Per-Willy Amundsen er stortingsrepresentant for FrP, og inntil nylig justisminister. Innlegget ble først publisert i Nettavisen og gjengitt her med forfatterens vennlige tillatelse.
Det er forståelig at arrestasjonen og domfellelsen av Tommy Robinson har satt sinnene i kok i flere land. Alt han gjorde seg skyldig i var å oppholde seg utenfor et rettslokale, filme, kommentere og direktesende dette på Facebook.
Han formidlet ikke noe annet enn hva som tidligere var offentlig kjent. Flere av de tiltalte var allerede identifisert i media. Like fullt ble han arrestert for å ha utvist såkalt «forakt for retten».
Han fikk en ekspressdom på ikke mindre enn 13 måneders ubetinget fengsel for å rapportere om en rettssak, der flere tiltalte personer med innvandrerbakgrunn står anklaget for forferdelige overgrep mot et stort antall jenter gjennom en årrekke. Det tror jeg mange, i likhet med meg, finner dypt urimelig og urovekkende.
Oppsiktsvekkende
Vel så oppsiktsvekkende var det at dommeren nedla forbud mot at pressen kunne omtale dommen. Dette ble først opphevet etter press både fra et knippe tradisjonelle medier og den massive omtalen saken fikk gjennom sosiale medier.
Tommy Robinson er en kontroversiell person. Mange er sterkt uenig i hans meninger og misliker hans metoder, form og budskap.
Det er nettopp derfor han er et godt eksempel på en person som ytringsfriheten skal beskytte.
Ja, jeg vet at Robinson hadde en tidligere betinget dom på seg for et lignende forhold. Etter lovens bokstav har antakelig myndighetene anledning til å arrestere og straffe Robinson. Men hvor klokt er det? Sett opp i mot at britiske myndigheter i en årrekke var unnfalne overfor de groteske overgrepssakene, bidrar ikke reaksjonen mot Robinson til å løfte myndighetenes legitimitet.
Tvert om. Opptredenen vil trolig av mange oppfattes som nok et forsøk på å dekke over, ikke snakke om problemene og ikke ta folks bekymringer på alvor.
Saken kunne vært løst med en bortvisning og eventuelt en bot, dersom politiet virkelig mente han utgjorde en ordensforstyrrelse eller satte rettsprosessen i fare. Ut fra opptaket kan nok også det diskuteres.
Ytringsfriheten under press
Om man har det juridiske på det tørre rent teknisk, er det i det minste betimelig å stille spørsmål om ikke loven i seg selv usaklig begrenser ytringsfriheten. Vi snakker om en person hvis forbrytelse var å kringkaste og ytre seg på et offentlig sted. Robinson var klar over at han løp en risiko for å bli arrestert, så han passet på å holde seg utenfor rettens eiendom.
Rett nok har vi også lignende begrensninger i Norge. I et innlegg ført i pennen av Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, utfordrer han meg til å gjøre noe med norsk lovgivning på dette området.
Jeg ser helt klart at et forbud mot å filme og fotografere utenfor rettslokalet i det offentlige rom, er problematisk. Inne i rettsbygningen er det dommeren som bør bestemme retningslinjene, men inngripende begrensninger utover dette er prinsipielt vanskelig å forsvare.
Det er heldigvis utenkelig at en norsk aktivist eller journalist ville blitt dømt til over ett år i fengsel for å bryte fotograferings- eller referatforbud, selv om det hadde skjedd gjentatte ganger. I verste fall hadde trolig vedkommende blitt bortvist og eventuelt fått en bot. Jeg mener Robinson-saken levner det britiske rettsvesenet liten ære. Han utgjorde ingen trussel. Han snakket og holdt et kamera.
Jeg mener dessuten at saken handler om noe langt mer enn Robinson. Vi ser dessverre en økende tendens der ytringsfriheten settes under press fordi man skal være «varsom» og «forsiktig». «Ytringsansvar» er et begrep som blir brukt. Det er et ullent begrep det er vanskelig å få taket på. Betyr det at det skal medføre straffeansvar å fremsette ytringer hvis innhold gjør at personer eller grupper føler seg krenket? I så fall er vi på en farlig vei.
Det som bør bekymre oss
Ytringsfriheten var aldri et vern av selvfølgeligheter: ytringer ingen blir provosert av. Det er ytringer som utfordrer som trenger et vern. Det handler om at ulike meninger fritt skal brytes mot hverandre. At man skal få lov til å si det man mener, helt uavhengig av om det oppfattes kontroversielt, dumt eller krenkende av deg, meg eller andre. Det er kun slik sannhet kan avdekkes og verden kommer videre.
Etter at jeg stilte spørsmål ved britenes behandling av Tommy Robinson, var det endelig noen etablerte media i Norge som brøt tausheten. Men ikke slik jeg hadde forventet av det som burde være ytringsfrihetens sterkeste forsvarer.
Til min forbløffelse var det vanskelig å lese omtalen til Aftenposten, NRK, Faktisk.no og Filter Nyheter som noe annet enn et forsvarsskrift for begrensinger i ytringsfriheten.
Akkurat det bør bekymre oss alle.
Man kan jo lure på om dekningen hadde vært identisk om det var en kjent palestinaaktivist og såkalt venstreintellektuell som hadde fått samme behandling av rettsvesenet. Akkurat like betenkelig ville det vært da også, men jeg mistenker at det ville blitt slått klarere fast på kommentarplass.
Hva er tillatt å ytre?
Det faktum at overgrepene er utført av menn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, gjør heller ikke at etablerte medier løper om kapp for å dekke saken. Etablerte mediers berøringsangst for alt negativt som kan kobles til ikke-vestlige og islam bør være tydelig for de fleste.
Til syvende og sist handler saken om hva som bør være tillatt å ytre i det offentlige rom. Hva vi har lov til å si og gjøre. Og her mener jeg at grensene bør være svært vide. Etter mitt prinsipielle syn stanser ytringsfriheten der man oppfordrer til alvorlige straffbare handlinger eller fremsetter klare trusler.
Det kan jeg ikke se at Tommy Robinson har gjort seg skyldig i.