I 2007 fylte Institut for Menneskerettigheder (IMR) i Danmark 20 år, og feiret jubileumet med å innlede kampanjen «Menneskerettigheter hver dag». Ifølge daværende direktør for IMR, Morten Kjærum, omfattet menneskerettighetsorganisasjonens arbeid «hvordan vi i det daglige for eksempel behandler mennesker med handicap, etniske minoriteter og andre som ikke umiddelbart har adgang til å reise på første klasse i samfunnet».
Bekvem trivialisering av menneskerettighetene
Kjernen i IMRs kampanje var mao å skape et inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene (MR) fremfor et angivelig ekskluderende samfunn. Som eksempel på ekskluderende og menneskerettslige problemer nevnte Kjærum umulige adgangsforhold for rullestolbrukere, særlige kriterier for søkere til politiutdannelse og utdannelsesinstitusjoner hvor en sosial omgang med rikelige mengder alkohol ikke fremstår som innbydende for muslimske studenter.
Trivialiseringen av menneskerettighetsbegrepene i Vesten og den potensielt frihetskrenkende kampanjen til IMR ble imøtegått av daværende advokatfullmektig og ekstern lektor i menneskerettighetslovgivning og folkerett ved Københavns Universitet, Jacob Mchangama, som advarte om at de klassiske Menneskerettighetene (MR) er under angrep fra flere hold, også fra de som påberoper seg å forvalte dem.
Trivialiseringen har da også vært meget bekvem for et visst segment i debatten, for de har bare kunnet dra «menneskerettskortet» og det har skremt de fleste til lydighet. Hvem vil vel være i mot menneskerettigheter, liksom? Det er det jo bare folkemordere som er.
MR; en politisk brekkstang?
Mens noen avviser menneskerettighetenes eksistensberettigelse, er det noen som relativiserer dem og setter dem inn i en ramme hvor de ikke hører hjemme. Og de instansene som er satt til å forsvare MR i den vestlige verden synes å ha glemt grunnlaget for dem. Både FN, menneskerettighetsinstitutter, NGO-er og akademikere later til å likestille økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) med borgerlige og politiske rettigheter, skrev Mchangama i 2007.
Så har da også en rekke norske miljøer, med leder for det norske Menneskerettsutvalget Inge Lønning i spissen, presset på for å skrive ØSK inn i Grunnloven. Dette er problematisk på flere måter.
En av hovedpådriverne for den pågående prosessen med å revidere Grunnloven var tidligere stortingspresident og leder for Europarådet Thorbjørn Jagland, som begrunnet revisjonsønsket med flotte ord og vendinger som menneskerettigheter og internasjonal rettstenking. Jaglands egne kronikker om temaet viste imidlertid at det bak alle honnørordene som vanlig dreide seg om en gjenstridig befolkning som rett og slett tenker feil. For eksempel later det til at folk og fe svever i den villfarelse at kongeriket Norge og Svalbard er en suveren stat; et slags avgrenset område der de residerende innbyggerne er herrer i eget hus.
Hensikten fremgår klart og sies med jevne mellomrom rett ut, og det ville du visst hvis pressen faktisk tok opp problematikken og gjorde den forståelig for folk flest. Internasjonale konvensjoner blir nemlig regelmessig brukt for nettopp å forhindre at et politisk flertall skal kunne innføre, opprettholde eller avskaffe ordninger som et politisk mindretall er mot eller ikke ønsker at skal kunne endres. Du kan med andre ord ikke lenger stemme deg til ønskede endringer ved valg. Både Jagland og i sin tid justisminister Knut Storberget (Ap) har da heller ikke lagt skjul på dette.
MR er ikke hva de en gang var
Den europeiske menneskerettighetstanken som ble rehabilitert etter andre verdenskrig, innebar individuelle, grunnleggende rettigheter som skulle utgjøre et vern mot en ny totalitarisme. Dessverre satt det, da som nå, opptil flere totalitære regimer eller diktaturer i FN og de så ikke med velvilje på tøys som individuelle rettigheter.
