Når FNs barnekomité sier at Norge bør gjøre dette – øke barnetrygden – så burde alle partiene lytte, fikk stortingsrepresentant Freddy André Øvstegård (SV) si i statskanalen, uten at noen orket å stille noen kritiske spørsmål.
Jadda!
Men selvfølgelig mener han at alle partiene burde lytte, for det FNs barnekomité fremførte nemlig bare Barneombudets og SVs mening, som tilfeldigvis er at barnetrygden må økes. Daværende barneombud Anne Lindboe, som var ansvarlig for skyggerapporten til FN, ble i sin tid utnevnt av nettopp SV, og SV selv har satt av 1,8 milliarder til økt barnetrygd på sitt alternative statsbudsjett. Du snakker om tilfeldig sammentreff.
Men bortsett fra at SV vil at alle partiene (og alle andre i det hittil kjente univers, naturligvis) bør lytte til SV, hvem er det ellers de ber oss lytte til?
La oss en rask titt på hvilke land som er representert i FNs barnekomité. Den består av 18 angivelig uavhengige eksperter fra forskjellige land, hvorav minst syv av dem er for seriemenneskerettighetsforbrytere å regne. På menneskerettsområdet driver de således med litt av hvert, men her tar vi hovedsakelig for oss det som gjelder barn.
Barnetrygd-debatt, anyone…?
Togo: Er medlem av Organisasjonen for islamske stater (OIC) og får kritikk for barnemishandling, kjønnslemlestelse, seksuell utnyttelse av og menneskehandel med barn samt tvangsarbeid.
Bahrain: Også meldem av OIC, og begeistret for sharia, som er inkorporert i lovverket. Får kritikk for fengsling og tortur av opposisjonelle, barn inklusive. Bedriver kraftig statlig diskriminering av minoriteter som shia-muslimer og kristne (samt begge gruppenes barn). Enda verre diskriminering av den store gruppen statsløse, som kalles bedoon og er etterkommere av iranere som har levd i Bahrain i flere tiår. De fleste er muslimer, men gruppen omfatter også kristne. Denne gruppen får ikke lovlig opphold, får ikke reise utenlands, kjøpe hus eller bekle statlige jobber. De får heller ikke eie eiendom, starte forretninger eller ta opp lån. Nylig gikk landet inn for å nekte de statsløses barn å gå på offentlige skoler og å motta gratis legebehandling.
Marokko: Medlem av OIC. Går om ikke annet i riktig retning, under den reformvillige kon Hassan II og etterfølgeren Mohammed VI. Tusenvis av barn, hovedsakelig jenter helt ned i åtte års alder, jobber i private hjem som tjenere, hvor de ofte blir utsatt for fysisk vold og verbal utskjelling og isolasjon. De jobber fra soloppgang til solnedgang syv dager i uken. De får dårlig betalt og nesten ingen går på skolen. Tjenerskap, barn inklusive, er ekskludert fra Marokkos arbeidslov og har følgelig ikke de rettighetene andre arbeidstagere har når det gjelder minstelønn og arbeidstid. Det er riktignok ulovlig å ansatte mindreårige som tjenere, men praksisen fortsetter.
Tunisia: Medlem av OIC. Også her går det fremover, men kvinne- og barnemishandling er stadig utbredt.
Zambia: Utbredt vold og diskriminering av kvinner og barn, barnemihandling og menneskehandel med begge deler samt tvangs- og barnearbeid.
Egypt: Også medlem av OIC. Regjeringen arbeider mot det, men barnearbeid, barneekteskap, seksuelt misbruk, kidnappinger og kjønnslemlestelse er likevel utbredt.
Etiopia: Praktiserer barneekteskap og «ekteskap ved kidnapping», mellom 69 og 80 prosent av ekteskapene i landet blir inngått som følge av kidnapping – eller seksuell vold, som det kalles i dagligtale. Praktiserer kjønnslemlestelse. Mer enn 74 prosent av alle jenter og kvinner mellom 15 og 49 år har blitt kjønnslemlestet. I noen regioner er andelen så høy som 92 prosent. I noen etniske grupper blir spebarn og småbarn ansett som «forbannet» (cursed) og disse blir systematisk drept ved å skyves ut fra høye klipper eller etterlatt i villmarken for å sulte ihjel eller bli tatt av ville dyr. Regjeringen tvangsflyttet 70 000 av den opprinnelige befolkningen fra Gambela-regionen i perioden 2010-2012 til landsbyer som manglet tilgang på mat, dyrkbar jord, helsetjenester og skoler. Vi får anta at det var noen barn i denne gruppen.
Samoa: Barnearbeid er en økende bekymring, men landet er dog på rett vei.
Sør-Afrika: Voldtekt, også på barn, er nærmest epidemisk. Barn så unge som ti år er også forøvere, mens tilfellene av voldtekt på små barn og selv babyer er blant de høyeste i hele verden.
Venezuela: Gjør svært lite for å stanse menneskehandel med kvinner og barn. Landet er ansett som både en kilde til og destinasjon for sexhandel og tvangsarbeid for begge grupper.
Gamle kjente blir som nye
Rekk opp hånden alle som tror at noen av disse landene egentlig bryr seg om barnetrygddebatten i Norge?
Vi har imidlertid en norsk representant i FNs barnekomité, så da er det i alle fall en person i gruppen som kjenner norske forhold og vet hva debatten dreier seg om. Hun heter Kirsten Sandberg og er professor ved Institutt for offentlig rett ved Det juridiske fakultet ved UiO. I 2011 ble hun medlem av FNs barnekomité og ledet denne i perioden 2013-2015. Hun er nå gjenvalgt som medlem frem til 2019.
