Hun er et forholdsvis nytt tilskudd i dansk politikk, men før vi presenterer Nye Borgerliges formann, ja, formann, Pernille Vermund, må vi si noe om Sverige. For når vi først la ut på fire hjul, benyttet vi sjansen til å oppleve Gøteborgs gettoer. Det var om mulig verre og mer sørgerlig enn vi hadde forestilt oss. Som jeg sa til fotografen vår da vi stod midt i slumliknende Hammarkullen, der knapt en eneste er av svenske opprinnelse: «Plutselig kjenner jeg meg veldig hjemme i Islamabad.» Altså, i Hammarkullen føler man at man har landet på en helt fremmed kaosplanet.
Denne søndagen, 27. mai, stilte Hammarkullen opp med noe så trivelig som barnetivoli og barnekonsert. Vi registrerte fire kommandobiler fra politihold, pluss en politibil. Det kan ha vært flere. I tillegg noterte vi oss at minst to private sikkerhetsselskap var hyret inn for anledningen. Vi henvendte oss til noen kvinnelige svenske politibetjenter som stod ved inngangen til en av de fattigslige høyblokkene som hungrer etter renovering og som preges av de sedvanlige teppene eller laknene som benyttes som gardin. Vi kommenterte at vi, som er fra Norge, syntes det var litt spesielt med politi på en festival for barn.
Men dette var ingenting å undre seg over, ifølge politiet. Den helt naturlige forklaringen på politiets tilstedeværelse var «orden», altså forebygge ordensforstyrrelser. For det var ikke lett i dette området å finne frivillige vakter, hette det videre. Derfor måtte politiet ta ansvar.
Dagen etter ankommer vi et langt bedrestilt land, Danmark. I utkanten av Helsingør ligger et lite idyllisk tettsted, Snekkersten, en tidligere fiskerlandsby. Midt i idyllen av pittoreske gamle danske hus finner vi Pernille Vermund (43) som tar oss hjertelig imot, barfot og med en tettsittende knekort sommerkjole i blått. Mens hun snakker politikk i mobilen.
Og der var det sagt: Vi skal møte en kvinne og mor til tre gutter (alder 7 til 14 år) med et hverdagstempo få vil klare å følge.
Arbeiderjenta med statistikken klar
Partiet Nye Borgerlige ble stiftet i 2015, og hun vi fra nå av kun kaller Pernille, var en av initiativtakerne. Så hvem er hun? Hun er født i København i 1975. Morfar var blikkenslager, farfar var tømrer. Hennes far Per, var den første som nesten fikk en akademisk utdannelse, det vil si at han begynte å studere juss, mens han også jobbet som stuert i SAS. Men Per ville ut i verden, ikke sitte på kontor, og jusstudiene ble avbrutt. Han fikk likevel nytte av tilegnet lærdom, som forhandler i fagforeningen for de ansatt i SAS. Også moren, Birgitte, jobbet som stuert i SAS. To år gammel fikk Pernille en lillesøster, og Pernille og familien tilbrakte hennes første 10 leveår ved Kastrup.
Foreldrene, begge fra Jylland, savnet naturen. Derfor endte familien opp i Snekkersten. Og etter arkitektstudier i København, trakk havet Pernille tilbake til Snekkersten, med arkitekt-ektemann og deres første barn. To gutter til kom til verden, men da yngste var ni måneder gammel, ble det skilsmisse. Litt mer om det senere, for hva er det fra barndom og oppvekst som satte sine tydelige spor i Pernille, spor som antakelig førte henne inn i politikken?
Vi sitter rundt kjøkkenbordet i Snekkersten omkranset av hage på alle fire sidene som nytes gjennom store glassdører og vinduer. Vi har egentlig stilt spørsmålet helt annerldes. Vi kjenner (selvsagt) godt til at Pernille er meget hard i klypa i forhold til islam, så spørsmålet lød slik: «Hva fikk deg til å våkne i forhold til islam?»
-Kunnskap. Hjemme har mine foreldre alltid diskutert. Jeg tror ikke vi har spist et eneste måltid i min barndom og oppvekst uten at vi hadde samfunnvitenskapelige samtaler ut fra et alminnelig hverdagsliv. Dette var jo før Internet og google, og hver gang vi endte opp i en diskusjon, så var far over i bokreolen, tok ut en bok, slo opp, og argumenterte for at Churchill gjorde det ene eller det andre. Jeg tror det har gjort at jeg også i mitt voksenliv når jeg har støtt på tema i hverdagen og tenkt; «kan dette virkelig stemme?», så har det vært naturlig for meg å undersøke, lese meg opp, finne statistikker og se tendenser. Hele tiden analysere.
