Selv om vi ikke har gettoer i Norge, prøver enkelte unge gutter å skape det inntrykket. Her er fire mulige grunner til at unge gutter i Groruddalen er så sinte, skriver Aftenpostens Torgeir Strandberg. Svaret er de sedvanlige bortforklaringene; det er alle andres skyld.
Strandberg viser til forsker Monika Grønli Rosten, som har funnet frem til denne flotte forklaringen:
Se for deg at hjemstedet ditt alltid blir beskrevet negativt. At stedet du opplever som trygt og fint, blir synonymt med steinkasting og slåssing. At nabolaget ditt kalles en farlig innvandrergetto og er stedet politikerne trekker frem eller besøker når fattigdom eller feilslått integrering diskuteres.
Hvordan forsvarer man hjemstedet hvis hele premisset føles feil?
Uten kart og kompass
Faksimile: Aftenposten.
Dette er å snu problemstillingen fullstendig på hodet, for de sinte unge mennenes negative adferd kom først, så kom omtalen av den. Hva er det egentlig man tror i norske forskningsmiljøer for tiden? At folk ikke har noe bedre å foreta seg enn å finne på negative ting å si om et eller flere spesielle steder i Oslo?
Bare språkbruken i forskningsartikkelens sammendrag viser ellers hvilket terreng Rosten beveger seg i – tilsynelatende uten kart og kompass:
Artikkelen tar utgangspunkt i Loïc Wacquants begrep territoriell stigmatisering, og utforsker minoritetsnorske unge groruddølers kjønnede erfaringer og strategiske manøvrering i møte med andres diskreditering av deres bosted. Her fokuseres det på spesifikt maskuline måter å håndtere stigma knyttet til sted på, med analyser av «gettolek» og kollektiv voldsbruk mellom unge menn fra ulike nabolag. Denne praksisen virker i sin tur tilbake på stedets omdømme og unge beboeres stedstilhørighet og stedshåndtering på måter som skaper tydelige kjønnsforskjeller. Territoriell stigmatisering som fenomen har slik sett en åpenbar kjønnsdimensjon som med fordel kunne vært løftet frem i litteratur hvor dette fenomenet utforskes teoretisk og empirisk.
Ja, bakgrunn fra voldelige æres- og klankulturer med sine særdeles klart definerte kjønnsforskjeller har nok ingenting med saken å gjøre. Ikke den samme kulturens påfallende aggressive, hypermacho mannsideal heller, får vi tro.
Offermentalitet: En kraftig pådriver
Nei, skylden er nok bare de stigmatiserende omgivelsene som vanlig. At de aggressive, voldelige unges bosteder blir diskreditert som bosted for aggressive, voldelige unge er skikkelig urettferdig! Så urettferdig at de aggressive, voldelige unge føler at de er nødt til å fortsette å være aggressive og voldelige, faktisk:
Her beskriver hun hvordan unge menn bruker og forsterker fordommene de opplever andre har mot dem, som en håndteringsmekanisme når de blir nedvurdert utenfra.
Enkelt sagt: Tror du at jeg er den farlige gangsteren, så skal jeg vise deg hvor farlig jeg kan være.
Det er rart med det, men Groruddalen har først fått regelmessig negativ omtale de siste par-tre årene. Likevel har det vært en vedtatt, offisiell sannhet at deler av særlig den «muslimske minoriteten» – unge med bakgrunn fra islamske land – består av «sinte og frustrerte unge» i minst 11 år. Og heller ikke dette er et særnorsk eller groruddølsk problem; samtlige europeiske land med store muslimske minoriteter sliter med det samme. Er ikke det litt pussig?
De sinte, unge mennene – fremelsket av Europa?
Men som vi skal se er det er visst aldri hjemmene eller miljøenes egen skyld at deres unge herrer er så forferdelig mye sintere enn alle andre samfunnsgruppers, inklusive ikke-vestlige uten islamsk bakgrunn, unge menn. Det er av en eller annen grunn alltid utenforliggende faktorer som får skylden.
Allerede i 2007 krevde Islamisk Trossamfund i Danmark at forskere og fagfolk skulle undersøke hva som gjør unge muslimer frustrerte. Selv foreslo de at man tok en kikk på skolebøker og debattklimaet.
