende og økonomisk lønnsom den samme innvandringen har vært. Så gunstig for landet har denne politikken vært at ingen vil ha æren for den idag. Byrådspresident Raymond Johansen – som personlig har vært en varm fortaler for innvandringen – ga i april 2018 frivillig bort hele æren til Frp, som jo er et av svært få partier som faktisk ikke fortjener den: – Fremskrittspartiet har hatt justisministre i fem år! Det har vært altfor lite politi, det har vært gjengdannelser, og dere har ikke hatt evne til å gjøre noe med det. Jeg er glad for at dere gjør noe nå, men innvandringspolitikken har dere ansvaret for, fablet han.
Selvdyrket politikerforakt
I rettferdighetens navn skal det sies at Ap langt fra alene om å peke på politiske motstandere for ting eget parti og egen regjering enten har medvirket til eller unnlatt å foreta seg noe med mens de faktisk hadde makt til å gjøre det – vi finner dem i alle politiske partier, former, farger og varianter. Men uansett hvor det kommer fra, så er det å fornærme godtfolks intelligens, for både de og vi vet at de samme problemene er gamle og at de har befestet seg og økt i omfang fordi de under en rekke regjeringer fikk lov til å bli nettopp gamle.
Man ville ikke se, og når man så, unnlot man bevisst å ta fatt i de ubehagelige problemstillingene. I stedet valgte man å benekte dem og på forskjellig vis utdefinere alle som var trassige nok til å påpeke det.
Som en observant sjel på Facebook sier det:
Jeg er mest fascinert over politikere som nå maser om at Wara skal løse et kriminalitetsproblem de inntil for kort tid siden mente ikke eksisterte.
Så hvorfor blir ikke enhver politiker som prøver seg på den galei konfrontert med det av mediene nå? Hvis de ble det, så opphørte kanskje praksisen med tiden og så slapp vi velgere å måtte forholde oss til politiske debatter på sandkassenivå. Både politikere og medier er som kjent bekymret for økende politikerforakt, og første bud er jo da å ikke bidra til den.
Og hvem vet, hvis våre karrierepolitikere regelmessig fikk dører de selv åpner i bakhodet: kanskje vi en vakker dag vil oppleve å få voksne mennesker med ansvarsfølelse og selvinnsikt på Tinget?