Feminist? Næ…
Pernille forteller om en episode fra unge år som gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun var fersk student i København og på fest hos en venninne. Igjen vender hun tilbake til sine egne foreldre.
-Jeg tror jeg kan takke både min far og mor, men særlig min far, for at jeg ikke er oppdratt som en som skulle gjemme seg. Jeg hadde aldri tenkt på det før jeg ble student. Jeg var 19 år og var på studentfest hos en venninne. Hennes far sitter mellom oss i sofaen, og så sier han: – Hva skal du gjøre fremover, Pernille? Jeg fortalte om mine arkitektplaner. I stedet for å gi ordet videre til min venninne, sier han til meg: Ja, hun skal jo en tur til utlandet og være aupair-pike, og så skal hun bli sykepleier når hun kommer hjem, fordi det er det evnene strekker til. Hun har ikke de evnene du har, fortsatte han.
– Jeg tenkte; kanskje har hun de evnene, men kanskje hun er fortalt så mange ganger som barn at hun ikke strekker helt til og at hun dermed setter ambisjonene deretter. Min søster, som er veterinær, og jeg fikk en helt annen oppdragelse. Vi kunne nå så langt vi ville, men det var aldri pes eller press fra foreldrene våre. Det var motivasjon og oppfordring til å søke den veien som var den riktige, som gjorde oss lykkelige, uten noensinne å skjelne til om vi var gutter eller jenter.
– Det er jo en veldig feministisk oppdragelse.
– Ja!
– Er du feminist?
– Næ… Nesen rynker seg mens hun tar tankene med på en glideflukt: – Jeg synes feminisme er en litt merkelig ting, ikke sant, fordi feministene er blitt svært venstreorienterte. Jeg vil nok si at jeg er feminist forstått på denne måten; jeg er imot enhver form for særbehandling av kvinner, fordi for meg er særbehandling av kvinner ødeleggende for den friheten vi har til å leve livet slik man selv ønsker, uansett om man er mann eller kvinne. Like rettigheter får vi ikke ved særbehandling, like rettigheter får vi ved at hver og en får bestemme den veien som er riktig for oss. Og at loven er lik for mann og kvinne.
– Så jeg er feminist på den måten at jeg til enhver tid vil kjempe for at kvinner og menn har like rettigheter uansett kjønn.
Feministen Pernille, ja, vi tillater oss å kalle henne det, bestemte seg på et tidspunkt å vise fingeren til dem som har en smule problem med kvinnelighet, særlig når kvinneligheten kommer i en ganske vakker utgave. Og dette er noe av det aller første Pernille selv tar opp når vi møter henne. Det handler om foto, og de blir det en del av når man er politiker.
– De første årene etter at vi stiftet partiet, gikk jeg ofte i jakke og bukse, som jeg normalt gjorde i privatlivet mitt. Selv om jeg brukte jakke og bukse fikk jeg så mange kommentarer, særlig fra kvinner faktisk, kommentarer som at «hun skyter frem brystene», eller at «hun gjør seg veldig til når hun skal fotograferes». Det gikk en fanden i meg: Hvis det skal være så vanskelig for en kvinne å bare være seg selv, så tenkte jeg at nå går jeg bare all the way in. Så det ble kjole og stiletthæler og mer make up enn jeg pleier å bruke. Hvorfor? Fordi kvinner synes at man skal inn i en uniform og nøytraliseres bare fordi man er politisk aktiv – det vil jeg simpelthen ikke finne meg i! Så for meg er det en liten kvinnekamp i seg selv at jeg kan godt være formann for et parti og fremdeles være kvinnelig.
Så gikk det troll i ord om Pernilles visstnok alt for mye kvinnelighet. Få dager etter at vi besøkte Snekkersten, legger en yngre mann fra Det Konservative Folkepartiet ut denne statusen på Facebook:
Og, ja da, han fikk svar på tiltale tvert:
Politikeren og «det gode, ordentlige mennesket»
Arbeidskapasiteten til Pernille ser ut til på en skal fra 0 – 10 å ligge på minimum 12. Året er 2011. Hun er nyskilt med tre barn, den yngste i bleier på ni måneder. Hun er representant for Det Konservative Folkepartiet i kommunestyret i Helsingør. Hun driver eget arkitektfirma, og for å klare å beholde huset, tar hun ekstrajobb i en kjøkkenforretning. Men det ble for mye selv for Pernille. Hun måtte ta et valg, og hun satte en strek over sitt politiske engasjement. Og det er nå vi endelig skal begynne å snakke politikk, hele grunnlaget for reisen vår til Danmark.
