Hva er det viktigste for at Norge skal få et best mulig politi?
Svaret kommer kontant, mens han viser oss punkt for punkt på fingrene:
– Gi politiet flere ressurser og maktmidler.
– Kutt politisk detaljstyring, la politiet gjøre jobben sin.
– Endre kulturen i politiet og politiutdanningen.
– At flest mulig ansatte i politiet har politifaglig utdannelse.
– Politiet må ha våpen på hofta.
Medienes skarpe fokus på kriminaliteten i Oslo den siste tiden har til felles at mye av søkelyset rettes mot hvordan politiet opererer. Her får særlig politireformen skylden. Politikerne, avhengig av opposisjon eller posisjon, hevder at politisatsningen tilnærmet er en «bløff» eller at man «ikke kjente til» kriminalitetsutviklingen spesielt i hovedstaden – sistnevnte endog uttalt fra statsminister Erna Solberg (H).
Det levner ingen politiker noen ære å hevde at en ikke visste. For hvis de hadde ønsket, så hadde de visst. Ei heller blir det riktig å peke på politiet som de tilnærmet skyldige.
Uansett så er det viktigste å finne ut av hvorfor det har gått galt. Vi kontaktet derfor eks-justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) for å høre hva han som justisminister egentlig visste og hva som burde vært gjort – og hvorfor det ikke er blitt gjort.
– Det holder ikke å skylde på politiet
Det var ikke helt enkelt å få Amundsen i tale, først og fremst fordi det ikke er god kutyme at eks-statsråder uttaler seg på sitt tidligere felt. Derfor vil da også statsråder som forlater sin post og som går tilbake til Stortinget, bli tildelt et annet felt. I dag er Per-Willy Amundsen i Stortingets utenriks- og forsvarkomité. Samtidig er toppolitikere nettopp toppolitikere fordi de utviser stor lojalitet til partiet sitt, og denne gangen også til et regjeringsprosjekt.
– Grunnen til at jeg likevel velger å uttale meg offentlig, er fordi fremstillingen av dette sakskomplekset fremstår svært lite nyansert. Det er unøyaktig og tabloid. Og det er ikke greit når man gjennom mediene fremstiller det som at politiet ikke gjør jobben sin, sier Per-Willy Amundsen, og legger til:
– Jeg jobbet sammen med politietaten fra desember 2016 til januar 2018, og vet hva de er gode for. Det er mange dyktige folk, men jeg er også kjent med problemene de står i – både organisatorisk og i forhold til kriminalitetsbildet.
Hvordan kjenner du så kriminalitetsbildet?
Amundsen blir taus. Vi skjønner at vi kanskje har gått rett inn i det vanskeligste med denne samtalen: Hva som faktisk kan ytres offentlig, både av politifaglige hensyn, av hensyn til borgernes trygghet og sikkerhet, og med hensyn til politiske strategier og prioriteringer.
Etter en relativt lang tenkepause, vi snakker jo med en som synes å være født som en «politisk pratemaskin» og som gikk inn i politikken allerede som 14-åring, sier han:
– La meg si det slik: Det skjer mye mer politifaglig arbeid – både i felten og i ledelsen, også i POD (politidirektoratet, vår anm.) – enn det som fremkommer offentlig. Mye mer. Samtidig er det politikerne som legger rammebetingelsene for politiet. Og vi er langt borte fra felten. Derfor, og nå snakker jeg om mine prioriteringer som justisminister, var jeg opptatt av å få en så reell virkelighetsbeskrivelse som mulig. Jeg har vært sammen med politiet på patruljer i flere omganger og har hatt en rekke møter på alle nivå i etaten, også med dem som har skoa på. Ikke alle disse møtene har vært offisielle, og det er viktig i seg selv. Man sitter øverst i hierarkiet og informasjon siles oppover i systemet. Slik er det i alle organisasjoner, det er ikke noe som er spesielt for justissektoren og politiet. Samtidig er det ikke slik at politiledelsen ikke vet hva de holder på med. Det gjør de i aller høyeste grad, sier Amundsen, mens han legger armene i kors:
– Derfor er det også slik at Raymond Johansen (byrådsleder i Oslo, vår anm.) skyter fullstendig bom når han forsøker å fremstille min bekymring for politiets metodebruk og påtvungne politiske korrekthet som mistillit til politiet. Det handler om det stikk motsatte. Jeg vil vise politiet tillit ved å utvide deres handlingsrom for blant annet å bekjempe gjengkriminalitet, fastslår han, som uten å puste fortsetter: – Både politimesteren i Oslo (Hans Sverre Sjøvold) og politidirektøren, leder av Politidirektoratet (POD), Odd Reidar Humlegård vil det beste for politietaten. Jeg synes det er svært uheldig at politiet blir fremstilt i et dårlig lys. De gjør så godt de kan innenfor de rammebetingelser som er trukket opp av politikerne. Og da å skylde på politiet, det holder ikke. Det holder overhodet ikke, sier en bestemt Amundsen.
