Granskningen som viser at kommunalt ansatte førskolelærere fungerer eller er villige til å fungere som religiøse og æreskulturelle miljøers lange arm i svenske institusjoner har vakt oppsikt selv hos vår konfliktsky nabo.
Religiøse/æreskulturelle foreldres krav er mange: Barna deres skal ikke se andre barn avkledd/nakne og ikke vise seg selv avkledd/nakne i naturlige situasjoner som skifting, dusjing eller svømming. Noen krever at eget barn ikke skal sitte ved siden av eller tillates å leke med barn av motsatt kjønn. Under ramadan forlanger noen foreldre at de ansatte skal sørge for at barnet deres ikke drikker eller spiser, selv om barnet selv vil. Andre krever at undervisningen må ta pauser slik at barna deres skal kunne be til visse tidspunkter.
Og altså at småjenter må overvåkes og kontrolleres i skoletiden slik at de ikke tar av seg hijaben, og at personalet i så fall må tvinge henne til å ta den på.
Du vet; den hijaben som bare er en 30 grams, uskyldig tøybit og helt frivillig å ta på seg, slik hijabbrigaden og deres sympatisører aldri blir lei av å mase om.
Hijab hverken bør eller skal normaliseres
Så kan vi jo bare lure på hvor frivillig det «valget» egentlig er når man er blitt tvunget og dermed vant til å ha den på fra man var knøttliten, fulgt av endeløse formaninger om hvorfor den er et absolutt must. Og ikke minst: at det står hele nærmiljøer klar til å trakassere og/eller fryse ut enhver som ikke bruker den.
Hijab som sådan er et kulturelt, religiøst og politisk symbol, og som symboler flest har den to funksjoner: den viser hva brukeren er og dermed hva alle ikke-brukere er. Hijaben er nemlig del av en hel pakke og kan ikke sees løsrevet fra denne. Og når vi ser nærmere på den pakken, er hijab særdeles problematisk. Den er nemlig det fremste uttrykket for «æreskulturen» og islams gjennomført usunne forhold til kjønn, kropp og seksualitet. Tatt i betraktning det bakenforliggende kvinnesynet, får både symbolikken og tankegangen konsekvenser for alle kvinner. Å forsvare det symbolske uttrykket for en foreldet tankegang er ganske enkelt å bidra til at patriarkalske samfunns seksualiserte, misogyne tankegang får befeste seg ytterligere i Europa.
For tankegangen bak hijab er og blir den samme verden over: et fiendtlig syn på menneskenaturen generelt og kvinner spesielt. Hijaben i sin nåværende form er religiøs, for kulturelt sett har det stort sett vært brukt som sjal, som minner mer om skautene og «koneluene» våre formødre brukte for å dekke til håret en gang i tiden. Det brukes da også hyppig som argument av hijabbrigaden; men hvorfor skulle noen ønske seg tilbake dit? Er det noen som tror at det er et gode for et samfunn med likestilling og kvinnefrigjøring på verditoppen?
Dødelig kvinnesyn
Den hijaben vi de siste årene har sett spre seg i Europa ble vanlig som følge av den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Vi skal huske på at noe av det første Khomeni-regimet gjorde, var å påby landets kvinner å dekke seg til og gjøre det straffbart å la være. Det sier jo litt om hvor maktpåliggende det er for patriarkatets tilhengere å tvinge sitt syn på alle andre. Tusenvis av modige kvinner gikk i demonstrasjonstog mot forslaget, dessverre til ingen nytte. Dette kvinnesynet dør og straffes kvinner, og noen menn, i hele verden av og for den dag i dag.
I samtlige land hvor hijaben eller øvrig tildekning er normen, er seksuell trakassering på åpen gate forferdende utbredt. Så utbredt at det jager kvinner ut av det offentlige rom, slik vi kan se i stadig flere innvandrertette bydeler i Europa. Hijab er det fysiske uttrykket for synet om at menns seksualitet er kvinnens ansvar. Hun må dekke seg til for å ikke skape «fitna», sosialt kaos, i samfunnet. Det ser vi da også i nevnte Iran, for menns forfølgelse og trakassering av kvinner i det offentlige rom foregår helt åpenlyst. Mens mennenes atferd ikke medfører noe sosialt stigma eller straff, og de derfor står fritt til å forfølge og beføle kvinner i full offentlighet og folks påsyn, arresterer Irans moralpoliti kvinner for å ha på hijaben feil eller for stramme bukser.
Problemet forsterkes av kjønnssegregeringen som følger med på lasset. Jenter og gutter blir ofte skilt fra hverandre fra barneskolen av og til slutten av obligatorisk utdannelse. De får derfor aldri en sjanse til å interagere og når de plutselig får det, får de vansker med å føre en normal konversasjon. Enhver interaksjon blir indirekte seksuell. Dette er også en del av pakken.
Hijab er med andre ord ikke en uskyldig tøybit, og bortsett fra i noen lallende naive europeeres øyne, er det ikke noe frivillig eller feministisk ved den. Den stammer fra en kollektivistisk kultur – og den representerer det samme kollektivets tankegang.