– Jeg meldte meg ut av Det Konservative Folkepartiet, et parti jeg alltid hadde stemt på. Det som før var Gud, Konge og fedreland-partiet, var blitt litt kulturradikale i verdipolitikken. Partiet så nemlig ikke problemene med migrasjonen fra muslimske land, de så ikke problemene med islam.
– Jeg klarte rett og slett ikke å støtte opp under en politisk kurs jeg var uenig i.
Nytt dilemma: To år etter at hun meldte seg ut av Det Konservative Folkepartiet, ble hun bedt om å stille som kandidat til Folketinget – for samme parti. Vel, man klarer ikke å påvirke landet sitt særlig mye ved «å snakke til middagsselskap», som hun formulerer seg. Så hun bet i det noe sure eplet, og takket ja. Hun ville kapre en plattform for å nå ut til folket, i håp om å få partiet til å skifte kurs. Partiet gjorde et meget dårlig valg, og satt igjen med seks representanter i Folketinget. Fire av dem helt blanke på islam, ifølge Pernille, som igjen takket for seg.
– De vet ingenting om islam. De tenker; vi skal bare gjøre litt mer for å integrere dem, helt den der holdningen.
– Dels bunner det i uvitenhet, og dels et ønske om å være et ordentlig mennske. Og det vil vi jo alle sammen gjerne være. Men det er forskjell på om man er et ordentlig menneske fordi man gjør gode gjerninger, eller om man er et ordentlig menneske fordi man gjerne vil fremstå som god.
-Back off, vi skal ikke ha islam inn i samfunnet
Vi er midt i ramadan, og enten det er en Jens Stoltenberg som har vært Norges leder, eller nå Erna Solberg, hilser «de gode» varmt til muslimer når avslutningen av ramadan feires, den islamske helligdagen id.
– Så du som politiker i Folketinget eller som statsråd ville ikke ønsket god ramadan?
Pernille bryter spontant ut i en hikstende latter: – Nei, det ville jeg i alle fall ikke! Nei, jeg synes det er helt upassende!
Hun fortsetter slik: Hvis hun hadde hatt en god venn som var muslim, men det har hun ikke, legger hun til med dempet stemme, og det er det jo en grunn til, fortsetter hun, med den samme dempede stemmen. Hvorfor hun ikke har troende muslimske venner, blir for de fleste åpenbart når denne kanonen fyres av:
– Altså, jeg sier heller ikke Heil Hitler til en nazist. Unnskyld, men det er jo like dumt. Jeg kan godt ha respekt for et menneske uten å ha respekt for dets ideologi, og jeg har ikke respekt for islam. Islam er ødeleggende, ødeleggende uansett hvor islam vokser frem i verden, så er det ødeleggende. Vi ser med gru til den muslimske verden, vi sier: sånn der kan man jo ikke leve sammen. Vi sender våre soldater til land som Afghanistan for å bekjempe konflikter og undertrykkelse, hvilket jeg synes er fullstendig vanvittig. Det er jo håpløst å løse dette så lenge islam har makt. Og samtidig kan vi ikke se at vi – for Guds skyld – ikke skal ha det inn i vårt eget land. Så nei, jeg vil aldri ønske god ramadan,
– Heller ikke som integreringsstatsråd?
– Nei, det ville jeg i hvert fall ikke!
– Så hvorfor tror du at Norges statsministre gjennom årene, Stoltenberg og Solberg, gjør nettopp det?
Hun trekker pusten dypt, tenker, og fortsetter rolig slik: – Man skal være varsom med å forske i andres motiv for hva de foretar seg. Det kan jo være et ønske om å generere stemmer, altså helt kynisk. Hvis man som politiker gjerne vil sitte med makten, ja, så skal man sørge for at dem som har stemmerett, de stemmer på deg. Det kan jo også ligge et ønske der om å fremstå som god, også overfor norske og danske borgere som ikke forstår islam og som synes det er upassende at man er kritisk overfor det som faktisk er en totalitær ideologi. Og det kan også være uvitenhet. Men jeg synes ikke noen av de tre mulige årsakene er et legitimt argument.
– Hva med frykt? Hvis vi er snille med dem, så vil de være snille med oss-holdningen.