I felten
Samtidig legger Amundsen ikke skjul på at det er flere faktorer som det ikke er god nok kontroll på, men deler av dette ligger utenfor politiets myndighet og mulighet.
– Å være med på politipatrulje og observere gutter ned i 11-12-årsalderen som driver gatelangs og som er involvert i hendelser midt på natta, er rett og slett vanvittig. Når disse barna, vi snakker barn!, blir stoppet av politiet, er de særdeles «tøffe i trynet». Det er rett og slett null respekt å spore for myndighetspersoner som politiet, sier Amundsen.
Amundsen er kjent med at gjenger, som også synes å bli yngre og yngre, og bestående av både gutter og jenter, trakasserer vanlige, fredelige folk.
– Mange blir skremt av gjenger som tilsynelatende umotivert flokker seg rundt personer som ikke har gjort dem noe, utenom å «være på feil sted til feil tid». Dette er gjenger som hevder «sitt territorium», som skremmer vekk lovlydige mennesker med truende atferd. Altså unger som skremmer vekk voksne, noe vi for øvrig knapt nok hører om i mediene. Ved å gjøre krav på «vårt område» hegner de samme også om sine «markeder», typisk narkokriminalitet og omsetning av tyvgods, og derav får vi rivaliserende gjenger. Dette er en farlig utvikling, en veldig farlig utvikling, for her er morgendagens virkelig hardbarkede kriminelle. De som ikke skyr noen midler, sier han.
Hvorfor tror du utviklingen er slik?
– Det handler om innvandring, fastslår Amundsen, som samtidig vet at fordi han tilhører Fremskrittspartiet, så vil mange prøve å ta både kraften og troverdigheten fra en slik virkelighetsbeskrivelse.
– Men det handler om innvandring, det er konsekvenser av innvandringen, spesielt den ikke-vestlige. Politiet legger heller ikke skjul på det, i alle fall ikke operativt politi. Så har jeg sett det med det blotte øyet. Gjengene jeg observerte hadde én ting til felles – utover at vi i mange sammenhenger snakker barn – de har en eller annen innvandringsbakgrunn. Hvor mange etnisk norske familier hadde tillatt at barn var ute til langt på natten? Kontrollen med egne barn er hos mange for dårlig, sier en bekymret Amundsen.
– Foreldrene må ta dette ansvaret! Jeg kan ikke gjenta det nok ganger. Når politiet tar kontakt med disse familiene, så tar ikke foreldrene tak i det. Politiet er helt avhengig av å samarbeide med hjemmet i disse sakene, noe politiet for øvrig er svært gode til. Men når foreldrene ikke skjønner alvoret eller ikke bryr seg, så har vi et alvorlig samfunnsproblem. Samarbeid hjem-politi fungerer hvis det er snakk om unge etniske norske, som igjen forteller oss at vi snakker kulturforskjeller. Alvorlige kulturforskjeller som politiet ikke kan ordne opp i. Det er vi som politikere som må ta det ansvaret. Og det kan vi jo ikke, hvis man ikke vil innse hva som er roten til problemene.
Hvordan ser du for deg at det kunne blitt ryddet opp?
Amundsen viser til at alle disse sakene blir barnevernssak, men der møter vi på samme problematikk.