Og den er så langt fra harmløs som det går an å komme, og innebærer en rekke negative konsekvenser for kvinner og dermed samfunnet som helhet. Ikke minst fordi de samme menneskene som har denne tankegangen oppdrar sine europeiskfødte barn til å internalisere den.
Så at kvinner i Vesten faktisk velger å bruke hijab frivillig er ikke en god nyhet, snarere tvert i mot. For når det er frivillig, betyr det at de også er tilhengere av kvinnesynet den representerer.
Anstendighetsargumentet bør avsløres for hva det er
«Anstendighet» er et ord som ofte går igjen i hijabistene og deres støtters argumentasjon. Det lyder jo bra, men det later ikke til at politikere, medier og andre «tolerante» hører hva de egentlig sier. Som 19 år gamle Doha Algariri i Aftenposten [mine utv.]:
Å bruke materialisme som mål på verdighet, er ikke for kvinnen en god målestokk. Tvert imot, det er heller opprettholdelsen av anstendighet og respekt som gjør kvinnen til en dronning, og til det er hijab den perfekte løsning!
Det lyder jammen flott! Spørsmålet er bare hva det gjør med dronningen og hennes sønners syn på de utildekkede undersåtter?
Er ikke det på grunn av samfunnets primitive og undertrykkende forståelse av at kvinnens verdi ligger i hvor «sexy» og tiltrekkende hun er?
Er ikke det på grunn av mediene som har skapt et uoppnåelig, billig og uverdig kvinneideal? Det er på tide å få opp øynene og virkelig se hvem som er undertrykket her.
Algariri er ung, men argumentene hun bruker er utbredt og et presist uttrykk for tankegangen som ligger bak hijab og øvrig tildekning og hva slags syn tilhengerne har på kvinner som ikke bruker hijab eller øvrig islamsk tildekning: billige og uverdige.
Tankegangen bak tildekking av kvinner demonstreres da også gang på gang av imamer og muslimske – ofte selvutnevnte – talspersoner. Som den «svenske» imamen som sammenligner kvinner med sjokolader: de som er innpakket kan man ta; de som er uinnpakket tar fluene. Eller den «australske» imamen, som sammenlignet kvinner med kjøtt og menn med katter: det udelikate, utildekkede kjøttet er avskyelig og ender som kattemat, det delikate, tildekkede kjøttet tar man vare på. To måter å uttrykke seg på, kvinnesynet er det samme: at kvinner er en slags gjenstand som må pakkes inn for å være anstendig og slik gjøre seg fortjent til omgivelsenes «respekt».
Kollektiv på fremmarsj
Det finnes ingen individuell tankegang bak hijab, selv om hijabistene regelmessig hevder det, for opplutningen om den og tankegangen bak er et utslag av kollektivet. Og at det får konsekvenser for nye generasjoner muslimer i Europa, hersker det ingen tvil om.
Nylig varslet en førskole utenfor Stockholm om at barn blir mobbet fordi de spiser svinekjøtt og for at voksne ikke bruker hijab eller annen tildekning: – Vi har religionsfrihet og forsøker å snakke om verdier. Men når små barn sier: «Henne skal du ikke leke med, for moren hennes har tatt av seg hijaben», da er det noe galt, sier rektor ved Vättnedal skole i Tynnered, Helena Kollberg.
– Det kan forekomme når barn krangler, men behøver ikke alltid dreie seg direkte om religion. Havner to jenter i krangel, kan den ene jenta gå til den andres bror og si: «Se her, søsteren din har for liten topp eller bruker sminke». Det finnes et kontrollsystem vi vet at kommer fra foreldrene, sier en rektor i Gôteborg, som har bedt om å bli anonymisert.
Store kontrollører oppdrar små kontrollører
– Når det er faste forekommer det at elever irettesetter dem som ikke faster. De sier: Dere skal ikke spise, for det er haram (forbudt). Det snakkes til og med blant elever om at det er haram å dusje og vise seg naken. I blant kan det til og med komme krav fra enkelte foreldre om at gutter og jenter skal atskilles, forteller rektor ved Lövgärdeskolen, Marika Andersson.
Skolene sier ofte nei til foreldrenes krav, men tankegangen foreldrene og deres barn gir uttrykk for er ikke isolerte tilfeller, de kan observeres over alt i hele Europa – og det skjer stadig oftere.
Hvordan vil barn som blir oppdratt til at de må dekke seg til, aldri vise seg nakne, aldri se andre barn nakne og aller helst ikke omgås det motsatte kjønn reagere på nakenhet eller mye bar hud som voksne, når de nå en gang lever i en kultur for hvem nakenhet/bar hud er helt naturlig, som for eksempel på badestrender? Hvordan vil særlig gutter som er oppdratt til at anstendige kvinner dekker seg til se på jenter/kvinner som ikke gjør det? Hva slags kvinnesyn tror noen at en gutt får som blir oppdratt til å kontrollere søstrene sine og at seksuelle overgrep er kvinnens egen skyld fordi hun beveget seg fritt og utildekket i det offentlige rom? Vi trenger antagelig ikke å gå lenger enn til statistikkene over seksualforbrytelser for å få en liten pekepinn.
