Sosialantropolog Aisha Munirs forskning på såkalte enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) viser at medisinske alderstester fører til identietskrise, selvskading og lav selvfølelse, heter det i en ukritisk og ensidig artikkel på universitetet i Oslos nettside.
Skrekk & gru
Sosialantropologisk institutts utskremte reporter Hanne Iglebæk Christensen beskriver redslene:
– Gap opp! – er beskjeden en afghansk gutt får på et norsk tannlegekontor. Tenåringen får tatt røntgen av tennene og røntgenbildet skal være med på å avgjøre om han er barn eller voksen. Det er andre regler for barn enn for voksne som søker om asyl og det er derfor avgjørende om en ungdom blir vurdert til å være under eller over 18 år. Når norske myndigheter har vært i tvil om alderen til asylsøkere som selv sier de er under 18 år, har de tatt i bruk to fysiske tester: røntgen av hånd/håndrot og røntgen av tenner.
…
I mangel på ID-papirer som norske myndigheter godkjenner, blir de hormonelle tenåringskroppene vurdert – er det skjeggstubber på haka, fjon på overleppa, har de muskuløse armer, knytter de seg mest til voksne eller andre ungdommer, er de høye og breiskuldra, er stemmen dyp, er de usikre i oppførselen?
Nå er det jo faktisk slik at man ikke fastsetter alder utfra utseende eller skjønn, men en omstendelig prosess med medisinske tester. Denne prosessen har imidlertid asylaktivister gjort sitt beste for å svekke så mye som mulig i egen politiske hensikt, men det skal vi komme tilbake til i neste artikkel.
EMA er i all hovedsak afghanske unge (65%) og unge fra Eritrea, Syria og Somalia (26%). Hele 92 prosent er menn.
I 2015 søkte 5.480 asyl som EMA; det vil si at over halvparten av alle barn som søkte asyl i Norge påberopte seg status som EMA. Det fleste oppgir å være 16 år, og det er det en grunn til. Det har med asylprosessen og medisinske alderstester å gjøre. Myndighetene opererer nemlig med en sikkerhetsmargin på opptil opptil +/- 2 år ved aldersfastsettelse.
Som mange andre land har Norge innført regelen om midlertidig oppholdstillatelse for EMA mellom 16 og 18 år, og derfor er det viktig for søker – og deres støttespillere – å få alder fastsatt til 16 år eller yngre, ettersom man da kan være sikker på å få permanent opphold og ikke risikere å bli sendt ut av landet ved fylte 18 år.
De vet hva de går til
Vi skal her være klar over at de fleste asylpolitiske tiltak er godt kjent verden over, ikke minst fordi det er en del av «pakken» menneskesmuglere selger til svært god fortjeneste. At aldersfastsettelse har en usikkerhetsmargin på +/- 2 år er ikke ukjent. Det er derfor god grunn til å tro at unge asylsøkere oppgir en alder som er innenfor «usikkerhetssonen». Nettopp derfor må testene være så omfattende som mulig.
Aisha Munir sammenligner ufortrødent prosessen med en vare som enten får godkjentstempel eller blir forkastet.
Christensen er åpenbart begeistret og beskriver Munir i lyriske vendinger:
Munir er en engasjert kvinne med et varmt vesen, en smittende latter og et åpent ansikt.
Det er hun sikkert. Det hun også er, er tidligere verge for nettopp EMA og asylaktivist. Forskningen hennes viser altså at EMA blir traumatisert av medisinske alderstester.
Litt på sidelinjen, men er det ikke merkverdig at unge menn som beskrives som svært ressurssterke, for ikke å snakke om alle redslene de ifølge asylindustrien har gjennomlevd både i hjemlandet og på veien til Europa, blir traumatisert av alderstester – tester de garantert vet på forhånd at de vil måtte gjennomgå? Så godt som ingen av disse unge mennene har reist på egenhånd for egne midler; de er hjulpet av menneskesmuglere, betalt av familien i hjemlandet, og det er ikke en menneskesmugler verdt sitt salt som ikke vet disse tingene. De instruerer da også de samme ungdommene til å oppgi en viss alder med tanke på på sikkerhetsmarginene vi opererer med og hva slags historier de bør fortelle myndighetene i ankomstlandet. Dette er så alminnelig kjent at de som ikke har fått det med seg, rett og slett ikke har noe i denne debatten å gjøre.
Å redusere mennesker til kropper
Hvis du forresten undrer deg over opptattheten og omtalen av personer som «kropper», så er det bare siste skrik innen aktivistkretser – kropper er blitt noe man er, ikke har. Å redusere mennesker til kropper er med andre ord supermoderne, antirasistisk sjargong:
Munir har undersøkt ungdommenes syn på sine egne kropper i lys av aldersundersøkelsen, både hvordan de bedømmer sin egen kropp og hvordan de sammenlikner kroppen sin med kroppene til de andre enslig mindreårige asylsøkere på mottakene.
– Forholdet deres til kroppen er noe jeg forsker videre på og planlegger å skrive mer om i ei fremtidig bok, sier hun. Ungdommene flyttes fra den ene stasjonen til den neste: fra Politiets utlendingsenhet til ulike mottak og aldersundersøkelsen. – Jeg har vært opptatt av hvordan kroppene deres er i bevegelse mellom de midlertidige stoppestedene. Jeg ønsket ikke å kun se på hvordan forholdene er på et mottak, men å følge de unge gjennom hele prosessen.
De unge mennene blir fortvilet og frustrert når de «de blir tildelt en alder som ikke stemmer med hvor gamle de selv mener de er», sier Munir til Christensen, som ikke får seg til å stille et eneste kritisk spørsmål. Men det er også et typisk trekk ved mye av dagens forskning: man er jo det man føler eller opplever at man er.
I de yngste barnas tilfelle fører dette til at de får en dyp mistillit til sine egne foreldre: har foreldrene deres fortalt dem gal alder, den avanserte teknologien i Norge kan jo ikke ta feil?
– Samtalene jeg har hatt med de enslige mindreårige hvor jeg fulgte dem igjennom asylprosedyren, ga meg innsikt i hvordan aldersundersøkelsen fører til identitetskrise, selvforakt og selvskading, sier Munir.
«En annen agenda», ja
Munir skal nå skrive bok om forskningsprosjektet, hvis foreløpige tittel er «jeg kom ikke hit for å finne ut hvor gammel jeg er». Nei, men våre myndigheter trenger å vite hvor gammel han er. Det sier seg vel nærmest selv?
Det er dog positivt at hun faktisk har snakket med de unge mennene – for de er hovedsakelig menn – og interessant nok påpeker hun at de argeste kritikerne ikke har gjort det, ettersom de har sin egen agenda. Det har de utvilsomt.
Det lille Christensen orker å komme med av kritikk, har hun naturligvis spart til medisinske alderstester:
Aldersundersøkelsen av enslige mindreårige asylsøkere har vært bredt kritisert av blant andre Rådet for legeetikk, Legeforeningen, Redd Barna og NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere.
Ja, men hvem er så de? Det ville du visst hvis pressen faktisk gjorde jobben sin istedet for å degradere seg selv til mikrofonstativ for dem.