I 2010 hadde Erna Solberg dette å si på egen blogg:
De som fremholder en politikk hvor man ønsker å forby religiøse plagg, eller på ulikt vis sanksjonere mot dem som bruker dem – de bærer ved til radikaliseringsbålet. Det gir kraft til de radikale kreftenes argumenter. Når de oppsøker unge frustrerte menn og forteller dem at Norge ikke respekterer deres religion, og at de ikke har grunn til å føle tilhørighet til landet – så kan de peke nettopp på slik argumentasjon.
Som statsminister sa Solberg dette da hun la frem regjeringens 30-punkts plan mot radikalisering og voldelig ekstremisme i 2014:
– Vi må jobbe sammen med de moderate kreftene for å knekke det radikale miljøet, på samme måte som vi greide det med nynazistene. For det er betydelige likhetstrekk. Både da og nå er det en elite på toppen som tilbyr en ideologi og en følelse av tilhørighet til sinte unge menn.
Hvorfor er de så sinte, lurte nettsiden religioner.no på i 2013 og fikk svar av selvutnevnt radikaliseringsbekjemper Yousef Bartho Assidiq:
– Dette er noe jeg tenker mye på, uten at jeg kommer frem til noe konkret. Det må være mange elementer som spiller inn her, blant annet har jeg inntrykk av at det er mye sinne knyttet spesielt til krigene i Afghanistan og Libya. På en annen side er det mange norske meningsfeller her, politiske partier som Rødt og SV har blant annet vært pågangsdrivere for å demonstrere mot krigen i Afghanistan, så dette alene er ikke grunn nok. Jeg tror de skyldes at enkelte føler seg urettferdig behandlet. At de føler et hat som stammer fra dette.
Sint, sintere, sintest
Etter terrorangrepene i Paris 2015, bidro terrorforsker Anne Aly med denne forklaringen i Information.dk:
Skønt det store flertal af muslimske gejstlige og lærde står for en tolerant og fredelig version af islam, er det oppe imod en højtråbende minoritet af selvbestaltede sheiker, som prædiker had og vold. Disse sheiker er lette at opsøge på internettet, og flere af dem har skabt sig en tilhængerskare blandt frustrerede unge, som tiltrækkes ud fra en følelse af at være ofre for uretfærdigheder.
Da et politisk flertall ville forby ekstremistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir etter terrorangrepene i København, gjorde forsker Kristine Sinclair oppmerksom på at det ville innebære både fordeler og ulemper og viste nettopp til de sinte unge:
»Ved at engagere sig i en organisation som Hizb ut-Tahrir får man afløb for en masse vrede, og det kan i sig selv være nok til, at man ikke går skridtet videre og udvikler en voldsparathed«.
Bare dager etter angrepene i København het det i Berlingske om Omar Abdel Hamid El-Hussein og mennene bak angrepene i Paris brødrene Kouachi og Amedy Coulibaly:
De fire unge mænd, en fra Danmark og tre fra Frankrig, deler skæbne. De er vrede unge mænd. Så vrede, at de er blevet kriminelle. Så vrede, at de er blevet ekstremister. Så vrede, at de er blevet mordere og terrorister.
Større vrede og voldsparathet blant europeiskfødte muslimer
Det er ikke tomt snakk heller. En doktorgradsavhandling fra den danske terrorforskeren Milan Obaidi viser at muslimer født og oppvokst i Danmark utviser større kollektiv vrede og har høyere intensjoner om vold enn muslimske flyktninger fra krigen i Afghanistan og Irak, skriver avisen Information. Obaidi har en postdoktor-stilling ved universitetet i Uppsala.
Avhandlingen baserer seg på tre undersøkelser med spørreskjemaer om radikale holdninger til hhv. 226, 257 og 242 danske muslimer. Blant disse er det både muslimer som er født og oppvokst i Danmark og muslimer som har kommet til Danmark på et senere tidspunkt i livet. Svarene fra respondentene viser at muslimer som allerede befant seg i Danmark da Afghanistan og Irak ble invadert av vestlige land, i gjennomsnitt føler seg mer muslimske, føler seg mer urettferdig behandlet og i større grad sympatiserer med tanken på å benytte vold for å forsvare islam enn de som faktisk var bosatt i Afghanistan og Irak da invasjonene fant sted.
