Innsyn i en svinesti

De hadde mye å si og takket aldri nei til et intervju eller en tur i studio høsten 2017. Metoo-bevegelsen seilte i medvind og hadde glade dager. Enhver kritiker ble utskammet som «hater», antifeminist eller en som støtter og unnskylder voldtekt/overgrep på kvinner. Her var det bare å ligge lavt og holde kjeft, særlig hvis du var en såkalt hvit, middelaldrende mann.

Taktfast marsj i alle kanaler

Langt de fleste beretningene om maktmisbrukende ovegrepsmenn kom fra høytlønte, karrierebevisste kvinner som hadde holdt tett om saken i årevis, gjerne i flere tiår. Sannsynligheten er imidlertid stor for at hvis alle som visste hadde sagt noe, så ville det blitt umulig for ledelsen å ignorere, slik tilfellet dessverre har vært med de få, modige varslerne som faktisk gjorde oppmerksomme på problemet da det skjedde. Og hvorfor sa ikke alle som visste, fordi de selv hadde opplevd, hørt eller sett noe, fra? Ikke fordi de fryktet for liv og helse, i alle fall. Men fordi de fryktet for karrieren sin. Neste rolle. Neste oppdrag. Fremtidige politiske verv. For all del: de fleste trenger en inntekt, så det er forståelig. Men det er likevel ikke et utpreget aktverdig motiv for å la en overgriper fortsette sitt virke overfor andre ofre, og man fortjener ganske enkelt ikke noen medalje for å marsjere i takt flere år på etterskudd.

En annen ting som ikke fortjener medalje, er pressens dekning. Man skulle ellers forsverge at noe slikt var mulig, vi snakker tross alt Den feministiske stormakten Sverige her, men SVT – naboens svar på NRK – har gransket svenske Metoo-aktivisters opptreden og medienes dekning av anklagene mot tidligere skribent i Aftonbladet Fredrik Virtanen. Resultatet er, for å si det høflig, ikke smigrende.

Mange har mye å svare for i dag, men de som tidligere flokket seg om alle de mikrofonene pressen holdt frem samt de redaktørene og journalistene som hev seg på bølgen, er påfallende tause idag. SVT bemerker at svært få av de involverte ville stille opp i programmet Uppdrag Granskning (UG). Kritisk søkelys på andre er bra, men kritisk søkelys på seg selv er jo bånn i bøtta.

Høsten 2017 gikk Metoo-bevegelsen fra seier til seier i sosiale medier og i den angivelig kritiske, objektive pressen. Ingen stilte kritiske spørsmål, for de som gjorde det, ble raskt utsatt for rene bakvaskelseskampanjer. En av få pressepersonligheter som i dag står igjen med æren i behold, er faktisk Aftonbladets Åsa Linderborg, som har våget å gå mot strømmen hele veien.

Bakgrunnen

I oktober 2017 publiserte medieprofilen – hva nå det er – Cissi Wallin et innlegg på Instagram hvor hun anklaget den profilerte Aftonbladet-skribenten Fredrik Virtanen for å ha dopet og voldtatt henne. Dette skal ha skjedd i 2006. Wallin anmeldte voldtekten først i 2011, og ti måneder etter ble etterforskningen henlagt etter bevisets stilling. Etterforskningen fant ingenting som styrket mistanken mot Virtanen, og heller ikke vitner bidro til å styrke Wallins anklage. Wallin og Virtanen hadde da også vennlig sms-kontakt umiddelbart etter at voldtekten skulle ha skjedd og i to år etter.

I løpet av et døgn ble Wallins innlegg spredt, blant annet via kjente feministiske aktivister som forfatteren Camilla Läckberg og skuespilleren Mia Skäringer, til over en halv million mennesker på sosiale medier. I flere innlegg ble Virtanen beskrevet som en farlig mann, en ekkel mann som hater kvinner og en «syk og sadistisk mannsling». Og journalister og medieprofiler i samtlige av Sveriges etablerte presse trykket «liker». Noen av dem bidro også til spredningen.

Snart tok de etablerte mediene opp saken, og fra da av ballet det på seg. Mediene hadde store oppslag, flere anonyme meldte seg med udokumenterte anklager og Aftonbladet valgte å gi Virtanen sparken. Livet hans lå i ruiner. Det skal sies at Virtanen ikke fremstår som verdens mest sympatiske fyr, men derfra til voldtektsforbryter er det jo et drøyt stykke.

