I VG (26. juni) skriver Anna-Sabina Soggiu, sosionom, og Kirsten Rytter, sosionom, at «vi må ta vare på Jamal».
Sosionomene åpner med følgende:
«Snakkes a, Bredtvet. Jævla drittsted med bare drittfolk. Ferdig med det fucka stedet der ass. Snakkes.»
Ble du noe klokere?
Faksimile VG
Vel, det er med disse ord karakteren «Jamal» avslutter videregående skole i Zeshan Shakars roman fra, og som heter, Tante Ulrikkes Vei, som – ikke veldig overraskende – ligger på Stovner.
Soggiu og Rytter forteller at de har møtt Jamalere mange ganger på sosialkontoret. Jamalene har det vanskelig i overbefolkede leiligheter eller de strever med bostedsløshet, og sliter med å finne seg en jobb i et arbeidsmarked hvor de (tilsynelatende) ikke er velkommen. De har også ofte rusmisbruk og psykiske problemer i bagasjen.
La oss høre på «Jamal» en gang til: Drittsted. Drittfolk. Fucka sted. Det er hans hyggelige hilsen til skattebetalerne som gir han rett til videregående skole, fordi han kan bruke denne retten til videre muligheter for utdanning.
La oss også høre en gang til på sosionomene: Overbefolkede leiligheter. Bostedsløshet. Ikke velkommen på arbeidsmarkedet. Rusmisbruk. Psykiske problemer. Men hvem er det som «overbefolker» disse leilighetene? Hvem sitt ansvar er bostedsløshet? Og hvilken arbeidsgiver vil klappe i hendene av begeistring av «Jamals» CV?
I alle befolkningsgrupper er det mennesker som sliter, som har det vondt og vanskelig, også blant arbeidsløse og fattige nordmenn. Allikevel er det Jamalere som har det et hakk verre enn alle andre – og som dropper ut av videregående og topper kriminalstatistikkene. Og det forteller sosionomene dem gang på gang. Det er ikke noe underlig at de tror på det selv. At det handler om drittfolk på et fucka sted.
Så da er det helt legitimt å ruse seg, være forbannet for at ikke samfunnet ordner dem et skikkelig bosted tilpasset Jamal, mor og åtte søsken, og kanskje en far, der de har sitt eget rom og en kjellerstue der Jamal og kompisene kan spille spill på den nye Mac-en eller se på filmer på den enorme TV-en. For ellers vil de plage sin hjemmeværende mor som har hendene fulle med småsøsken og matlaging.
Hvis myndighetene virkelig vil gå til kjernen av et problem må de holde opp med skyggeboksing, se en innbilt fiende på høylys dag. Det er ikke storsamfunnet i Norge, med verdens beste velferdsordninger, som er skurken her.
Det blir noe av samme problemstilling som i helse- og omsorgssektoren, som via slepphendte leger og andre med medisinansvar overmedisinerer gamle mennesker. Det pøses på med medikamenter, medisinske tiltak som skal forebygge og behandle ulike tilstander for å forbedre både helse og livskvalitet for gamblingene, eller rett og slett bare for å roe ned litt for plagsomme pasienter, men isteden gir behandlingen bivirkninger som overgår helsegevinsten.
Benekter du årsaken til et problem, hjelper det ikke uansett hvor mange spesialpedagoger, lærere, barne- og ungdomsarbeidere, politi og sosionomer du ansetter. Kanskje det demper symptomene midlertidig, men den særdeles kostbare behandlingen fører ikke til helbredelse.
Du bare utsetter problemene. Selvsagt jubler legemiddelindustrien og NGOer som kan høste milliardgevinster på grunn av politisk unnfallenhet, men særlig økonomisk bærekraftig er det ikke.
På statsbudsjettet bevilges det bortimot ni milliarder kroner årlig på arbeidsmarkedstiltak, som et ledd i å få blant annet «Jamal» i lønnet arbeid. For at flest mulig skal bli skattebetalere slik at det ikke blir en neste «Jamal» – som tror at «gratis» er noe NAV produserer.
For det er nesten ikke til å tro. Myndighetene pøser på med penger for å dempe sosiale problemer, men hva skjer den dagen oljebrønnene og pengebingen er tom, og skattetrykket så høyt at det ikke er mer penger å skvise ut av skattebetalernes lommebøker?
Da snakker vi drittsted, drittmennesker og fucka.