Torsdag 28. juni ble jeg oppringt av VG. Bakgrunnen er langlesningsintervjuet HRS hadde med eks-justisminister Per-Willy Amundsen sist helg.
I dette intervjuet fortalte Amundsen om en opplevelse han hadde da han var med på en av politipatruljene, der en gjengleder, kjenning av politiet, blokkerer ei gate i Oslo med bilen. Fyren er ikke særlig samarbeidsvillig med politiet. Amundsen oppfatter at politiet går i forhandlinger med fyren, en fyr som heller burde fått en natt på glattcelle.
VGs kontakt med meg er et spørsmål om vi har fått verifisert denne historien hos politiet – for det ville han ha gjort, påpeker VGs journalist. For det har seg slik, ifølge VG, at politiet og Amundsen forteller to forskjellige historier.
Men det er bare det at jeg overhodet ikke er interessert i å bidra til det VG nå gjør, nemlig forsøket på å dra opp interesse- og personkonflikter rundt det alvorlige samfunnsproblemet som kriminalitetsutviklingen i Oslo står overfor. Etter å ha jobbet i årevis for å få frem det reelle kriminalitetsbildet, spesielt i hovedstaden, og vi endelig er kommet dit at etablerte medier, ikke minst VG, faktisk er begynt å rapportere om problematikken, da er jeg mest interessert i at vi skal fokusere på løsninger. Hvilket jeg også presiserte til VG.
Veldig forskjellige versjoner?
Så måtte jeg nesten le litt da jeg leste dagens sak i VG. Hvor forskjellig politiets versus Amundsens historie egentlig er, tror jeg man må jobbe i VG eller lignende for å se.
Her er Amundsens versjon til oss i ovennevnte langintervju:
– På en kveldspatrulje med politiet ble vi møtt med det jeg vil kalle en ganske absurd situasjon. En av gjenglederne, jeg skal ikke si hvem, men han er godt kjent av politiet, hadde valgt å sperre av en gate i Oslo sentrum. Han hadde parkert bilen på tvers i gaten, for øvrig en pimpet bil med flere kvinnelige passasjerer, så han sendte ut en rekke «signaler» om at her har vi å gjøre med en fyr med «status» i gjengmiljøet. Han stoppet trafikken i begge retninger, og køene og irritasjonen fra andre tårnet seg opp. Situasjonen hardnet merkbart til minutt for minutt, sier Amundsen, og fortsetter:
– Så skjedde det som jeg ikke kan si jeg var helt fornøyd med. Han nektet å flytte bilen etter anmodning fra politiet og tøffet seg åpenbart. Han gjorde seg merkbart «høy og mørk» for de damene han hadde med seg, samt alle de som samlet seg rundt. Vi snakker «stillingskrig» – med politiet for åpen scene. Politiet gikk da inn i situasjon med det jeg vil beskrive som forhandlinger. Det overrasket meg. I nesten 30 minutter forhandlet politiet med fyren, før han selv valgte å flytte bilen – og da med en «kul faktor», sier Amundsen, mens høyre pekefinger prikker hardt i bordet.
Her er hva VG har fått fra politiet:
“Sjåføren ønsket å kjøre fra stedet, men ble holdt igjen av politiet fordi de ville gi han et forenklet forelegg for feilparkering. Sjåføren kranglet og kverulerte, og fikk da beskjed om at han ville bli innbrakt hvis han hindret politiet i arbeidet”, skriver presserådgiveren.
Mens Amundsen fortalte at politiet forhandlet med gjenglederen i 30 minutter, mener politiet at oppdraget ble avbrutt etter 11 minutter, da patruljen ble kalt til et hasteoppdrag.
“Sjåføren var en kjenning av politiet. Det er kanskje denne kontakten som ved observasjon er blitt oppfattet som «forhandlinger» fra politiets side.”
La oss ta det enkleste først. Politiets presserådgiver, Aslaug S. Røhne, har fortalt at bilen (vi er altså enig om at det var en bil, overfor oss presiserte Amundsen pimpet bil – som sier noe i seg selv) sto på tvers av et fotgjengerfelt. Amundsen sa gata, men alle som har sett et fotgjengerfelt vet hvor det ligger: Det går tvers over gata.
Røhne forteller videre at vedkommende ville forlate da politiet kom, men ble holdt igjen da politiet ville gi han et forenklet forelegg for feilparkering. Tja, det må vi kunne kalle feilparkering – på tvers av et fotgjengerfelt. Men hvor ble det egentlig av dette forelegget?
Konstruerer konflikter
Amundsen på sin side oppfattet at fyren ikke vil flytte bilen etter anmodning fra politiet, og det er jo ting som tyder på at politiet og denne karen ikke var helt enige: Røhne presiserer at han var «kranglete og kverulerende». Det er dette Amundsen betegner som «høy og mørk», og at politiet gikk i det Amundsen «vil beskrive som forhandlinger». At fyren er «en kjenning av politiet» poengterte også Amundsen, så det kan neppe være her opplevelsen av forhandling kom inn i bildet.
Deretter sier Røhne at politiet ga han beskjed om at hvis han hindret politiet i sitt arbeid, ville han bli innbrakt. Men ble han innbrakt? Nei, og det heter at det er fordi politiet måtte avbryte fordi «patruljen ble kalt til et nytt hasteoppdrag». Det gjør faktisk situasjonen enda mer absurd. Politiet kan ikke fullføre oppdrag på grunn av andre oppdrag. Jeg vil anta denne gjenglederen, som for øvrig presserådgiveren ikke sier noe om, ei heller noe om hans kvinnelige passasjerer (parkert han bilen med damene i?), lo godt av politiets håndtering – og neste gang han kommer i «klammeri» med lovens lange arm, har han neppe noe å frykte.
Så sier Røhne at dette (avbrutte) oppdraget tok 11 minutter, Amundsen «nesten 30 minutter» – det får de som var tilstede finne ut av.
Poenget til eks-justisminister Amundsen var uansett at fyren slapp for lett unna, og at han burde vært hanket inn på glattcelle. Det synes åpenbart ikke VG, som heller prøver å diskreditere Amundsen (og forsøke å gi et sidespark til HRS – og Hege Storhaug som ikke har hatt noe med dette å gjøre – også). Aner vi hvorfor? VG har heller ikke tidligere markert seg som store fan av (deler) av Fremskrittspartiet eller HRS/Storhaug, men dette, kjære VG, var å koke suppe på spiker.
Så jeg holder på mitt overnevnte standpunkt: Heller enn å konstruere konflikter som er uten betydning, ta det samfunnsansvaret som er tildelt nasjonale medier – for eksempel debatten om politiets bruk av glattcelle og praksisen med OPS (oppgjort på stedet).