Etablerte medier forvandlet anonyme anklager til harde fakta

SVTs programpost Uppdrag Granskning har gjennomgått påstandene og pressens dekning. Anklagerne og aktivistenes opptreden er så sin sak, de er tross alt hva de er. Men det som støtt fremheves som kvalitetsmedier – redaktørstyrte medier er visstnok en garanti for både kvalitet og edruelighet – står igjen og ser ut som en svinesti.

Medier som Svenska Dagbladet (SvD) og Expressen gjenga helt ukritisk påstander fra sosiale medier. Eneste kilde var Cissi Wallin og andre anklagere. De utelot sentrale deler av politiets etterforskningsrapport og Virtanens egne forklaringer ble også utelatt.

Tilfellet Wallin

Både SvD og Expressen gjenga korte referat av Wallins anklager, men beskrev overhodet ikke hva som fremkom under etterforskningen. Ifølge UG er det ingenting som tyder på at Expressen i det hele tatt har lest politiets rapport, for til tross for kjempeoppslag skriver de ikke et ord om hva vitnene har sagt og at ingen av vitnene faktisk har sett noe, men heller ikke sier noe som styrker Wallins forklaring.

Snarere tvert i mot, for i avhør forteller en venninne av Wallin og som Wallin ringte umiddelbart etter at hun forlot Virtanens leilighet, at Wallin var opprømt da hun fortalte om det inntrufne. Wallin dro direkte til venninnen, som ikke observerte noen tegn på at Wallin skulle ha vært dopet ned, slik hun hevder i ettertid. Venninnen nevner da heller ingenting om dette i avhøret. Mens de to kvinnene var sammen, tekstet Wallin med Virtanen flere ganger. Venninnen fikk likevel inntrykk av at det var noe som ikke «var helt ok», men innrømmer til politiet at hun ikke liker Virtanen og at hennes oppfatning kan være farget av det.

På spørsmål om hvilket belegg Expressen egentlig har når de skriver om den påståtte voldtekten, svarer kulturredaktør Karin Olsson at det er Cissi Wallins egen beretning.

SvD har også store oppslag, men henviser utelukkende til Wallins påstander. De henviser til politiavhøret, men gjengir ikke Virtanens versjon. Istedet skriver avisen at Wallins psykolog bekrefter hennes historie i politiavhøret. Men som UG konstaterer: det finnes ingen psykolog i politiets etterforskningsrapport. Det eksisterer derimot et forhør med en «samtaleterapeut», som ikke er noen beskyttet tittel. Sjefredaktør og ansvarlig utgiver Fredric Karén sier til UG at avisen ikke bevisst forsøkte å tilskrive samtaleterapeuten en mer troverdig tittel, men at feilen skyldes en sammenblanding fordi tittelen psykolog benyttes i et av politiets dokumenter. Det gjør det imidlertid ikke.

Karén hevder også at hans journalister har gjennomgått etterforskningsrapporten. Likevel skriver de ingenting om vitneavhøret av Wallins venninne. Den langvarige og vennlige sms-kontakten mellom Wallin og Virtanen blir ikke nevnt av hverken SvD eller Expressen.

Begge avisene fastslår likevel ufortrødent at «Fredrik Virtanen har utnyttet sin stilling for å systematisk sextrakassere og forgripe seg på unge kvinner».

Sjefredaktør Fredric Karén i SvD, sjefredaktør Thomas Mattson og kulturredaktør Karin Olsson vil ikke kommentere UGs avsløringer, og de to sistnevnte avslo også talende nok å stille opp i programmet.

Anonyme i kø

Flere melder seg på drevet, og både SvD og Expressen gjengir anklagene uten noen forutgående granskning. En kvinne skriver på Instagram at hun ble dopet ned og forsøkt voldtatt av Virtanen i Eskilstuna i 2002, men at hun først våget å anmelde saken under Metoo-kampanjen – 15 år etter det påståtte voldtektsforsøket.

Forbrytelsen er i så fall foreldet, så saken ble umiddelbart henlagt. SvD gjengir ikke desto mindre kvinnens historie slik: Hun ble med Virtanen på nachspiel på Stadshotellet i Eskilstuna i 2002. Med i drosjen var hennes venn «Erik», som bekrefter at de dro til hotellet sammen.