– Barnevernet er ekstremt belastet, særlig i Oslo, og disse barn og unge som ikke viser politiet noen respekt, viser i alle fall ikke noen form for respekt for barnevernet. Hvorfor skulle de, hva har de å frykte? Barnevernet har ikke gode nok verktøy i møte med barn og unge med helt andre preferanser enn det som har vært det vanlige i Norge, sier han, og legger til: – I disse tilfellene er selvfølge dialog viktig, både med de unge og hjemmet, men det fordrer også at barnevernsansatte har den nødvendige kompetansen. Men barnevernet er en debatt i seg selv. Det jeg kan slå fast, etter å ha sett disse gjengene på nært hold, er at det på mange måter skremmer meg, ikke minst fordi det sier noe om hvor lang vei vi har å gå og at vi kan bli tvunget til å sette inn langt strengere tiltak mot foreldrene, sier Amundsen.
Nettopp «strengere tiltak» er et hovedpoeng for eks-justisministeren, som også illustrerer poenget sitt på en annen måte:
– På en kveldspatrulje med politiet ble vi møtt med det jeg vil kalle en ganske absurd situasjon. En av gjenglederne, jeg skal ikke si hvem, men han er godt kjent av politiet, hadde valgt å sperre av en gate i Oslo sentrum. Han hadde parkert bilen på tvers i gaten, for øvrig en pimpet bil med flere kvinnelige passasjerer, så han sendte ut en rekke «signaler» om at her har vi å gjøre med en fyr med «status» i gjengmiljøet. Han stoppet trafikken i begge retninger, og køene og irritasjonen fra andre tårnet seg opp. Situasjonen hardnet merkbart til minutt for minutt, sier Amundsen, og fortsetter:
– Så skjedde det som jeg ikke kan si jeg var helt fornøyd med. Han nektet å flytte bilen etter anmodning fra politiet og tøffet seg åpenbart. Han gjorde seg merkbart «høy og mørk» for de damene han hadde med seg, samt alle de som samlet seg rundt. Vi snakker «stillingskrig» – med politiet for åpen scene. Politiet gikk da inn i situasjon med det jeg vil beskrive som forhandlinger. Det overrasket meg. I nesten 30 minutter forhandlet politiet med fyren, før han selv valgte å flytte bilen – og da med en «kul faktor», sier Amundsen, mens høyre pekefinger prikker hardt i bordet.
– Handlingen er jo en ordensforstyrrelse. Det politiet burde gjort var å hanke han inn og plassere han på glattcelle. Politiet burde vist muskler, ikke gitt etter. Han burde fått kjenne litt på at det er ordensmakta som styrer gata. Men politiet er åpenbart svært restriktiv med å bruke glattcelle, og det er det jo mange grunner til, ikke minst fordi politiet er blitt vingeklippet, fastslår Amundsen.
Voldsmonopol
Etter siste tids avsløringer om at hovedstaden ikke er en slik «trygg by», som det tidligere innsolgte glansbildet har vært, er det mange som kjenner på frykten for at kriminaliteten skal fortsette å utvikle seg – og at vi (raskt) kan ende opp som Sverige.
– Politiet har besøkt Sverige, og for å si det slik: Jeg tror ikke de var imponert. Men det er det samme der som her, det er ikke politiets skyld. Politiet er tross alt statens voldsmonopol, politiet har rett til å utøve makt, og da må de også få lov til å ta i bruk denne makta. Men igjen støter vi på det som vi ikke skal snakke om: innvandring. Har gjerningspersonen utenlandsk bakgrunn blir de raskt «offer», forklart ved at de har en annen kulturbakgrunn, sosiøkonomiske faktorer som at de kommer fra «lavstatusfamilier» og lignende. Men de har en annen kulturell bagasje, de opptrer langt mer truende og råere overfor politiet. Politiet må behandle disse på en langt røffere måte enn hva som er nødvendig med de fleste andre. Og det er berøringsangst fra politiets side i disse situasjonene. Det har politikere og samfunnsutviklingen sørget for: Tar politiet litt for hardt i, kan de være nokså sikker på at det blir førstesidesak med beskyldninger om maktmisbruk og rasisme fra politiets side – og den evinnelige påstanden om «brudd på menneskerettighetene». Men de samme mediene som nå kritiserer politiet for ikke å ha gjort jobben sin godt nok, er de som raskt gjør politiet til fienden og forsvarer kjeltringene. Det er absurd, sier Amundsen, og legger til:
– Enda verre er det at politiet faktisk ikke har lov til å bruke makt i det omfanget de burde hatt anledning til.