– Vi vet jo at islam er en voldelig og truende ideologi, og de som sprer denne totalitære ideologien, vet vi jo også kan være voldelige til det ytterste. Det kan godt ligge en underforstått: Vi må heller være søte med dem, for ellers integrerer de seg ikke. Og i det, der ligger det en frykt. I det ligger det en underkastelse. I det ligger det jo en redsel for en potensiell fiendtlighet. Men er redsel og frykt årsaken til at politikere hilser god ramadan, vel, det er kanskje det aller verste argument.
– Hvorfor er ikke islam et tema i Folketinget?
– Det tror jeg er fordi politikerne ikke forstår at islam både er religion og politikk. Jeg tror simpelthen ikke at de vedkjenner seg dette faktum. Altså de snakker hele tiden om religionsfrihet, og det er jo riktig, vi har religionsfrihet, men man kan ikke adskille den politiske delen av islam fra den religiøse delen av islam. Det er mange muslimer som gjør det, men i islam er det vanskelig å skille det hele, og det tror jeg rett og slett ikke politikerne vil innse.
– Fordi at?
– De har nesen ned i alt mulig annet, og selvfølgelig er det ikke ansett som riktig å kritisere islam. Jeg tror også det ligger en levning der fra 2.verdenskrig, jødeutryddelsen og den skjebnen mange mennesker led den gang, som får mange politiske hjerner til å kortslutte. Det vi opplevde den gang var at europeere fordrev folk på grunn av deres tro, bakgrunn og kultur. Og da var det jo europeere som var de totalitære. Mange klarer i dag ikke å forholde seg til at det er dem som kommer utenfra som har den totalitære ideologien med seg. Så når vi, Nye Borgerlige, sier at islam innfører terror i vår samfunn, så hører de «muslimer skal utryddes», og tenker automatisk tilbake på 2.verdenskrig. De tenker: Det er nesten det samme. Enten forstår de det ikke, eller så er de for dumme, det skal man jo være forsiktig med å si, men om det er åndelig dovenskap eller om det er dumhet, det må det være opp til andre å vurdere.
Eller kan det hele handle om løgn fra politikeres hold? Vi leser et sitat for Pernille, forfattet av tidligere utdanningsminister for de konservative i Storbritannia, George Walden. Walden mener at politikerne «spiller søt musikk» for å prøve å dekke over «krisen» med islam i Europa. At de rett og slett «lyver» om «det islamske problemet». De vet rett og slett ikke hva annet de skal gjøre.
– Hva tenker du om denne uttalelsen, Pernille?
– Tankene mine går så ofte tilbake til 2.verdenskrig. Og jeg ser Chamberlain og Churchill, den underkastelsen man ser blant noen politikere. Men politikere i Europa har massiv støtte fra befolkningen til å gjøre noe. Og, bare så det er sagt; jeg føler meg ikke som politiker. Jeg ser en utvikling i samfunnet vårt som noen må ta ansvar for og prøve å endre. For politikerne tar ikke ansvar, og nettopp derfor opprettet vi Nye Borgerlige. Så jeg har problemer med å forstå at politikere bøyer av eller lyver for befolkningen av frykt for hva konsekvensene kan bli. For jeg mener jo at frykten må ligge i – hvis man overhodet er redd for noe – å ta tyren ved hornene og si «OK, denne kampen tar vi, og det kommer til å koste, og det blir en lang og seig kamp, og det blir ofre underveis». Hvis man overhodet skal frykte noe, så er det å la være å ta kampen.
Hun tar en sjelden tankepause.
– Jeg kan merke at jeg har litt vansker med å sette meg inn i at man bevisst skulle lyge, fortsetter hun dempet. – Jeg tenker også at jeg fremdeles kjenner mange mennesker som ikke har forstått problemene. De insisterer på, som jeg sa innledningsvis, «men vi er bare ikke flinke nok til å integrere dem. Det er bare et spørsmål om tid. De skal nok bli danske med tiden. Det er bare utdannelse som skal til, eller de skal bare ut i arbeid».I Danmark har vi 25 prosent muslimer som mener at det både er koranen og grunnloven som skal gjelde som grunnlag for dansk lovverk. 25 prosent, det er hver fjerde herboende muslim. Det er mange. Det er også mange muslimer som sier helt ærlig og åpenhjertig at islam er viktigere for meg enn noe annet. Og så har vi, gud hjelpe meg, en flokk politikere som sier, «ja, men det passer ikke, de er like danske som alle oss andre». Men så spør dem da selv, altså spør muslimer selv, «hva er det viktigste for deg?»