UG har derimot sett på selve anmeldelsen og historien spriker en smule: i anmeldelsen dreier det seg nemlig ikke om voldtektsforsøk, slik kvinnen selv skriver på Instagram, men om en fullbyrdet voldtekt. Og vitnet «Erik» er ikke en gang nevnt i anmeldelsen. Når UG ringer kvinnen, vil hun ikke uttale seg.

Flere anonyme melder seg og blir gjengitt av SvD og Expressen, som ikke tar seg bryet med å snakke med noen av anklagerne. Kulturredaktør og stedfortredende ansvarlig utgiver i Expressen, Karin Olsson, mener at SvD har gjort en bedre granskning enn avisen hun selv jobber i og er full av lovord:

– Svenska Dagbladet hadde en helt fenomenal publisering der de hadde kommet lengre i å snakke med et stort antall kvinner. Expressen skrev en lang dokumentar om Metoo som bevegelse, om Weinstein og fortalte om mediefenomenet Fredrik Virtanen. Det var en helt annen type tekst, sa hun i en debatt på Kulturhuset i Stockholm i mars.

I det aktuelle Expressen-oppslaget nevnes ikke Weinstein en eneste gang, Metoo nevnes tre ganger, mens Virtanen nevnes over 70 ganger.

Olsson leser kanskje ikke sin egen avis?

En annen anklage som Expressen ukritisk gjengir er at Virtanen ble sendt hjem fra en personalfest i Aftonbladet i 2014 fordi han oppførte seg pågående og ufint mot kvinner. Ifølge avisens anonyme kilder skal han ha vært ruset og høy som et hus, og ble sendt hjem av daværende sjef i Aftonbladet Sofia Olsson Olsén. UGs Lina Makboul har derimot snakket med seks festdeltagere og alle sier at Virtanen ikke oppførte seg dårlig mot kvinner på festen, og at han riktignok var beruset, men ikke av dop. Han havnet imidlertid i en høylytt krangel med en annen mannlig ansatt, som forteller at det dreide seg om en bagatell. Olsén sendte da heller ikke Virtanen hjem.

En fnisende aktivist har hatt det litt slitsomt

Dagen etter at Wallin anklager Virtanen, blir enda en anklage publisert på Instagram av journalisten og opinionskribent i Dalarnas tidningar, Fridah Jönsson. Den får massiv omtale i mediene. Hun skriver:

– Da jeg var 14 år 2007 skaffet jeg Facebook, la til journalisten hvis blogg jeg leste og forgudet i flere år og skrev på hans tidslinje (som da het vegg) for å fortelle hvor mye jeg likte hans tekster og ville prate med ham. Dette var svaret jeg fikk: Såpass mye at du vil ligge med meg?

Jönsson skriver videre at meldingen fra Virtanen har «brent i hennes innboks» i ti år, men at hun takket være Cissi Wallin nå publiserer det.

Innlegget fikk ben å gå på, og ble i etablerte medier til overskrifter som «Ville ligge med jente som søkte praksisplass».

Men gjorde hun det, og visste Virtanen at hun var 14 år? Ingen spurte. UGs granskning viser at Jönsson kun skrev «Fredrik, jeg forguder deg» på Virtanens FB-profil og at han svarte med den drøye invitten på pm kort etter. Man kan si mye om den typen atferd, men Virtanen svarte beviselig ikke, slik avisene hevdet, på en 14-årings henvendelse om praksisplass med en sexinvitt.

I dag synes Jönsson oppmerksomheten er litt slitsom. Hun fniser og ler når UG ringer henne opp for å snakke om saken:

– Jeg synes det har vært litt slitsomt med denne oppmerksomheten som faktisk sporet så mye etter at jeg la ut dette, for jeg trodde ikke at det skulle bli en sådan stor greie. Jeg la det ut for å støtte Cissi og så startet Aftonbladet en interngranskning. Jeg bare: «Oj», det her var jo liksom ikke noe trauma.

Skrev du noe om at du var 14 år eller visste han det når han svarte deg?, spør UG.

– Det er jo det jeg ikke vet. Det er så vanskelig for alle har jo spurt om det – «visst skrev du at du var 14?» og jeg vet jo ikke det, for jeg kan ikke finne min wall-post til ham.

