I en ny rapport fra Ekspertgruppen for studier i offentlig økonomi, ESO, viser nasjonaløkonom Joakim Ruist hvor feil de innvandringsliberale har tatt og hvor feil den politiske optimismen i Sverige har vært.
Studien avdekker at innvandrerne er en kostnad for Sverige, både på kort og lang sikt. Med andre ord er ikke virkeligheten annerledes i Sverige enn den er i Norge.
Nettokostnaden utgjør 74.000 SEK per innvandrer per år. Eller som det heter i rapporten: Nettoomfordelingen via de offentlige finansene til en gjennomsnittsinnvandrer ligger på 74.000 i året.
Prognosen av innvandringens, inkludert familieinnvandringen, langsiktige økonomiske innvirkning på statsfinansene unytter det faktum at sysselsettingen blant innvandrerne og flyktningene har vært nokså stabil de siste 20 årene, som øker sannsynligheten for at en lignende arbeidmarkedstilknytning vil gjøre seg gjeldende fremover. Grunnlaget for prognosen er data fra år 2015 som benyttes for å beregne innvandrernes nettobidrag til de offentlige finansene som konsekvens av alder og antall år i Sverige. Dette gjøres separat for landgrupper med henholdsvis høy og lav arbeidsmarkedstilknytning. Et gjennomsnitt av resultatene antas å representere en «gjennomsnittsinnvandrer» i dag og for fremtiden.
Kostnaden er størst de første årene etter innvandringen. I en begrenset periode gir den gjennomsnittlige innvandrer et positivt nettobidrag til de offentlige finansene, men dette er ikke tilstrekkelig til å takle underskuddet, ei heller det som kommer ved pensjonsalder.
At innvandrerne utgjør en kostnad skyldes hovedsakelig at mange ikke er selvforsørgende, og dermed må de helt eller delvis forsørges av staten – eller mer presist: av skattebetalerne. Bare i perioden 2013-16 fikk 228.000 personer opphold i Sverige, som tilsvarer 2,3 prosent av landets befolkning. Da er det mange som skal i arbeid. Rapportens hovedbudskap er da også innvandrernes tilknytning til arbeidsmarkedet.
Arbeidsmarkedstilknytning går tregere
Ruist ser på sysselsetting, eller den «historisk arbetsmarknadsintegration», for innvandrere som kom til Sverige fra ulike land i perioden 1982–2014 og de ble observert i 1983–2015. Hovedsakelig var de mellom 20 og 50 år gamle når de innvandret. Gruppene kan identifiseres med god presisjon fra og med innvandringsåret 1990. For de som innvandret tidligere antas samtlige å være fra Irak, Iran, Chile, Ungarn, Romania, Vietnam, Etiopia, Libanon, Somalia, Syria og Afghanistan.
Arbeidsmarkedsintegreringen måles i hovedsak i grader av sysselsetting. Sysselsetting defineres som en årsinntekt som overgår 40 prosent av medianinntekten for menn i 20-50 år i samme periode. Det tilsvarer kravet for å være selvforsørgende i en enkeltmannshusholdning.
Studien avdekker at innvandrernes sysselsettingsutvikling har blitt gradvis dårligere over de tre tiårene som studeres. For eksempel av dem som innvandret i 2010 er det kun 36,9 prosent som har en medianinntekt over 40 prosent etter fem år i Sverige (jamfør utdrag av tabell). Ruist kom også frem til at arbeidsmarkedsintegreringen gikk betydelig raskere på 1980-tallet enn hva som har vært tilfellet etterpå. For de som kom til Sverige 1982–88 var sysselsettingen over 60 prosent etter bare to-tre år for en mann og fem år for en kvinne. For de som har kommet senere, har det tatt seks til ni år for en mann og åtte til 12 år for en kvinne å nå tilsvarende nivå.
I samme periode har innvandringslandene endret seg betraktelig. Gruppene fra Øst-Europa og Chile var store på 1980-tallet, tidligere Jugoslavia dominerte på 90-tallet, mens 2000-tallet preges av innvandring fra Irak og Somalia. Fra 2010 er det særlig innvandring fra Syria og i en viss grad fra Eritrea. Sysselsettingen studeres separat for de ulike land, også for å avgjøre i hvilken grad det kan være noen trender.