Amundsen viser til dommen som kom i 2014 i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), der politiet ble dømt for brudd på den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og der muligheten for å bruke glattcelle ble sterkt innsnevret.
– Dette er (nok) en dom fra EMD som følger den utviklingen som begynte å slå rot på slutten av 1960-tallet og har blitt en kultur som har vokst inn i akademia og i Politihøgskolen. For ikke bare rekrutteres sosionomer, kriminologer og lignende til politiet, men deres fagkretser er også blitt pensum på Politihøgskolen. Disse fagene har ingenting der å gjøre, de burde vært fjernet. Dette er nymarxisme, hevder Amundsen, da som en forklaring på en liberal og venstreorientert kriminalitetspolitikk.
– Silkehansken må tas av, jernhansken må frem når den skal frem. Men den kulturen som har vokst seg sterk i politiet har skjedd gradvis over tiår, det er for øvrig slik de største samfunnsendringer blir til – uten at de har vært oppe til debatt i det hele tatt – og det sier seg selv at vi ikke bare kan knipse det på plass igjen, sier Amundsen, som også innrømmer at han kjenner at engasjementet for justisfeltet griper fatt i han igjen, selv om han har prøvd å legge det til siden og konsentrere seg om utenriks- og forsvarspolitikk.
Her kan vi jo skyte inn at dette intervjuet ble gjort for en uke siden, før Utenrikskomiteen la ut på en reise til USA. Bildene ble imidlertid tatt rett etter at Amundsen hadde landet på norsk jord igjen, og uten søvn på ett døgn. Men han «våknet» da vi fortalte at det for noen dager siden ble sendt ut på høring endringer i straffeprosessloven og forskrift som vil vingeklippe politiet ytterligere. Her foreslås det en innstramning av fremstillingsfristen for varetektsfengsling, som tilsier at politijuristene får enda større saksmengde og med kortere tidsfrister. I tillegg skal man «hindre isolasjonsvirkninger» som følge av opphold i politiarresten, og den innsatte skal få bedre adgang til «samkvem med andre innsatte», samt ha mer rett på adgang til eksternt besøk og muligheten til å ta med seg (flere) personlige eiendeler.
– Dette er Venstre i Regjering, tordner Amundsen, – og det forklarer igjen hvordan politikken fungerer, som vi snakket med ham om sist.
Politikerne må vise politiet tillit
Amundsens ønske om å å gi politiet flere ressurser og maktmidler, kutte politisk detaljstyring, endre politikulturen, ha flest mulige politiutdannede i politiet og gi dem våpen på hofta, handler ikke minst om å utvise tillit til politiet og la politiet igjen få være politi.
– Vi må huske at vi har verdens best utdannede politi, og det er sterk konkurranse for å komme inn på Politihøgskolen. I mange andre land opererer politiet på gata etter bare noen ukers kurs. Da kan det lett oppstå mange svært uheldige situasjoner, men der er ikke vi. Men vi er i ferd med å ødelegge politiet, og det klarer politikerne elegant med en detaljstyring som ikke ligner noe som helst, fastslår Amundsen.
– Vi må ha tillit til at politiet kan faget sitt. Men de blir målt og målt. Politiet prøver å oppfylle de kravene de blir pålagt, men det er altfor mange styringssignaler til politiet. Da jeg tiltrådte og så politiets tildelingsbrev, og tro meg, jeg har sett noen av dem, kunne jeg ikke annet enn å kalle det «tildelingsbrevet fra helvete». Det var ekstremt detaljert. Justis skal ha en overordnet styring, og så må politiet i større grad prioritere ressursene selv. Politiet har et overordnet mål – som enkelt sagt er å bekjempe og forebygge kriminalitet – og skal du ha en tydelig styring nytter det ikke å ha x antall mål. For jo flere mål, jo mindre tydelig og viktig blir hvert av målene, konkluderer Amundsen, og fortsetter:
– Bare som ett eksempel: Når det avdekkes overgrep mot barn er det viktig at avhøret skjer raskt, men når politiet har fått et krav om x antall dager på å ta dette avhøret, så skjer følgende: De tar avhøret slik at de ikke viker fra målkravet, men så blir saken liggende etter det. Dette er rett og slett dysfunksjonell styring – fra politisk hold. Og sånn har det vært i justissektoren over lang, lang tid.