Men UG fant den altså, og det viser seg at hun hverken skrev at hun var 14 eller at hun søkte om praksisplass – det siste ble først nevnt senere i samtalen mellom de to. Ingen unnskyldning for Virtanen, men det er tross alt en viss forskjell dette og på å bevisst svare en 14-åring som søker på praksisplass med et forslag om sex.

SvD fastslår ikke desto mindre at Virtanen «utnytter sin stilling til å systematisk sextrakassere og forgripe seg på unge kvinner», og belegget for det er blant annet Jönssons anklage. Sjefredaktør Karén gir i beste fall en misvisende fremstilling av det som ble skrevet:

– I noen eller et par tilfeller har ganske unge jenter mailet ham og sagt at de beundret noe han har skrevet eller at de synes at han skriver bra. Og i et tilfelle har en 14 år gammel jente også søkt om praksisplass på Aftonbladet og da skrev han tilbake «Ja, hvis du vil ligge med meg», sier han.

Det samme gjør for øvrig SVT Nyheter når de rapporterer om Jönssons innlegg: de fastlår uten videre at det dreier seg om en henvendelse om praksisplass, selv om de ikke har sett det første innlegget.

Journalistisk havari

Svenske journalister fra Sveriges største mediehus, som TV4, SVT Nyheter, SvD, Aftonbladet, Sveriges Radio og Expressen, og kjendisprofiler har hele veien bidratt til å like og spre de udokumenterte anklagene på sosiale medier. De liker også innlegg med sterke personkarakteristikker av Virtanen.

En av dem er reporter i SvD Jenny Nordberg, som sprer Cissi Wallins voldtektsanklage med teksten: «Les Cissi Wallin om Fredrik Virtanen. Som også har kalt meg for hore».

Likevel får Nordberg oppgaven med å granske Virtanen for SvD. Selv vil hun av ukjente årsaker ikke stille opp til intervju med UG og hun vil heller ikke svare på noen spørsmål. Sjefredaktør Karén ser imidlertid ingen problemer med at Nordberg utførte granskningen for avisen hans, ettersom det var «15 år siden Virtanen kalte henne hore på en kro i New York».

At hun trykket liker på og spredte Wallins innlegg, tja – det er jo bare slikt som kan skje, vel?

– At hun delte innlegget som Cissi Wallin skrev tror jeg er en del av hele denne metoo-bevegelsen. Det var så mange kvinner som gjorde denne høsten, nettopp for å vise at jeg har også vært utsatt for dette overgrepet, forklarer han.

Karén hadde flere diskusjoner med Norberg hvorvidt hun skulle utføre granskningen, og de ble enige om at hun skulle det fordi hun visstnok har lang erfaring med å rapportere om overgrep mot kvinner og allerede hadde fått flere tips om Virtanen. Å fortelle leserne om at Nordberg både hadde delt Wallins innlegg og at hun selv hadde blitt kalt hore av Virtanen så man overhodet ingen grunn til.

– Vi mente ikke at hun hadde hatt en slik rolle at hun skulle kunne være farget av det i denne granskningen, hevder han.

Er ikke det opp til leserne å bedømme?, lurer UG på. – Absolutt, medgir Karén, som synes at det fikk holde med at Nordberg var åpen på Twitter om at hun hadde delt innlegget på Twitter.

Jo, men alla läser ju inte Twitter? 

– Nej.

Moralsk bankerott

Man lar seg ikke så lett sjokkere lenger, men Uppdrag Gransknings reportasje er ganske enkelt sjokkerende. Den viser ikke minst hvor farlig ideologiske massebevegelser som metoo er i de sosiale medienes tidsalder. Det som kanskje begynte bra, har endt med rene lynsjeoppbud og gapestokkmentalitet.

Og man skal bare ikke innbille seg at dette på noen måter hjelper kvinner som har blitt utsatt for reelle overgrep, for om noe, så har kvinnelige aktivister fra samfunnets elite som piper over å ha blitt kalt hore 15 år etter at det skjedde, fremstiller seg som traumatisert av et uanstendig forslag fra en sjef på en firmafest i 1996 eller som anmelder en voldtekt fem år etter at den angivelig skjedde, gjort det vanskeligere for reelle ofre å bli trodd.