– Man lukker fullstendig øynene for at folk kommer hit og vender ryggen til våre verdier. Men de vender ikke bare ryggen til våre verdier, de velger også å fastholde kulturen og den politiske dagsorden som ligger i islam. De gjør det i privatlivene sine, de gjør det i sine åndelige liv, de gjør det i sine arbeidsliv. De gjør det også i vårt offentlige liv, og det er der jeg sier: «Back off, vi skal ikke ha islam inn i samfunnet».
Tre absolutte krav
Danmark har i mange år hatt et innvandringsrestriktivt parti, Dansk Folkeparti (DF). Hvorfor var det behov for enda ett?
– To årsaker, svarer Pernille kontant, og begynner med den første og desidert viktigste slik: – Da Angela Merkel åpnet grensene i 2015 og sa «Wir schaffen das», nådde migrasjonsbølgen også Danmark samme høst. Da hadde DF 37 mandater i Folketinget, totalt over en femtedel av de danske stemmene, og de støttet den borgerlige regjeringen med Lars Løkke Rasmussen (V) som statsminister. DF valgte å sitte stille under krisen. Når man har så mange mandater, så mye makt, og holder hånden beskyttende over en statsminister som ikke akutt innfører asylstopp og sier «niks, dere kommer ikke inn her», så har man forspilt sjansen sin. Da har man ikke gjort det som var nødvendig. Bølgen som traff Danmark har endret Danmark for alltid. Migrantene kan ikke sendes tilbake nå, deretter skal familiene hentes hit. For meg er dette et svik av dimensjoner, særlig fra et parti som har uttalt tydelig at innvandringens problemer skal løses.
Mange nordmenn har ikke fått med seg at partiet DF, som gjennom årene har blitt omtalt som «innvandringsfiendtlig», «høyreekstremt» og «høyrepopulistisk», ja, dere kjenner etikettene, faktisk fører en sosialdemokratisk økonomisk politikk. Og det er dette som er Pernillles årsak nummer to for hvorfor det var behov for NB. DF har presset regjeringen til å bremse nødvendige økonomiske borgerlige reformer, sier hun. NB er altså mer som norske Høyre på økonomipolitkken. NB vil ha mindre stat, mer personlig frihet.
I 2019 er det nytt nasjonalvalg i Danmark. NB kan klare å få inn flere kandidater. De kan altså komme i en vippeposisjon. Og det er nettopp i en slik posisjon NBs politikk blir meget tydelig.
– Vi har tre helt ufravikelige krav for å støtte en regjering. Helt ufravikelige. 1. Det skal innføres en full asylstopp. 2. Kriminelle uten dansk statsborgerskap skal utvises etter første dom. 3. Utlendinger (altså dem uten dansk statsborgerskap) som ikke er selvforsørgende, skal utvises.
– Vi kommer til å måtte bøte i mange årtier fremover for det sviket som allerede er gjort mot Danmark. Det vi nå kan gjøre er å begrense skadene. Vi kan ikke fjerne dem helt. Når vi har innført asylstopp, stiller krav om selvforsørgelse, utviser kriminelle, og det går fem år og vi kan se at det ikke var nok, så må vi ta hardere midler i bruk. For meg er det viktig å starte med det som løser flest problemer. Med vår politikk vil mangfoldige titusener uten utenlandsk statsborgerskap bli utvist.
Særlig asylstopp er viktig for Pernille. Hennes logikk er følgende:
– Altså hvis badekaret er overfylt, hva gjør man da? Stenger man først vannkranen for så å tørke opp vannet på gulvet, eller begynner man med å tørke opp? Da må man jo stenge kranen først og si: Vi tar de store tingene først og ser hvordan det avhjelper problemene, og så må vi trø til med ekstra midler hvis det ikke fungerer godt nok.
– Dere vil sette en grense for hvor mange som kan få dansk statsborgerskap årlig. Hvor mange snakker vi om?
– Nei, nå bør det ikke være noen. Vi må hele tiden vurdere situasjonen. Og hvis man har et opprinnelsesland som er basert på muslimske verdier, og hvor denne nasjonaliteten er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken, så skal man ikke kunne få statsborgerskap i Danmark. I øyeblikket er det ti land som er på vår liste som både er basert på islamske verdier og er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken. Og det betyr at jeg ikke kommer til å gi statsborgersap til en eneste fra Iran, Irak, Afghanistan, Libanon eller noen av de landene som er på denne oversikten. Ingen.