– Denne utviklingen var jeg i gang med å snu. En organisasjon kan ikke styres slik. Dette tok jeg også opp med Stortinget: Når dere sitter og detaljstyrer, kommer med anmodningsvedtak som jeg må følge opp, så betyr det at politiet i mindre grad får brukt ressurser der de mener det er best selv, sier han.
Men dette kan da ikke være så vanskelig for politikerne å forstå?
– Det handler om misforstått handlekraft fra Stortinget, og om hendelsesstyrt politikk. La oss si at det skjer to hendelser samtidig som samme patrulje må håndtere, for eksempel en bilulykke og et knivran. Politiet må prioritere, og da vil de få for sen responstid på en av hendelsene. Så kommer kanskje mediene springende, slår opp saken i tabloid format, og da våkner stortingsrepresentantene som skal vise handlekraft. Vi må vedta tidsfrister! Dette har jeg også tatt opp i Stortinget – og alle er enige. Helt til neste hendelse. Så skal det vises «handlekraft» på nytt, sier Amundsen – som slår neven i bordet.
– Nå for eksempel skal Stortinget vedta hvor det skal utstedes pass. Det Stortinget er opptatt av er «nærhet som postkontor» og distriktsarbeidsplasser. Så kommer debattene om lokalisering og politikere som «ønsker å hilse hjem». Vi har sett det samme politiske spillet om POD og ikke minst i debatten om politireformen. Debatten om «alle pengene» som gikk til POD heller enn til politi på gata, men det alle glemmer er at POD vokste på grunn av alle feilene som ble avdekket etter 22/7 og som det skulle løses opp i. Da snakker vi 2011. Nå er mye av dette arbeidet i boks, og POD slankes igjen – noe jeg satte i gang. Og her må jeg si at jeg er stolt av å ha fått Politiets Nasjonale Beredskapssenteret på plass. Hvilket bråk ble det ikke så rundt etableringen av dette senteret, med lokaliseringskrangel og beboere som fryktet støy? Arbeiderpartiet klarte ikke å ta beslutningen, de kunne jo få noen mot seg, men det er det styring av landet handler om: Man må ta avgjørelser, selv om vedtaket tråkker noen på tærne. Etter et av de mange møtene om Beredskapssenteret, der grunneierne forlangte hundrevis av millioner kroner for tomtene, fikk jeg nok. Jeg gav beskjed til departementet om ekspropriasjon. Jeg kan love deg at mange skvatt, men slik ble det og nå bygges Beredsskapsenteret, sier han, før han gyver løs på alle debattene om politireformen.
– Det er et faktum at når du gjør store endringer i en organisasjon, så går produktiviteten en periode ned – selv om målet selvsagt er økt effektivitet, som er en viktig grunn til at Stortinget vedtok politireformen. Men i en fase blir, om ikke alt, så mye satt i spill, og det gir igjen et introvert fokus. Så kan det være at noen endringer i reformen viser seg å være feil, men omorganiseringen er iverksatt. Nå må man se hvordan endringene fungerer over tid, slike prosesser må være kunnskapsbasert – ikke del av et politisk spill, sier han, og legger til: – Og politikerne må ikke la seg drive av mediene.
– For det ligger relativt langt fremme i politikken at det er sakene som får nyhetsoverskrifter som blir prioritert.
Offentlighet eller ikke
At det er nyhetsbildet som gjerne fører til politisk prioritering, er et tveegget sverd. På den ene siden har vi altså de politifaglige vurderingene som tilsier at politiet skal få jobbe i fred, på den andre siden har borgerne rett på informasjon. Men så har vi også problemet med medienes prioriteringer.