– Muslimer som er født og oppvokst i Danmark scorer høyere på alle variabler. De identifiserer seg mer med islam og muslimer, de opplever Vestens intervensjoner som mer urettferdige, de er sintere og de scorer høyere på voldelige intensjoner. Det er paradoksalt og overraskende, mener Obaidi.
Hvorfor klarer alle andre ikke-vestlige minoritetsgrupper seg bedre?
Det er med andre ord allment akseptert at mange muslimske unge – særlig menn – i Europa er sinte og frustrerte. Men hvorfor er de det? Bor de ikke i frie, demokratiske samfunn som byr på alle muligheter, for dem som for andre?
Når det går galt for alle andre unge er det derimot vanlig å rette søkelyset hjemover, ikke mot det øvrige samfunn. Når det gjelder muslimske unge vendes derimot søkelyset stort sett utover – mot samfunnet fremfor hjemmet.
Det er neppe så lurt, for dette oppmuntrer bare til den ulidelige offermentaliteten disse gruppene i stor grad har internalisert og som er en kraftig pådriver for det sinnet som allerede foreligger.
Dysfunksjonell oppdragelse gir dysfunksjonelle barn og unge
Forskeres velmente bortforklaringer til side; det meste tyder nemlig på at en dysfunksjonell oppdragelse er mer mainstream i minoritetsmiljøer fra islamske land enn noen liker å tenke på: en oppdragelse av særlig gutter som er hensiktsmessig for den enkelte slekt i klanssamfunn, men som er særdeles uhensiktsmessig for det enkelte individ og det omgivende samfunn i liberale demokratiske rettsstater.
Samfunnsdebattører med minoritetsbakgrunn peker da også på problemet. I 2015 advarte for eksempel den dansk-libanesiske Khaled Mustapha om hatet mot Danmark som stortrives og fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder, og pekte direkte på muslimske miljøers oppdragelse av gutter:
»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.
Fellesnevneren med stor F
Det samme gjorde politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan, som i kjølvannet av terrorangrepet i København 2015 tok til orde for et oppgjør med muslimske miljøers tradisjonelle oppdragelse. Hun har et poeng, for problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. På den ene siden har vi de som tilsynelatende lykkes og ser velintegrerte ut på overflaten, men som i alle andre henseender ikke er det. På den andre siden har vi de som faller helt ut fra start og med dårlige fremtidsutsikter havner i feil statistikker med alle de negative konsekvensene det medfører for dem selv og samfunnet rundt dem.
Det finnes en fellesnevner: En barneoppdragelse fra samme kulturelle og/eller religiøse krets. Vi hører riktignok stadig velmente bortforklaringer om at innvandrere fra den islamske verden er ressurssvake, uvante med vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, at de ofte er traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine i Vesten, men siden alle statistikker viser at det er guttene som faller ut, mens jentene klarer seg bra – de har med andre ord fått en hensiktsmessig, samfunnsgavnlig sett, oppdragelse – må ovenstående (bort)forklaringer forkastes som feilaktige.
Foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, er også i stand til å oppdra sønnene sine.
Store deler av de uheldige statitikkene skyldes da også foreldede kjønnsrollemønstre, mener Akdogan. I «muslimske» familier skal jenta passe skolen, hjelpe til med mat og husvask og passe på småsøsken, forklarer hun.
En liten prins vokser opp og blir ribbet for privilegiene han tror han har krav på
Gutten er derimot den lille prinsen. Ingen stiller krav til ham, det er ingen regler han må følge og det blir satt få eller ingen grenser. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien, forklarer Akdogan.
Men så skal han ut i samfunnet og der er han plutselig bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. I en individbasert kultur får du generelt liten eller ingen respekt for hvilket kjønn eller hvilken gruppetilhørighet du har, bare for personlige egenskaper eller meritter. Nederlaget blir naturligvis stort.
Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av normal sosialisering i vestlige samfunn. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent. Muslimske mødre må forstå at de gjør sønnene en bjørnetjeneste ved å skjemme dem bort, mener Akdogan.
– Hvis en tradisjonelt oppdratt muslimsk gutt møter krav fra kvinnelige lærere i skolen, kræsjer de to kulturene. Så reagerer noen av guttene med et «Fuck deg, ludder», sier hun.
Akdogan sier at en del muslimske gutter derfor velger å gi opp og heller finner sammen med andre som har de samme problemene som dem selv. Og det er her den farlige prosessen begynner. Nederlagsfølelsen er vanskelig å takle.