-Vi vet i dag at det er store problemer med muslimske parallellsamfunn, med gjengkriminalitet, og dermed er det en langt større risiko for at barn av innvandrere ender akkurat samme sted. Og når de først har fått dansk statsborgerskap, så er det ikke noe å gjøre. Og det må være slik at tildeling av dansk statsborgerskap skal være i Danmarks interesse. Ved statsborgerskap lukker man vedkommende inn i fellesskapet og sier; nå har du fullstendig samme rettigheter til å påvirke eller endre vår samfunnsoppbygging og vi kan aldri ta statsborgerskapet fra deg. Vi kan i beste fall putte deg i fengsel i mange år innenfor det rettsstaten tillater. Hvis vi skal verne om det fellesskapet vi har i Danmark, så må denne endringen til.
– Danmark har tildelt 228 000 muslimer dansk statsborgerskap siden 1980. Det er svært mange, og det er flere enn nettotilveksten av dansker i samme periode. Totalt har Danmarks befolkning økt med ca. 600 000 personer i denne perioden. Kun 6 prosent av disse er dansker, 44 prosent kommer fra Midtøsten, Pakistan, Afghanistan og Nord-Afrika. Dette er svært mange, ikke minst med tanke på fremtidens mulige utvikling.
– Selvsagt vet jeg godt at ikke alle muslimer er et problem, men fordi det generelt er store problemer nå, så er vi nødt til å bremse og si: Vi tar en pause inntil det er kontroll på problemene politikerne har påført det danske samfunnet.
Og i denne pausen skal også dem som har ervervet seg dansk statsborgerskap, kunne miste det dersom man dømmes for kriminalitet.
Vår vestlige sharia og kamp mot moské-islam
Hva mener NB om FNs kvoteflyktninger? Dagens danske regjering har allerede satt pauseknappen på for kvoteflyktninger, og det gjør også NB. Men, igjen, den dagen det er styr på utlendingspolitikken, og de store integreringsproblemene er løst, da kan man igjen åpne for kvoteflyktninger, kun kristne, vel og merke, understreker Pernille.
– Og hva med internasjonale konvensjoner som pålegger oss å ta imot asylsøkere i dag, hva gjør dere med det? Og bare så det er sagt: Den norske regjeringen vil ikke jobbe verken for å endre konvensjonene eller for at vi skal fratre dem. 
– Først; jeg tror det kommer et asylstopp i Europa. Spørsmålet er om det finnes politikere som kan finne en vei innenfor konvensjonene til å få innført en asylstopp eller om man er klar til å fratre konvensjoner. Jeg finner det fullstendig meningsløst at man fastholder konvensjoner som er så foreldet, som er skapt og som er tiltrådt i en tid da det var helt andre problem som skulle løses. Man fastholder dem som om de var sendt ned fra himmelen som stentavler, de er en vestlig form for sharia, har jeg sagt. For man sier at konvensjonene er evig gyldige og uforanderlige, og det gjør man ikke med noe annet, fortsetter hun med betydelig økt intensitet i stemmen. – Tenk hvis man tok veitrafikkloven og sa: Nå skal denne loven aldri mer endres. Hvorfor skulle den ikke det? Altså det er svært, svært reaksjonært å holde fast i lovgivning som man vedtok for å løse helt andre problemer i en helt annen tid for 50 år siden. Og jeg vil påstå at de politikerne som gjør det, det er de som er de reaksjonære og ikke oss andre. Det er reaksjonært – og det er dumt.
I Norge er moskeene hellige for politikerne, og samme holdning finner man i Danmark. Hva er så NBs tiltak mot det HRS kaller moské-islam? Hvordan skal vi presse moské-islam i bakgrunnen politisk?
– Jeg presenterte faktisk ny politikk for 14 dager siden. Vi sier at islam ikke skal godkjennes som trossamfunn. Det finnes mange religioner som ikke er godkjent som trossamfunn av den ene eller andre årsaken. Når man i Danmark er godkjent som trossamfunn, så får medlemmer fradrag for sin kontingent, sin innbetaling til trossamfunnet. Man har rett til å invitere imamer fra utlandet på særlige vilkår, og man har rett til å vie andre. Vi sier at islam er i opposisjon til alt hva det danske samfunnet bygger på. Derfor skal vi naturligvis ikke finansiere eller være med på å støtte islam og utbredelsen av islam økonomisk. Man kan ikke gi rettigheter til, hvis man nå bare kaller islam en religion og ser bort fra det politiske, man kan ikke gi rettigheter til en religion innenfor religionsfriheten, hvis ikke den religionen i seg selv anerkjenner religionsfriheten. En såkalt religion som sier at det er dødsstraff for å forlate religionen. En såkalt religion som sier at alle andre enn muslimer skal omvendes, og det med makt, eller med døden for noens vedkommende. Altså, islam er i opposisjon til demokratiet vårt og friheten vår, og de rettigheter grunnloven sikrer oss.