Dette kom ikke minst frem i et intervju med en politimann i august i fjor. Her fortalte han om hvordan han opplever mediene trekker frem historien til kriminelle som enkeltindivider, skjebner, der de kommer ufordelaktig ut på grunn av ett eller annet tiltak som er foreslått eller gjennomført. At de samme tiltakene er til samfunnets beste, at tiltakene skal være for borgernes trygghet, bryr ikke mediene seg om. Mediene satser på «klikk» med enkeltskjebner. Han viste f.eks. til kriminelle uten oppholdstillatelse som skal sendes ut, som får klage sin nød over det de hevder er «uverdige forhold» på Trandum. At det er synd på folk som har prøvd å lyve seg til opphold. Og enda verre: «Klarer de samme mediene å klistre noen tårevåte barnefjes til de samme sakene, og advokatene, som først og fremst tenker på salæret sitt, får snakke varmt og lenge om menneskerettigheter og konvensjoner, er saken i boks.» Han påpekte også at politikere skal ha en sterk rygg for å komme med tiltak som de vet vil møte massiv motstand i mediene. Interessant er det også at denne saken fikk over 17.000 delinger fra rights.no, så det er åpenbart at problematikken opptar mange.
Overnevnte intervju ble anonymisert, fordi politiet opplever å ha fått munnkurv om kriminalitetsutviklingen og at de ved å snakke utsettes for sanksjoner. Det forklarer våre politikilder med følgende: Problemene er innvandringsrelatert – og det skal holdes skjult.
Lesere av rights.no har nok fått med seg at vi mange ganger har anklaget politiledelsen, spesielt i Oslo, for å sminke på tall og statistikker, og dermed komme med analyser og konklusjoner som vi har hevdet ikke samsvarer med realitetene. Vi har også hevdet, sist 12. juni i år, at grunnen er at politiledelsen lytter for mye til «nye» faggrupper i politiet, en i overført betydning «sosionomering» av politiet. Og nå har vi sjansen:
Opplevde du som justisminister at informasjonen du fikk var usminket?
– Jeg opplevde den usminket – internt. Min frustrasjon var at problematikken ikke ble kommunisert så tydelig som den burde i offentligheten. Dette var delvis faglig begrunnet fordi vi vet at disse miljøene, disse kriminelle nettverkene, ønsker oppmerksomhet. Det gir dem «status» å bli omtalt i mediene. Så det var en bevisst strategi fra politiets side. Jeg forstår det, rasjonelt sett, sier Amundsen.
– Det jeg derimot ikke hadde like mye sans for, var at når saker faktisk ble omtalt, ble det tiet om gjerningspersonenes bakgrunn. Når politiet – for å være politisk korrekt – ikke går ut og sier at gjerningsmannen har utenlandsk opprinnelse, da mener jeg de holder for mye tilbake. For dette er stort sett et 100 prosent innvandrerrelatert problem. Jeg ga beskjed om at det burde kommuniseres ut. Og det gjorde jeg flere ganger, sier Amundsen.
Hvordan reagerte politiet på en slik beskjed?
– Det var delte meninger. Jeg oppfatter det slik at mange av dem som jobber i felten mener det er bra. Men det er nok også avhengig av hvilken faglig bakgrunn i politiet vi snakker om. De med politifaglig bakgrunn, som har gått Politihøgskolen, ønsker mer åpenhet rundt denne problematikken, enn «sosionomene» som det er en del av i politiet – og for mange, etter mitt skjønn, sier Amundsen, og bekrefter at vår sosionomiserings-mistanke kanskje er riktig, ikke minst hva gjelder Strategisk stab (Oslo).
– Jeg kan bekrefte at min opplevelse var at Strategisk stab sminket informasjonen. For jeg kjente situasjonen annerledes en det som fremkommer fra dem.