Sysselsettingsutviklingen viser seg sterkt avhengig av opprinnelsesland, og forskjellene er store. Sysselsettingen i de mest fremgangsrike gruppene er ved enkelte tidspunkter mer enn 40 prosentpoeng høyere enn for de minst fremgangsrike, og forskjellen kan også være så høy som 20 prosentpoeng etter mer enn 15 år i landet. Kvoteflyktninger (FN-flyktninger) har generelt noe dårligere sysselsettingsutvikling enn asylsøkerne, men også her er det store forskjeller mellom gruppene.
Under ser vi figur 2.3 i rapporten som viser sysselsetting fordelt på opprinnelsesland og år siden innvandret til Sverige (menn innvandret 1996-2000). Som vi ser er det irakiske og somaliske menn som har svakest tilknytning til arbeidslivet.
Gruppenes (ulike) tilknytning til arbeidsmarkedet er stabilt over tid, til tross for stor variasjon i innvandringsgrunn. Ruist vet ikke hva som er årsaken til disse bestående ulikhetene mellom landgruppene skyldes, men det peker på forskjeller i formell utdanning – om enn det har begrenset forklaringsverdi. Andre mulige forklaringer, som ikke lar seg verifisere heter det, kan være hvem som kommer til Sverige, kvalifikasjonsnivået i hjemlandet og/eller graden av diskrimineringen i Sverige.
Når analysen foretas på opprinnelsesland består konklusjonen om at arbeidsmarkedsintegreringen gikk betydelig raskere på 80-tallet, men har under den siste 20-årsperioden vært stabil. Dette til tross for at mange av de «enkle arbeidsplassene» er flyttet ut av Sverige og at innvandrernes andel av den totale befolkningen i arbeidsfør alder er mer enn tredoblet. At det blir flere innvandrere ser altså ikke ut til å gjøre sysselsettingen vanskeligere, men den har et betydelig forbedringspotensial for å si det slik.
Differansen
Ruist har også laget en interessant sammenligning med inntekter og kostnader for totalbefolkningen versus innvandrerne – og hva disse faktisk måtte være for å gå i null (kolonne tre). Her ser vi at de totale utgiftene (inntekter minus kostnader) for invandringen i 2015 var på 41,5 milliarder SEK.
De totale inntektene var på 1 794,6 millioner, herav 92 millioner fra innvandrerne, men de skulle ha vært på 125,7 millioner for å matche totalbefolkningen. Det mangler altså 33,7 millioner kroner, og hovedgrunnen er manglende skatteinnbetalinger (inntektsskatt).
Det samme ser vi på kostnadene. «Overforbruket» på kostnadssiden er på 7,8 millioner, og det til tross for at innvandrerne i liten grad er kommet i pensjonsalder (som slår ut ved alderspensjoner og eldreomsorg). De største differansene på utgiftssiden finner vi, ikke uventet, på integreringstiltak (11,8 millioner), arbeidsmarkedstiltak (4,1 millioner) og sosialbidrag (4 millioner).
Fy seg! Tenk å regne slik
Men i Sverige, som tidligere i Norge, skal de som kommer med slike fakta bare gå hjem i moralsk forfall. Til Svt.se sier Sandro Scocco, sjefsøkonom på den venstreorientert tankesmia Arena Idé at slike regneøvelser ikke er noen god idé. Scocco mener at det «inte bör tolkas i form av kostnader när det enligt honom handlar om en omfördelning mellan grupper.»
– Det som redovisas i den här rapporten är att det sker en överföring från en grupp till en annan. Det blir problematiskt när man tolkar det här i form av kostnader för man får en helt annan näringsstruktur än vad som faktiskt finns idag, säger han till SVT Nyheter.
Scocco anser att det blir missvisande att bara titta på sysselsättningsgraden och lyfter fram att utlandsfödda och svenskfödda per capita jobbar lika mycket per timma.
– Människor måste få en korrekt bild av vad situationen de facto är. Nu är bedömningen hos många att detta är fruktansvärt dyrt för staten och det är inte en uppfattning jag anser att man kan stödja på den här studien och då blir det olyckligt.
Øh? Ja, det er dyrt for den svenske staten, det er det som er så ulykkeligt.
Og snart går svenskene igjen til valgurnene. Det blir interessant å se om svenskene har våknet opp av tornerosesøvnen sin, og hvilke utslag det eventuelt gir. Men det vi helt sikkert kan forvente oss er at valgkampen vil bli preget av innvandringsdebatter, og det på en helt annen måte enn før, og at statsminister og sosialdemokrat Stefan Löfven «plutselig» vil bli langt mer innvandringsrealistisk – som han like raskt vil glemme når valget er over, uansett hvem som regjerer.