– Vi sier også at vi ikke vil ha muslimske hodeplagg, hijab, på offentlige arbeidsplasser. Vi skal ikke møtes av offentlig myndighet som bruker et politisk symbol for en totalitær ideologi. Og jeg ville ha ment nøyaktig det samme hvis det ble en stignde tendens i den offentlige sektoren at folk brukte nazi-armbånd. Hvis ikke sykehusene selv kan rydde opp i dette – og det kan de jo åpenbart ikke – eller skolene eller hva det måtte være, ja, så må man løse det med forbud. Hijaben skal også ut av skolen. Barn skal ikke utsettes for politisk indoktrinering av andre barn eller lærere. Så sier vi selvsagt også at bønnerom i offentlige institusjoner er no-go, heller ingen halalmat på offentlige institusjoner. Vi skal ikke finansiere halalmat med danske skattekroner. Vi vet at halalsertifisering økonomisk er med på å bidra til utbredelsen av islam. Og svømmehaller skal ikke være kjønnsinndelt etter instruks fra islam. Det strider mot hele vår lange kamp for likestilling!
– Og det er press på ytringsfriheten fortsetter Pernille. – Se på Muhammed-tegningene våre. Da det var 10 år etter tegningene, i 2015, var det ett TV-program som viste én av tegningene og TV-verten fikk kjeft dagen etter fordi han ikke hadde klargjort det med redaksjonsledelsen. Alle øvrige medier unnlot å vise tegningene. Altså, vi har bøyd av, vi har gitt avkall på en grunnerve i demokratiet vårt. Og det er et ekstra problem at politikerne ikke vil vedkjenne seg det. De fortsetter å holde fast i at bare vi blir flinkere, at vi setter inn litt flere tiltak, så går det seg til.
– Da må vi igjen tilbake til fakta, tendenser og statistikk. Hvis det var politikere som kunne si til meg; i det og det landet, der har man løst det på den og den måten, og der fungerer det, ja, så ville jeg si: fint, den løsningen tar vi! Men problemene er nøyaktig de samme i hele Vest-Europa – uansett hvilke politiske metoder man har brukt. Som i Sverige, der man har behandlet muslimer som om de var æresgjester hos dronningen. Eller som i Frankrike, som har fjernet religiøse symboler i skolen. Mønsteret er: Dess flere muslimer, dess mer tar islam plass.
Håp, men ikke for Sverige
Ser Pernille håp for fremtiden? Hva skjer med naboen til begge våre land, Sverige? Men først må vi innom aktivisten for frihet, Tommy Robinson, som to dager før vi ankom Snekkersten ble arrestert og dømt til 13 måneders fengsel for å ha livestreamet utenfor en rettsbygning i en groomingsak i Leeds. Hva tenker Pernille om behandlingen av denne briten?
– Jeg så hele sendingen. Jeg kjenner ikke engelsk lovgivning godt nok, og man skal jo være varsom med å kommentere andre lands lovgivning, men hadde dette skjedd i Danmark hadde det vært helt uhørt. Å bli dømt for å forstyrre den offentlige freden eller påvirke retten i forbindelse med en sak der et meget stort antall innvandrere har forgrepet seg på barn, er for meg helt skjevt. Det er den lille mann som blir straffet for å si sannheten, fremfor de politikerne som burde ta ansvar for deres handlinger og de gjerningsmenn som burde forvises eller puttes i et hull og legges jord over. Nei, jeg går ikke inn for dødsstraff, men det der, det er rett og slett så stygt.
– Jeg vil aldri oppfordre noen til selvtekt, jeg vil ikke oppfordre til å bruke udemokratiske midler, men Tommy Robinsons tilfelle kan jo vekke folk: Hva er det vi står overfor? Hva er det for en makt myndighetene og politikerne har tatt overfor frie mennesker? Ikke nok med at vi skal leve med at det kommer folk hit som voldtar kvinner, forgriper seg på barn, slår homoseksuelle ned på gaten, vi skal også leve med at det er vi som sier ifra som er de farlige, det er oss myndighetene går etter når problemene eskalerer og avdekkes.