– Men jeg oppfatter ikke at politiet feilinformerte meg. Så sminket, usminket, vel, jeg tror nok deler at politiet helst hadde sett at jeg ikke fikk såpass detaljert informasjon, men de lederne jeg forholdt meg til – og særlig når jeg utfordret dem på konkrete problemstillinger jeg hadde hørt fra politi i felten, da var det åpen kommunikasjon. Så selv om Strategisk stab kommer med rapporter og analyser som i min tolkning ikke gir et korrekt bilde, og politiledelsen frembringer dette budskapet offentlig, så opplever jeg at det gjøres fordi det er hva mange politikere «forventer» av dem. At de skal fortelle den «koselige historien». Gjør de noe annet, så får de jo kritikk fra medier og politikere. Da er de ikke følsomme nok overfor andre kulturer, overfor minoriteter, da er de tilnærmet rasister, sier Amundsen.
Burde ikke du – som justisminister – nettopp grepet fatt i denne problematikken?
– Men jeg startet den prosessen! Men det er store endringer, det er en lang prosess. Kulturer endres ikke over natten. Det vil ta lang tid, fastslår Amundsen, som også viser til en av de rapportene han bestilte.
Bestilte rapport
Amundsen forteller at han omtrent umiddelbart etter at han tiltrådte, vi snakker knapt en måned, fikk en orientering om kriminalitetsbildet nasjonalt, og spesielt for Oslo. Han fikk denne orienteringen så raskt fordi politiet opplevde seg bakpå i situasjonen. Det måtte settes inn mer ressurser, og det ble det, påpeker han.
– I begynnelsen av 2017 valgte vi å prioritere Oslopolitiet sterkere, beklageligvis på bekostning av andre distrikter. Men utfordringene var ekstra store i Oslo. Da ble det satt i gang en innsats, også i flere omganger etter det, men det er mulig at det allerede da var i seneste laget. Det er mulig det ikke var fanget godt nok opp – av mange politikere. Det handler igjen om den manglende åpenheten, sier Amundsen.
Et av trekkene Amundsen benyttet i en slik «åpenhetsprosess» var å be om en rapport på gjerningspersoners landbakgrunn. Han innrømmer at å få slik detaljert informasjon satt langt inne for en del, både i politiet og departementet, andre igjen uttrykte lettelse over at «elefanten i rommet» ble grepet fatt i.
– I en gjennomgang av antall arrestasjoner ba jeg om å få oppgitt gjerningspersonenes landbakgrunn. Først var svaret at de fleste av disse var født i Norge, men jeg ønsket likevel å få deres opprinnelse. Hvilket jeg da selvsagt fikk, en statsråd får det som etterspørres – om enn det tok noe tid, for informasjonen var tydeligvis ikke lett tilgjengelig. Men der sto det, svart på hvitt: alle hadde en eller annen utenlandsk bakgrunn, og ja, de fleste var født i Norge, men det synes jeg faktisk ikke gjør saken noe bedre. Det var en sammensatt gruppe med opprinnelse fra en rekke land, mye ikke-vestlige, men også en del øst-europeere, forteller Amundsen.
– Jeg mener det er interessant hvilket opphav disse har, for mye av dette problemet handler selvfølgelig om at en del av disse innvandrermiljøene har med seg en kultur som er helt annerledes enn den norske. De har vokst opp i kulturer som ikke har respekt for myndighetene, det er såkalt æreskultur som råder, en kultur som er helt fremmed for nordmenn flest. Etnisk norsk ungdom har i mye større grad respekt for politiet.
– I tillegg har vi som nevnt problemene med foreldrene, som involverer seg altfor lite i barnas liv. Så dette er relevant, faglig relevant, men det er også politisk relevant, fastslår han, og fortsetter: – Når vi utformer politikk må vi faktisk vite hva som foregår i samfunnet rundt oss. Underslås denne type informasjon så bidrar det ikke til treffsikre beslutninger. Vi risikerer å tåkelegge viktige poenger, som kan ende med at vi bommer på målet. For jeg mener, og det er jeg glad for at også Tor Mikkel Wara (nåværende justisminister, vår anm.) har sagt, at vi ikke kan underslå at dette er et problem som har sin bakgrunn i innvandring, men så er det mange andre ting som skjer på veien, sier han.