Så der FNs menneskerettighetserklæring (MR) først nevner de klassiske borgerlige rettighetene, fikk den et tillegg av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Det er en vesensforskjell på disse to.
MRs første 21 artikler uttrykker de klassiske vestlige verdier som retten til liv, frihet, likhet for loven, ytringsfrihet, eiendomsrett og religionsfrihet etc. Disse rettighetene kan den enkelte ha uten at det krever at andre skal avgi noe, de er velavgrensede og kan med god rett kalles universielle. De krever ingen særlig politisk definisjon, da de utgjør individets privatsfære som staten eller andre ikke skal gripe inn i. Dette kalles frihetsrettigheter eller negative rettigheter fordi det handler hva man ikke skal gjøre overfor andre.
Derimot omhandler artiklene 22-27 omhandler alt det som mennesker angivelig trenger for å leve et godt liv. FN lister opp retten til sosial trygghet, en levestandard som inkluderer mat, klær, bolig, god helse, gratis undervisning, rett til arbeide, begrenset arbeidstid, betalt ferie, rett til å nyte kunst, adgang til vitenskapelige fremskritt, trygghet ved arbeidsledighet, sykdom og alderdom.
Det lyder unektelig bra, men disse rettighetene har reelt sett en helt annen funksjon enn de klassiske frihetsrettighetene. Totalt sett ligner artiklene 22-27 en ønskeliste over ting politikere kunne tenke seg å gjennomføre.
Og viktigst av alt: de kan bare etterleves hvis noen først definerer dem og deretter fremskaffer dem. Ettersom den slags rettigheter legger en direkte forpliktelse på andre, kalles de positive rettigheter eller velferdsrettigheter. Det avhenger i praksis alltid av velstandsnivået, og nettopp derfor er de aktuelle artiklene i FNs universielle MR-erklæring ikke universielle i det hele tatt.
Min rettighet, din forpliktelse?
ØSK erklærer at alle har rett til en bestemt levestandard, men den sier selvfølgelig ingenting om hvem som plikter å skaffe midlene og hvor mye. Det er naturligvis viktig å ha grunnleggende livsvilkår på plass, men slikt kan man ikke skrive inn i en rettighetserklæring uten å devaluere og relativisere frihetsrettighetene, påpekte Mchangama.
Skriver vi derimot FN eller EUs MR inn i Grunnloven, slik Jagland, Lønning, Kirsten Sandberg og Anne Lindboe blant andre vil, fastlår vår egen Grunnlov definitivt hvem som plikter å fremskaffe midlene for å oppfylle alle menneskers rett – for MR er angivelig universell og omfatter alle på planeten – til ØSK: Det er den norske stat og dermed norske skattebetalere. Mangel på slike midler vil dermed utgjøre et grunnlovsbrudd.
I tillegg sitter altså miljøer i internasjonale forum og domstoler og tolker det hvite ut av øyet, så det som var ØSK i går, er ikke nødvendigvis det samme i dag. I interansjonale forum er man nemlig svært begeistret for det som kalles «utvidet tolkning». Man tolker til og med inn ting som ikke engang er nevnt i diverse konvensjoner, ting ingen engang tenkte på da konvensjonene ble skrevet.
– Retten til arbeid og retten til et sunt livsmiljø finnes allerede i dagens § 110, men bestemmelsene er utformet som pålegg til statens myndigheter mer enn som en rettighet for den enkelte. Frykten for rettsliggjøring, at domstolene skal begynne å overprøve statsbudsjettet, er ubegrunnet. Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettighetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden, sa Lønning i 2011. Men hva skulle hindre advokater å gjøre det hvis/når økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter først er skrevet inn i Grunnloven? I Danmark er det allerede tilfelle, i forbindelse med innstramninger av landets sosialbudsjett: En utenlandsk statsborger som mente han mottok for lave velferdsytelser, saksøkte Egedal kommune for brudd på internasjonale konvensjoner og den danske grunnloven.