Det tror jeg sant å si at kvinner som Cissi Wallin, Jenny Nordberg og Camilla Läckberg blåser en lang marsj i, så lenge de får profilert seg selv som moralske mennesker med de «riktige meningene». Det er sjelden jeg rødmer for ting jeg ikke kan noe for, men disse eliteaktivistene gjør det rett og slett flaut å være kvinne.

Metoo-bevegelsen er likeledes moralsk bankerott, for hvis de er så imot overgrep og trakassering, så ville de ikke tillatt dette å vokse frem i deres navn. Ikke i den grad de har gjort, i alle fall. Noe uønsket vil alltid følge i massebevegelsers kjølvann, men nettopp derfor er det viktig å holde hodet noenlunde kaldt, selv om hjertet står i brann.

Pressen bør komme på banen og be om unnskyldning for måten de har utført sitt samfunnsoppdrag på. Det er ikke deres oppgave å fungere som mikrofonstativ for ideologer, propagandister og selvpromotører. Deres oppgave er å rapportere det som skjer, ikke å være aktivisters forlengede arm. Men som vanlig ser vi at mediene – og det er min faste overbevisning om at dette er en av grunnene til at de mister tillit – som alltid er på pletten, som regel som førstemann, til å kreve andre til ansvar, kreve avbikt og selvkritikk, er fullstendig ute av stand til å utøve noen av delene selv. Istedet gjemmer de seg, nekter å kommentere eller kommer med direkte usannheter, slik Expressens Karin Olsson og Svenska Dagbladets Fredric Karén gjør. Det er ingen grunn til å ha tillit til eller respekt for slike mennesker.

De tradisjonelle mediene skulle liksom, i alle fall i henhold til egenreklamen, være den lille manns forsvarer; samfunnets vaktbikkje, så å si. Fredrik Virtanen er selv pressemann, medlem av Det gode selskap og har heller ikke unnslått seg for å henge ut meningsmotstandere, men selv han blir liten i det massive drevet han har vært utsatt for. Han ble angrepet av den eliten han selv var en del av, for om noe er metoo-bevegelsen et eliteprosjekt for svært priviligerte kvinner. De har for eksempel ikke hatt et eneste ord å si om de massive, høyst reelle overgrepene på arbeiderklassens unge kvinner og mindreårige helt ned i 11-årsalderen i Storbritannia.

Neida, men til gjengjeld feier de rundt på røde løpere med metoo-roser, sånn at vi alle skal se at de har de rette meningene. Det er et guffent skue. Kampen mot seksuelle overgrep er viktig, men det åpenlyse hykleriet og posisjoneringen i Metoo-bevegelsen begynner å bli i overkant vanskelig å svelge.

Tenk at en skulle være enig med Åsa Linderborg, du!

Journalister ble aktivister og publisister ble opportunister, konstaterer Aftonbladets Åsa Linderborg, og fortsetter:

– Det finnes også en ideologisk forhåndsoppfatning. I Sverige er likestillingen høy, vi har ingen toleranse for seksuell trakassering. Når metoo brøt ut, stod det klart at kvinner også her ble utsatt for forferdelige ting. Da kom formann Maos gamle maxime til anvendelse, at alle revolusjoner krever noen knuste egg. I den gode saks navn fikk journalister agere aktivister. Hallelujakor og skampåler fikk erstatte problematisering og kildekritikk.

Målet helliger midlet og alle midler er tillatt, med andre ord – og da vet vi hvilken politiske ideologi de ledende metoo-aktivistene følger. Den har aldri resultert i noe godt. Som kjent eter den sine egne barn uten å nøle, for ikke å snakke om hva den er mer enn villig til å gjøre med meningsmotstandere eller annerledestenkende.

– Det er alle revolusjoners forbannelse når mediene senker seg ned til opportunisme. Når de, med Lina Makbouls ord, er redde for å ikke havne på «riktig side av revolusjonen». Det er når mediene ofrer all integritet, all profesjonalitet, at giljotinene kjøres frem, fastslår da også Linderborg, og avslutter:

– Tilfellet Virtanen må bli startskuddet for den debatten noen av oss har forsøkt å føre i flere måneder nå. Dette handler om ren og skjær anstendighet. Jeg forstår bare ikke hvordan det skal gå til, når alle mediehus sitter i dritten eller er part i saken.

At den dagen skulle komme at jeg måtte si meg enig med Åsa Linderborg hadde jeg sannelig aldri sett for meg!