Amundsen håpet også på at å diskutere gjerningspersoners landbakgrunn internt kunne påvirke politiets holdninger. Han avslører videre at mye av hans strategi som statsråd nettopp gikk ut på å få ting gjort utenfor medienes radar – for da ville det dukke opp mange som ønsker å forhindre at aktuelle tiltak blir gjennomført, og da kanskje mest som ledd i det tidligere omtalte politiske spillet: politiske motstandere som vil skåre poeng og samtidig fremheve eget politisk ståsted.
– Da jeg ba om informasjon om landbakgrunn var det også for «presse på» politiet selv, slik at de i større grad skal ha mot til å ta i denne problematikken. Hvordan det kommuniseres rundt gjengene kan man forstå, politiet gjør faglige vurderinger, men så er det fullt mulig å kommunisere problematikken offentlig uten å si noe om konkrete gjenger eller gjengmedlemmer. Da ivaretas politiets ønske om ikke å gi disse status, samtidig med at problemene blir kjent. For vi må snakke om det, og vi må snakke om bakgrunnen til gjerningspersonene. Det er politikere, særlig på venstresiden, som har bidratt til å etablere en kultur hvor forventningen er at politiet skal underkommunisere innvandringsrelatert kriminalitet. Ærlighet kan i verste fall bli fremstilt som fordommer mot etniske grupper, sier Amundsen, som legger til: – Jeg er glad for at jeg klarte å stoppe utbetaling av trygdeytelser til kriminelle på rømmen. Den «festen» er i alle fall over.
Fremtiden
Amundsen er således positiv til at problematikken er kommet såpass frem i lyset som den nå har, men er fortsatt skeptisk til dem som prøver å bortforklare årsakene.
– Nå er gjengutviklingen gått såpass langt at jeg tror at forutsetningene kan ha endret seg. Da vil jeg også tro at politiet gjør en annen vurdering av hva de vil si offentlig. Det handler nok i tillegg om at politikerne skal forstå alvoret – for det igjen handler om ressurser, sier Amundsen.
– For selv om politiet har fått tilført ekstraordinære midler, som er blitt gjort i flere omganger, så kunne kanskje tidligere omtale i mediene ført til enda mer ressurser – og det tidligere. Men det har vært en styrking av politiet, det er uomtvistelig, og vi skal nå målet om 2 politi per 1.000 innbygger. Måltallet burde for øvrig vært høyere, kanskje 4 per 1.000, i alle fall når vi ser på statistikk over andre lands politidekning. Norge ligger langt ned på listen. Vi skulle hatt langt flere politi ute, altså i operativ tjeneste, fastslår Amundsen.
Utvilsomt sitter vi med en eks-justisminister som slett ikke var helt «ferdig med jobben». For enda har vi ikke nevnt med ett ord hans enorme engasjement for effektivisering av politiet, ikke minst ved bruk av IKT-løsninger (vi snakker tross alt med en tidligere IT-mann), om å få bort papir og timesvis med rapportering, om håndtering av informasjon (som er noe av det viktigste i det politifaglige arbeidet) i 2018 og ikke etter modell fra 1968, om betydningen av godt teknisk utstyr, om hans engasjement for å få en reform av politiutdanningen. For ikke å glemme terrorbekjempelsen, som går over samme budsjetter, og som derav ser ut som at politiet er «budsjettvinner» av dimensjoner (men politiet trenger mer, fastslår Amundsen), og om styrkingen av PST – som er «særdeles nødvendig», og en enhet Amundsen for øvrig skryter uhemmet av.
Tror du så at vi klarer å løse kriminalitetssituasjonen som nå vokser seg stadig større og raskere, spesielt i Oslo øst og sør?
– Jeg tror dette bare er et forvarsel. Dette er starten. Men vi kan, og bør være i stand til å løse den konkrete situasjonen vi står i nå. Men vi er også nødt til å stoppe den delen av innvandringen som skaper dette problemet. Vi har styrt dette landet etter en fullstendig feil innvandringspolitikk siden 1970-tallet. Dette måtte komme, og det kommer bare til å bli verre hvis vi ikke legger kursen fullstendig om, avslutter Amundsen, og legger til: – Og det må vi bare få til, selv om jeg må si som mange i politiet har sagt, også i politiledelsen: Hvor er «Willy Haugli»? Han ville sagt at kartet ikke stemmer med terrenget.