For der de klassiske frihetsrettighetene innebærer en begrensning av statsmakten og derfor utelukker totalitære regimer, setter velferdsrettighetene ingen slike begrensninger. Tvert imot gir de uttrykk for at staten plikter å øke sin makt for å kunne omforme samfunnet og styre borgernes aktiviteter til det ønskede resultat. I praksis medfører velferdsrettighetene et samfunn hvor staten er altdominerende, hvilket gjør at politisk pluralisme og individuell frihet er uforenelig med disse rettighetene. Menneskerettighetene kan ikke meningsfullt utbres til en rekke hverdagsområder, som for eksempel private borgeres forhold seg i mellom, ansettelses- eller alkoholpolitikk, hvor flere legitime og relevante, men motstridende hensyn konstant vil spille inn og være avhengig av kontekst og konkrete omstendigheter.
Det krever i såfall at man på forhånd definerer hvilke av de motstridende hensyn som skal trumfe øvrige relevante hensyn. Dersom tanken på det inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene skal realiseres, vil det uvegerlig innebære risikoen for å innskrenke den enkeltes frihet til å leve sitt liv som han eller hun vil uten statlig innblanding, hvilket ellers var menneskerettighetenes kjernefunksjon.
En del av befolkningen vil få en rekke rettigheter, mens en annen vil være forpliktet til å oppfylle/finansiere dem – og således reduseres til en bøling skaffedyr.
Uholdbar utvikling
Lønning var i sin tid skeptisk til å skille mellom mellom negative/første generasjons og positive/andre generasjons rettigheter, og hans uttalelser i forbindelse med innskriving av ØSK i Grunnloven er da også en god illustrasjon på nettopp de problemene Mchangama påpeker ved dagens menneskerettstenking:
– Betegnelsen er misvisende. Tanken om fundamentale økonomiske og sosiale rettigheter har vært der hele tiden. Hvis vi i Norge tenker at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er luksusrettigheter, er det fordi det er lite aktuelt for oss. Men for andre er dette ytterst brennbart. Hva skal du med ytringsfrihet hvis du sulter i hjel?
– Vi har bestemmelser som ikke er spesifiserte individrettigheter. Men de overordnede mål som skal ligge til grunn for myndighetenes politikk, skal ivareta prinsippene og ånden Grunnloven er bygget på. Menneskerettighetsbegrepet er et fanebegrep, og det blir tydeligere når Stortinget denne våren vedtar en ny § 2 der begrepet sammen med begrepene demokrati og rettsstat utgjør selve formålsbestemmelsen for vår norske grunnlov, sa han til Minerva.
Skummelt nok fikk rapporten fra Lønning-utvalget støtte fra landets ledende politikere, mens bare noen få kritikere innvendte at de fryktet en økt rettsliggjøring av samfunnet. Som for øvrig stadig pågår. Og det skjer nesten helt uten en offentlig debatt, for temaet er vanskelig tilgjengelig og pressen skygger banen. I den grad de nevner debatten på lederplass, stiller de seg positive fordi «menneskerettigheter» fremdeles har en overveiende positiv klang det ikke lenger er grunnlag for.
For de har i stor grad blitt en regelrett politisk brekkstang for et aktivistisk mindretall som bruker særlig ØSK for å påtvinge samfunnet sine personlige politiske vyer og ønskedrømmer. Det har ikke mye med de klassiske menneskerettighetene å gjøre, ettersom de var ment å verne samfunnet mot nettopp slike angrep.
Får disse miljøene holde på og enda verre: får gjennomslag, forverrer vi den situasjonen vi allerede er i: en majoritet som er urolig og hvor stadig flere stemmer på populistiske partier som ikke alltid er av den godartede sorten. Det skjer fordi de andre partiene er blitt så like – ikke så rart, de er alle bundet av de samme, nytolkede konvensjonene – at man ikke lenger tror at det går an å stemme seg til reelle, ønskede forandringer gjennom den etablerte partifloraen. Ta vekk folks muligheter til å stemme seg fredelig til politiske endringer og vi har pådratt oss et uoversiktelig, potensielt katastrofalt problem. Selv kan jeg tenke meg flere utfall av den problemstillingen, og ingen av dem ender i utvidede menneskerettigheter, for å si det sånn.