– Dilemmaet er jo at politikerne har latt det gå så langt i flere land, i Sverige, i Frankrike, i Storbritannia, og jeg har sagt fra vi startet NB at hvis vi ikke får løst dette med demokratiske midler, så vil det i første runde skape selvtekt og borgerkrigsliknende tilstander. Og vi ser allerede no-go-soner i mange europeiske byer. Det betyr at gjenger har tatt over makten, myndighetene er parkert. Jeg frykter, og jeg sier frykter, ikke fordi jeg holder med myndighetene, jeg holder med rettsstaten, jeg frykter at det som skjer i England vil skape noe som kommer ut av kontroll. Og frykten ligger ikke i at mennesker agerer slik vi vet mennesker kan agere. Det skremmende er at politikerne har latt det gå så langt som det har. Og nei, jeg oppfordrer verken til selvtekt eller borgerkrig. Jeg konstaterer bare at når man ser på erfaringene fra historien, også i andre land, og i muslimske land når islam får innflytelse, ja, men så er det selvtekt og uro som skapes. Når respekten for rettsstaten forsvinner, så er det den sterkeste i gaten som har makten og ikke myndighetene. Det er et faktum.
Men Pernille øyner et håp. Hun finner håpet ikke minst i Visegrad-landene Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Og Østerrike. Og hos oss borgere, sivilsamfunnet som hun kaller det. Pernille tar et solid magedrag:
– Vi har ikke løst problemene om fem år. Vi har heller ikke løst dem om 10 år. Det kan ta generasjoner. Når vi i NB sier at vi har tre ufravikelige krav, så er det jo fordi vi vet at vi er nødt til å skvise politikerne for å kunne få snudd utviklingen. Men selv når vi får snudd utviklingen, så vil det jo gå mange år før dette begynner å løse seg. Det som gir meg håp om at vi kan lykkes, det er de sterke sivilsamfunnene vi har i Vesten. Vi er frie, tenkende mennesker som har stått overfor andre totalitære ideologier og fiender, og hver gang har vi klart å samle oss. Av og til litt sent, men vi har klart å løse problemene vi ble konfrontert med. Og når jeg ser en undersøkelse som viser at 55 prosent av europeere ønsker full stopp i innvandringen fra muslimske land, ja, så sier det meg at folk har fått opp øynene.
– Jeg ser også et håp i de sentrale europeiske landene, i Visegrad-landene, de som helt inn i senere tid har vært styrt totalitært, selvfølgelig i en annen form, men folkene der opplevde mye av den samme ufriheten som følger med islam. Og landenes politiske ledere sier ifra, og det fyller meg med håp. Så kan det være andre ting jeg kan være uenig med dem i, men her og nå er islam den største trusselen mot de vestlige samfunnene og jeg er klar til å støtte enhver som vil sette islam på plass – bare det ikke er totalitære krefter, naturligvis.
– Jeg tror fremdeles det er håp for Europa samlet sett. Men de stedene som er mest ødelagt, det kommer til å ta mange generasjoner. Hvis det overhodet noensinne kan løses.
– Hva med Sverige spør vi? etter å ha fortalt henne om våre opplevelser i Hammarkullen i Gøteborg. – Hva blir Sveriges skjebne?
– Hver gang jeg tenker på Sverige, tenker jeg alle de flotte menneskene jeg lærte å kjenne da jeg jobbet der – og at deres fremtid er i ferd med å utslettes. Samtidig tenker jeg at svenskene faktisk har bedt om det selv. For slik er det jo i et demokrati. Vi borgere bærer jo ansvaret. Altså jeg kan skjelle ut politikere, men i bunn og grunn så har vi jo de politikerne vi har valgt. Sverige har selv valgt retningen, og man må selv ta konsekvensene av det. Man kan si til svenskenes forsvar, at svært mange har stemt på Sverigedemokraterna (SD) og at SD har blitt stengt ute fra innflytelse. Så i det perspektivet synes jeg det er sørgelig, det er trist.
– Sverige er tapt. Jeg kan ikke se hvordan utviklingen kan vinnes. Ikke med demokratiske midler, ikke uten at man tar noen midler i bruk som er like barske som noe av det islam står for.
– Ja, jeg tror ikke det er noe å stille opp med i Sverige. Løpet er kjørt. Hvis jeg var svensk, ville jeg vært uten håp. Dessverre.
– Men jeg har et godt håp for Danmark. Vi skal klare å bevare friheten, bevare tilliten til hverandre, verne folkestyret. Vi har et sterkt fundament, og det gir meg et godt fremtidshåp. Vi skal stå sammen.