Her er noen råd til oslopolitiet og justisminister Tor Mikkel Wara – fra en lekmann – og sosiolog – som meg:
Prioriter
Kriminalitet som skaper frykt for mange, bør stå aller øverst:
Drap, overfall, ran, overfallsvoldtekter (sovevoldtekter må altså nedprioriteres, slike skremmer bare dem som sovner med ukjente personer, altså noe de fleste kan unngå), trusler, juling og mobbing, kidnappinger, skyting i det offentlige rom og selvsagt, i vår tid: terror. Kriminalitet som undergraver tillitssamfunnet Norge og svekker finansieringen av velferden, bør også høyt på listen: Organisert kriminalitet, arbeidslivskriminalitet og trygdesvindel.
Her er noen forslag til hva (oslo)politiet kan gjøre mindre av:
Kontrollere bruk av redningsvest i småbåter i Oslofjorden. Det er sikkert en fin arbeidsdag for politiet selv, men er et «luksusoppdrag» vi ikke har råd til nå. De må herje mindre med småselgerne og -brukerne av narkotika, særlig så lenge man ikke har på plass effektive tiltak når de tas (hurtigspor til behandling, fengsel eller varig utvisning fra landet). Oslopolitiet må bruke mindre ressurser på det meste av hatkriminalitet, som ikke har en direkte, truende art, men som brukes av NGO-er for å vise hvor «nyttig» de er eller for å bevise at ikke absolutt alle nordmenn er hundreprosent tolerante hele tida (det kommer aldri til å skje, heller). Saken mot frisør Merete Hodne kan her nevnes som eksempel.
Videre: Redusere innsatsen mot deler av økonomisk kriminalitet. Få dømmes til slutt, uansett. Hvitsnippforbrytelser skremmer heller ikke folk flest. Særlig tiltaler som den mot Jo Lunder som var sjef for det russiske (men dels dels norskeide) Vimpelcom, framstår som meningsløs ressursbruk – ikke minst dersom politiet samtidig henlegger overfallsvoldtekter med kjent gjerningsperson.
Papirarbeid, rapporteringer osv bør ned til et minimum. Patruljering på tider av døgnet da man erfaringsmessig vet at lite skjer, bør minimeres.
Politiet må ses som en samlet etat, der ressursene – rundt 20 milliarder – brukes mest mulig fornuftig på kjerneoppgavene: trygghet for norske innbyggere.
Ta organisatorisk grep
Slanke/legge ned Politidirektoratet og redusere Økokrim og overføre jurister til de som jobber mot prioriterte forbrytere i politi, påtale og domstoler. Jeg mener oslopolitiet bør avvikle strategisk stab i oslopolitiet. Strategi er nemlig noe politiledelsen selv skal ha som hovedansvar. Strategiske valg bør tas av de som sitter med ansvaret. Millioner som frigis, kan gå til overtidsbetaling og nattillegg.
Når det gjelder bilbranner, steinkasting og markering av territorier av egenerklærte no go-soner, må det sjekkes ut når det gjerne skjer i uka og i døgnet, og da må politiet ha boots on the ground og sikre bevis – og så en hurtig domstolsbehandling under headingen «kjent gjerningsperson med klare bevis».
Mer bruk av overvåkningskamera er kanskje mulig, men hva med å bruke beredskapstroppen til å ta bråkmakere, brannstiftere og steinkastere på fersken? Er noen av de mange hundre bilbrannene i Oslo nord og sør oppklart? Oppdagelsesrisikoen er latterlig lav.
Ungdom som nå oppnår lokal «heltestatus» gjennom å komme unna med kriminalitet og voldstrusler, må rettsapparatet lage så mye ubehag for at deres «status» stuper. Start gjerne med tvungen samfunnsstraff om de er for unge for fengsel, helst noe som har en viss «gapestokkfunksjon». Sanksjoner virker.
Mediene bør bruke bilder av gjerningspersoner, med moralistiske bildetekster. Å være kriminell og voldelig er synd og skam. Man er selv ansvarlig. Bank det inn.
Det er slik en norske befolkning har blitt sivilisert gjennom århundrene, ved svært harde straffer, kombinert med gulrot og muligheter for de som oppfører seg.
Voldsmonopol – og slipp angsten for «innvandrerbakgrunn»
Politivoldsakene har trolig gjort etaten engstelig for å bruke legitim makt, og rasismeanklager har gjort politiet særlig redd for å gå inn i minoritetsmiljøene. Det holder ikke.
Det er jo der den største utfordringen i Oslo nå er. At det er slik, er det lett å forklare sosiologisk og sosialantropologisk: Mange innvandrere kommer fra patriarkalske samfunn der klankultur regulerer det sosiale livet; når sentralmakten er svak og ingen har voldsmonopol, er det klaner som gir beskyttelse og som skaffer og fordeler inntekter. Da trengs det machoverdier, taushetskultur og klanlojalitet.
Å bekjempe adferd som følger av dette – alt fra mobbing av etnisk norske «poteter» og «horer», gjengoppgjør, bilbranner, organisert kriminalitet til trygdesvindel – kan ligne på kampen mot mafiaen i Italia. Mafiaen bygger også på storfamilielojalitet og taushetsplikt (omertà). Her må politikere og mediene i større grad slutte opp om politiet og avvise og også stigmatisere ubegrunnede rasismeanklager, som er en direkte samfunnsskadelig virksomhet.
Profilering er erfaringsbasert, og dette må til om politiet ikke skal sløse bort tida på å kontrollere folk man vet sjelden gjør noe galt. Slik vi overlater klinisk skjønn til psykologer, må vi også stole på politifolks vurderinger.
Beslutningsprosessene
Man må se justissektoren under ett og kanaliserer folk og kapasiteter dit det er mangel i dag og på det som er politiets kjerneoppdrag – og ikke for eksempel der de ansatte har koselige jobber innenfor kontortiden. Borgernes sikkerhet og beskyttelse av sivilsamfunnet og det organiserte, skattebetalende arbeidslivet, er første prioritet. Samfunnsviterne bør bort fra beslutningsprosessene, og erfarne jurister og politifolk bør overta som ledere og mellomledere.
På lenger sikt må forebyggende arbeid bli bedre: Her må innsatsen konsentreres om dem som erfarne barnevernsfolk og politifolk lett forstår kan utvikle seg i feil retning. Jeg tror lokale politistasjoner bør tilbake i utsatte bydeler. Tett oppfølging av dysfunksjonelle familier er det viktigste. Å drive forebygging – gjennom fritidsklubber for de over 16 år for eksempel – har ingen effekt. Det er for seint. Forebygging må starte i barnehagen.
(Politi: Betegnelsen ble tatt i bruk i Frankrike på 1700-tallet, og er avledet fra det greske ordet politeia, som betyr «borgerskap», opplyser Wikipedia)