La oss begynne med statsminister Erna Solberg (H) som nå er åpen for asylmottak i Afrika, men ikke vil gi Fremskrittspartiet noen «ære» for det som tidligere ble oppfattet som «avskyelig» og et «totalt forkastelig forslag». VG spør:
– Frp foreslo mottak i Afrika allerede i 2009. Vil du gi Frp noe ære for at det nå diskuteres, Erna Solberg?
– Det er riktig at Frp har tatt opp dette tidligere, sier hun, men vil ikke kalle det deres seier.
Statsministeren sier at også hun tok avstand fra Frps forslag i 2009, og er tydelig på at det som nå diskuteres er et helt annet forslag, med klare forutsetninger.
Men, som Per-Willy Amundsen, forslagsstilleren i 2009 – for øvrig i VG, sier: Det er vanskelig å finne hva som er «et helt annet forslag» – bortsett fra at det nå diskuteres i EU.
– I prinsippet er det det samme forslaget; at man oppholder seg der mens man venter på svar på asylsøknaden. Det er riktig at vi foreslo en løsning som bare gjaldt Norge, men at det er snakk om et europeisk samarbeid gjør det jo bare bedre, sier Amundsen til VG.
Og hvordan kunne FrP foreslå det som annet enn (kun) for Norge? For FrP, i alle fall deler av dem, vet at vi ikke er medlem av EU – i motsetning til Erna Solberg og hennes åpenbare forbilde i den tyske forbundskansler Angela Merkel. For Solberg forklarer forskjellen da og nå med at «dette er et felles europeisk samarbeid, så er det avhengig av innholdet om det kommer til å gå gjennom».
Statsministerens maktdemonstrasjon
Nettopp statsminister Solberg stadige lefling med EU og andre internasjonale organisasjoner kan irritere, fordi det går på bekostning av nasjonal selvråderett. For eksempel var Norge, via daværende statsråd Sylvi Listhaug (FrP), det første landet som tok imot kvoten som EU-kommisjonen bestemte i det såkalte relokaliseringsprogrammet for asylsøkerne, noe for øvrig Solberg skrøt uhemmet av under Regjeringens halvårige pressekonferanse 26. juni. Hun klarte endog å fortelle hvor godt fornøyd EU var med Norge, fordi vi var det ett av tre land som faktisk hadde oppfylt kvoten. Ja, det må hun bare skryte av, men hun glemte å fortelle at Norge ikke hadde trengt å ta imot noen som helst, da vi nettopp ikke er medlem av EU.
Men når Solberg nå er så opptatt av å skryte, da er det forunderlig å være vitne til hvordan hun degraderer en av sine regjeringspartnere. Hvorfor gjør hun det? Solberg er nok også godt kjent med Bærekraftutvalget til FrP som foreslo akkurat det samme, dog mer detaljert, i sin rapport i 2013. Og i denne rapporten understrekes nettopp betydningen av europeisk samarbeid på feltet.
Er dette en maktdemonstrasjon fra statsminister Solberg? Har hun og Høyre er tenkt å ta hele kaka selv, og smulene kan FrP og Venstre ydmykt plukke opp? Har Høyre og statsministeren erfart så gode meningsmålinger at hun opplever seg høyt hevet fra å gi sin samarbeidspartnere den ære de fortjener?
Vi ser det samme i forsvarspolitikken. Høyre har aldri kjempet for å målet om to prosent av BNP til Forsvaret, det er det først og fremst FrP som har gjort. På pressekonferansen hørtes det ut som om det var Høyres fortjenestes – da med henvisning til NATO og Trump. Hun er «internasjonal» må vite – og på den arenaen leker hun forholdsvis alene fra Regjeringens side.
Men kanskje vel så ille: Mens statsministeren uttaler seg så lite ydmykt over FrPs politiske kamp, så sitter partileder Siv Jensen fullstendig taus. Er det fordi Solberg «vet» at finansminister Jensen vil bite seg fast – uansett? Det kan i så fall bli Jensens partilederfall, men det er hun kanskje fornøyd med?
En slik politisk maktdemonstrasjon fra statsministerens side kan kanskje forklares innenfor det som NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sand kommenterer som «Mindre solo, mer Solberg».
Så er det selvsagt bra om Europa kan bli enig om en felles asylpolitikk, men det er nok fortsatt en lang vei å gå. For den samme problematikken har vært diskutert i årevis.
Æren for «forkastelige» forslag
Det er også forunderlig å observere at forslaget om asylmottak fra FrP i 2009 og 2013 som da var så grusomt at det halve kunne vært nok, nå er blitt stuerent fordi EU har satt sitt godkjentstempel på det.
Men forhistorien er en litt annen, så her kan både FrP og Høyre ha godt av å vite at de egentlig ikler seg et «gammelt» sosialdemokratisk forslag – og nettopp at det kom fra den politiske venstresiden gjorde at det dengang ikke ble høvlet ned av (de «objektive») mediene.
Det begynte allerede i 1997. Da het det i en forskningsrapport fra James C. Hathaway, en av verdens fremste eksperter på asyl og jus, at «International refugee law is in crisis». Krise altså, i 1997. Her påpekte Hathaway ikke minst at vern av flyktninger aldri var ment å ende som innvandring.
«In principle, refugee protection is not about immigration. It is intended to be a situation-specific human rights remedy: when the violence or other human rights abuse that induced refugee flight comes to an end, so does refugee status.»
Disse ideene ble fanget opp av daværende statsminister i Storbritannia, sosialdemokraten Tony Blair. I rapporten «New Vision for Refugees» – fra 2003 – het det blant annet at «retur av asylsøkere til regionale beskyttelsesområder bør ha en avskrekkende effekt på økonomiske innvandrere og andre, inkludert potensielle terrorister, som via asylsystemet kommer seg inn i Storbritannia.» Og det var kun fra disse områdene at deres asylsøknad skulle behandles.
Se det ja, økonomiske migranter og potensielle terrorister – så kom ikke med den bortforklaringen at man «ikke har visst».
For øvrig ble det i denne regjeringsrapporten også diskutert konkrete nærområder. Det ble for eksempel foreslått regionale beskyttelsesområde for irakere i Tyrkia, Iran eller Nord-Irak gjennom Tyrkia/Iran, somaliere i sør kunne dra til Nord-Somalia, i Nord-Afrika ble Marokko trukket frem som beskyttelsesområde av migranter fra Algerie og andre afrikanere som var på vei til Europa.
Når disse ideene kokte bort på begynnelsen av 2000-tallet, aner vi hvorfor: EU ble ikke enig med seg selv. Tvert om har EU-kommisjonen i ettertid gjort asylpolitikken mer og mer rettighetsbasert.
EU-toppmøtet finner sted den 28.-29. juni og blir avgjørende ikke bare for fremtidig felles asylpolitikk, men for EUs fremtid. Hvis medlemslandene ikke sammen finner en måte å begrense og regulere strømmene av asylsøkere og innvandrere på, kan det bli dødsstødet for selve EU-prosjektet.
Så kan det være at det igjen er FrPs Amundsen som sitter på en løsning. Han mener nå at asylmottak eller -leire utenfor Europa er gårsdagens løsning. Hele asylsystemet må legges om, sier han, der land kun forplikter seg til å hjelpe naboland.