Da kommer alle unnskyldningene og guttene blir raskt enige om at alle deres problemer skyldes rasistiske enkeltpersoner som lærere og et rasistisk samfunn. Dette blir de da også ivrig oppmuntret til av statstøttede «antirasister», minoritetsorganisasjoner, forskningsmiljøer og øvrige NGO-er, som i årevis har vært på pletten for å fortelle dem – og alle andre – at samfunnet er rasistisk og at deres manglende suksess skyldes dette.
Hva kunne gå galt, liksom!
På tide å holde ikke-vestlige foreldre til samme standard som røkla?
Når de unge mennene har nådd dette stadiet, hit er de enkle å verve for kriminelle bander eller radikale salafister. Utviklingen har for øvrig vist at det ikke lenger er noe klart skille mellom disse gruppene, hvilket gjør dem enda farligere. København-terroristen Omar Abdel Hamid El-Hussein var et eksempel på en med bakgrunn herfra. Disse gruppene tilbyr guttene/de unge mennene en identitet og bekrefter dem selvsagt i at nederlagene deres er omgivelsenes skyld, ikke foreldrene eller deres egen.
– Så snur de vreden mot samfunnet, og så risikerer vi å få flere Omar’er”, sier Akdogan.
Skal denne utviklingen snus, må man først og fremst nå frem til de muslimske mødrene. Akdogan forteller at hun har gode erfaringer med å diskutere oppdragelse. Men også skolene må gripe fatt i problemet. Kjønnslikestillingen må være et nøkkelbegrep, mener hun. Skolen må ikke ha berøringsangst, men konfrontere uheldige attityder fra muslimske gutter og være tydelige overfor foreldre som ikke stiller krav til sønnene sine: – Likestilling bør være en integrert del av undervisningen. Det gjelder i grunnskolen, men det er like viktig å stille krav til de muslimske friskolene som ofte har en meget konservativ dagsorden, sier hun, og legger til:
– Grensene og normene skal i det hele tatt gjøres klarere allerede i skolen.
– Man må ikke ha berøringsangst. Når det i skolene er innvandrergutter som opptrer med den «Fuck deg-attityden» overfor lærerene, skal de konfronteres. Man skal være meget tydelig overfor de innvandrerforeldrene som ikke stiller krav til guttene sine, fastslår Akdogan.
Ta konfrontasjonen før det er for sent
Men det er det omgivende – for ikke å si ettergivende – samfunn langt fra innstilt på. I stedet innfører lokale myndigheter islamsk kjønnssegregering i svømmehaller og således imøtekommer et erkereaksjonært kulturelt og religiøst syn på kjønn generelt og kvinner spesielt. Og hvorfor skal noen endre førmoderne synspunkt og ditto oppdragelse av sine barn når de bare kan ture frem fordi det moderne samfunnet er så konfliktsky at det gir etter og heller tilrettelegger for opprettholdelsen av uønskede holdninger og påfølgende praksis?
Det er i aller høyeste grad forståelig at førstegenerasjonsinnvandrere holder på det de er vant til fra før, men når de oppdrar barna sine i tråd med noe som er hensiktsmessig der de kom fra, men absolutt ikke i landet de skal leve i, så står det omgivende samfunn etterhvert med et stort problem. Derfor er vi nødt til å sette muslimske innvandreres barneoppdragelse på dagsorden, selv om vi tradisjonelt ikke føler for å legge oss borti andres av slagsen og selv om de fleste vil mene at dette er et område spesielt staten bør ligge unna.
For når man som ung muslim, født og oppvokst i Europa, er oppdratt til å holde på og søke å omplante sitt opprinnelseslands foreldede sosiale normer og verdier på bekostning av verdiene – og da mener jeg ikke medisterkaker, kirkekaffe og russetreff på Tryvann – som er fremherskende i landet vedkommende lever i, vil vedkommende uvegerlig bli møtt med skepsis og negative reaksjoner.
Alle blir tapere, både individet og hans omgivelser. Blir de for mange, er sosial uro og opptøyer neste steg.
Det er på høy tid å legge bortforklaringene på hylla og gjøre som vi ville gjort med alle andre grupper i samfunnet: rettet fokus mot hjemmet og oppdragelsesmetoder.