Noen vil alltid ende opp med å oppleve seg såret. Mine følelser. I debatter og samtaler vil en eller annen oppleve sine følelser som krenket. For det er langt på vei det debatter er. «Krenkelser» av hva en selv står for.
Debatter handler om å gi sin versjon av egen oppfatning – og argumenter deretter. Vi søker å begrunne våre tanker og holdninger så godt som mulig ut fra det som dokumenteres, eller kanskje nærmere sannheten: overtale de andre med så sterke argumenter at «alle » blir enig med deg. Noen ganger lykkes vi, andre ganger innser vi at kanskje det er den andre som har rett.
Men identitperspektivet frir til følerier fremfor fakta.
Føleriets trumfkort
Minoriteter av ulike slag tar lett i bruk identitetsargumentene. Følerier spiller på vår frykt for utstøtelse, hvor vi blir stemplet som tilnærmet «ond» for å argumenter med det man oppfatter som fakta – og som som sårer minoriteters følelser (de omtales gjerne som en ensartet gruppe, uansett gruppe). Minoriteter kan dermed slippe unna en mer felles virkelighetsforståelse, de snur ryggen til en virkelighetsorientering.
Deres følelser trumfer alt. Da kan de bare si nei til hvilken som helst form for konfrontasjon. Og det er også det integrering i det store fellesskapet handler om.
Hvis «minoriteter» praktiserer vold mot sine egne barn som del av barneoppdragelsen, rettes søkelyset på barna og vi forteller foreldrene at det ikke er lov å bruke vold mot barn. Men de samme «minoritetene» kan tilnærmet fritt oppdra sine barn til å identifisere seg som minoriteter fremfor en del av fellesskapet. Det er en del av «deres identitet». Beholde «egen kultur» – det er viktig for deres følelser og identitet.
Flertallet
I demokratiet er det flertallet som bestemmer. Men selv i et slikt fellesskap har vi ingen, i alle fall sterk begrenset, frihet til å kritisere minoriteter som velger identitetssporet.
Flertallets oppfatning er mindre verdt enn den minoriteten som «føler». Flertallet tilbyr dem offerrollen som de selv ønsker å identifisere seg med – og da som noen «helter». Mine følelser.
Minoriteter kan danne organisasjoner, som enkelt kan få økonomisk støtte, for å gi forestillinger om at en jobber for å inkludere minoritetene inn i fellesskapet. Men på egne premisser. Flertallet gis ingen «myndighet» til å påvirke minoritetsgrupper siden alle kulturer liksom er like mye verdt.
«Føle-heltene» har bestemt at minoriteter må ha sin helt særegne identitet, sine egne representanter, talspersoner og forbilder. De ønsker å spre sine idealer helt ukritisk på majoriteten. Ytterligere kan majoriteten deles opp i mindre grupper, slik at vi får (større) gruppeidentiteter – fortsatt fremfor et stort fellesskap. Dermed kan enhver som hevder seg som minoritet i en eller annen gruppe bruke sine følelser for å hevde sin rett – og unngå å bli såret og krenket.
Brudd
Hvis du som enkeltindivid bryter ut av fellesskapet for å identifisere deg selv med en minoritet, eller aldri bryr deg med å t del i fellesskapet, kan du fritt benytte følerier til å såre majoritetens fellesskapsfølelser. Da er du ikke «ond», slik majoriteten blir stemplet dersom de sårer følelsene dine.
De som har rett til å slippe kritikk har også myndighet til å ta ting ut av enhver sammenheng, være usaklig, bli personlig fornærmet (uten grunn) og stemple saklighet som tilnærmet ondskap. Vi har vel fått et eget begrep for det, hatkriminalitet.
Alle disse ansvarsfraskrivende gruppene har rett til å klandre store grupper for ignoranse. Mine følelser.
Fornuften har ingen makt i en slik gettofisert tilværelse. Ex-muslimer er den minoriteten som har brutt ut av en slik gruppe for å bli en del av det store fellesskapet. Vi blir derfor diskriminert av de heltene som trenger ofre for å føle seg viktige.
Når politikk går inn i identitetssporet velges en farefull vei. Identitetspolitikk er ingenting annet enn kaos.