Kollektivet i arbeid
Det æreskulturelle kollektivet er rett og slett farlig, ikke bare for utenforstående, men for de som har røtter i det. I 2017 ble en 46 år gammel far slaktet av en eldre slektning i Sverige fordi han nektet å adlyde ordre – merk deg ordet – om å drepe døtrene sine. Du skjønner: døtrene hans var i praksis horer, for de tillot seg å tilpasse seg et liv i Vesten. De ble følgelig beskyldt for å ha håndhilst på gutter, hvilket er for promiskuitet å regne.
Slike saker blir som regel fremstilt som enkeltstående; et uheldig resultat av dysfunksjonelle familierelasjoner. Men det er det ikke, det er et uttrykk for det æreskulturelle- og religiøse kollektivets normer. For dette kollektivet begynte å spre rykter om de to jentene. Drepende rykter.
Familiene undertrykker eller i verste fall dreper nemlig ikke sine egne barn for å opprettholde æren overfor det omgivende samfunn; de dreper for å opprettholde æren i sine egne miljøer.
Men æreskulturelle normer brer seg i Europa og den påfølgende volden øker jevnt og trutt. Aftonbladet har tatt for seg 200 av bare de siste to årenes tilfeller, og dette er tross alt bare de sakene som har endt opp i rettsystemet. Hvor mange som ikke kommer så langt er ikke godt å si, men sannsynligheten taler for at antallet er betydelig. Det viser de sakene vi kjenner til, for det krever svært mye av ofrene å bryte ut. Ofte ender det med et fullstendig brudd med alt av familie, venner, øvrig sosialt nettverk og bortflytting fra nærmiljøet, og det er ingen bagatell selv om man kommer vekk fra volden.
Dessverre er det også slik at mange av disse jentene har tilbrakt livet med å bli sosialisert inn en kultur der vold mot barn og kvinner oppfattes som normalt og mannens rett, og noe det er en «god kvinnes lodd å holde ut».
Påfallende mange som forteller at de blir tvunget – med trusler om vold eller vold – til å iføre seg hijab eller enda mer omfattende tildekking, og ytterligere vold hvis/når de forsøker å nekte. Nå er de attpåtil så heldige at kommunale førskoleansatte hjelper foreldrene/miljøet.
Gutter faller også som ofre for æreskulturen, for de oppdras helt fra barnsben av til å overvåke, kontrollere og true søstrene, i noen tilfeller mødrene, for holde dem i systemet. I noen tilfeller blir de også oppdratt og oppmuntret til å delta i mishandlingen av søstre. Noen blir også selv mishandlet og tvangsgiftet. Sirkelen blir dermed selvforsterkende, da nær sagt all forskning viser at barn som blir mishandlet eller misbrukt, har høy risiko for selv å ende som mishandler/misbruker. Likeledes videreføres det arkaiske kvinnesynet som ligger til grunn for det hele. Hva slags ektemenn og fedre – enn si samfunnsborgere – mange av disse guttene blir som voksne, sier seg vel nærmest selv.
En skam!
I tillegg øker problemet i omfang og antar nye former i Europa. En kommunal rapport fra de innvandrertette forstedene Tensta og Rinkeby i Sverige viser at æreskulturen både har spredt seg og gitt seg nye utslag: der det før bare var familien og slekten som utøvde den sosiale kontroll over jenter, er det nå hele områder. Det vil si at mønsteret vi kjenner fra Midtøsten og andre islamske klanssamfunn reproduseres og befester seg i Europa.
I over 13 år har da også muslimer i Göteborgs forsteder varslet om at deres frihet begynte å minske i takt med økt religiøst press. Flere muslimske familier bosatt i de aktuelle områdene har nå stått frem og forteller at situasjonen bare blir verre. De og deres barn blir trakassert av «moralpoliti» og naboer, de blir nektet service i butikker og barna deres blir frosset ut – fordi familiene ikke følger religiøse normer, som for eksempel å iføre seg hijab.
Men likefullt pusher våre politikere og medier hijab som en gøyal, mangfoldig ting, erklærer «hijabfeminister» som det helt store og rasisterklærer alle som protesterer. Da kan jo vi andre bare lure på hvorfor politikere og medier som ellers er for likestilling og kvinners bevegelsesfrihet synes at æreskulturens fremmarsj er noe vi alle burde feire.
For all del; jeg tror hijabaktivistenes på deres ord om at de har valgt hijaben frivillig. Det forteller da også hvilke holdninger de har og at de – som krever toleranse og respekt av alle andre – har null toleranse og respekt for andre enn seg selv og sine egne. I tillegg er de ekstreme egoister, for de bidrar til å opprettholde og øke presset, et press som ikke sjelden resulterer i vold, på barn ned i førskolealder som er så uheldige å befinne seg i en barnehage eller -skole nær deg. De som støtter hijabistene er likeledes medansvarlige.
Det er ikke noe å være stolte av og det fortjener absolutt ingen respekt.