Og skulle du sett: hun kjenner tidligere Barneombud Anne Lindboe – kvinnen hvis rapport hun har tatt til følge – godt nok til at de skrev en kronikk sammen i 2014, hvor de krevde at FNs Barnekonvensjon, eller aller helst FNs barnekomités dynamiske tolkninger av den, skulle skrives inn i Grunnloven:
Grunnloven er et politisk styringsinstrument. Den skal styre våre politikere i deres daglige arbeid med lovgivning og budsjett. I dette arbeidet skal hensynet til barns beste være en sentral verdi. Det følger av FNs barnekonvensjon, som er gjort til norsk lov gjennom menneskerettighetsloven. Men menneskerettighetsloven kan oppheves, og barnekonvensjonen kan tas ut av loven, begge deler med simpelt flertall i Stortinget. Vi trenger derfor et robust styringsinstrument som sikrer barns rettigheter uavhengig av politiske og økonomiske skifter.
Og ikke misforstå: dette handler ikke om grunnleggende, universelle menneskerettigheter, men om andre generasjons «rettigheter», de såkalte økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). De er ikke menneskerettigheter slik de vanligvis forstås, men en politisk ønskeliste. Vi skal se nærmere på det i en egen artikkel.
«Utvidet tolkning», en kostbar fritidsaktivitet
Her nøyer vi oss med å konstatere at er det noe FNs barnekomité kan, så er det å tolke i det vide og det brede. Det illustreres av noen sitater fra masteroppgaven «Den gode barndom – også for barn i fattige familier? Om barnefattigdom i Norge og retten til deltakelse i fritidsaktiviteter». Merk deg at «barnefattigdom» ikke er nevnt i FNs barnekonvensjon, som heller ikke inneholder noen uttrykkelig rett til vern mot fattigdom. Det er her barnkomiteens tolkninger kommer inn i bildet (mine uth.):
- Materiell velferd: I denne oppgaven er betten til ”materiell velferd” samlebetegnelsen på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som angår barnets levevilkår og utvikling. Begrepet forekommer verken i lovgivningen eller barnekonvensjonen, men utledes av barnekomiteens retningslinjer for rapportering under tittelen ”Disability, basic health and welfare”. I denne kategorien inngår blant annet barnets rett til overlevelse og optimal utvikling etter BK artikkel 6 nr.2 og retten til en tilfredsstillende levestandard etter BK artikkel 27. Nær sammenheng med disse bestemmelsene har også barnets rett til sosial trygghet etter BK artikkel 26 og retten til lek, hvile og fritid etter BK artikkel 31. Retten til materiell velferd følger av en helhetlig betraktning av disse bestemmelsene.
- Gjennom barnekomiteens utvidende tolkning av utviklingsbegrepet til å omfatte alle sider ved barnets utvikling, blir prinsippet om optimal utvikling en fellesnevner som binder rettighetene sammen på tvers av barnekonvensjonen.
- En hovedforpliktelse for staten er å fremme barnets rett til fullstendig deltakelse i ”cultural and artistic life”. Barnekomiteen tolker ”promote” som et krav om å iverksette barnets rettigheter, jfr. ordet ”fulfill”.
- Barnekomiteen oppfordrer medlemsstatene til å treffe egnede tiltak som sikrer at alle barn som befinner seg innenfor landenes jurisdiksjon får oppfylt sine rettigheter etter BK artikkel 31 uten diskriminering av noe slag. Samtidig innebærer ikke-diskriminering at visse grupper av barn har behov for positiv særbehandling i form av materielle, sosiale og helsemessige spesialtiltak og oppfølging for å kunne delta i fritidsaktiviteter på lik linje med andre barn. Barnekomiteen anbefaler derfor statene å treffe særskilte tiltak overfor barn i vanskeligstilte grupper, herunder barn som lever i fattigdom.
- Ifølge BK artikkel 31 nr.2 er staten forpliktet til å oppmuntre tilgangen til ”appropriate and equal opportunities for cultural, artistic, recreational and leisure activity”. Likevel er ”appropriate and equal opportunities” en vag formulering, og en avklaring av hvilke tiltak som er egnede og likeverdige fremgår ikke av bestemmelsens ordlyd. Barnekomiteen har tolket ”appropriate opportunities” som en plikt for statene til å tilrettelegge for barnas deltakel- sesmuligheter, blant annet gjennom lovgivning, politiske tiltak og planlegging, ressurstildeling og styrking av private og offentlige tjenester.
- Etter BK artikkel 31 nr.1 anerkjenner medlemsstatene barnets rett til deltakelse i fritidsaktiviteter, og ifølge artikkel 31 nr.2 skal statene respektere og fremme deltakelsen i ”cultural and artistic life” og oppmuntre likeverdig tilgang til fritidsaktiviteter. Barnekomiteen har tolket ordlyden slik at statens forpliktelser innebærer å respektere, beskytte og iverksette barnets rettigheter etter artikkel 31. Mens ”recognize” er et passivt ansvar for staten til å beskytte barnet mot rettighetskrenkelser fra tredjepersoner, angir ”respect and promote” en aktiv hand- lingsplikt til å oppfylle barnets sosiale rettigheter etter BK artikkel 31.
Opplyst enevelde? Nei, takk som byr!
Du skjønner tegningen. Fenomenet der et internasjonal forum eller en domstol går fra å være en konvensjonell institusjon til å tilta seg lovgivende makt er kjent som juridisk aktivisme, og innebærer at en gruppe mennesker som ikke står til valg i praksis kan oppheve lover som er utformet av landets folkevalgte og lovgivende forsamling eller skape ny rett over hodet på samme. Dette er en svært populær, og ikke minst kostbar, fritidsaktivitet i internasjonale forum og domstoler som FN og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hensikten er å rettsliggjøre det som i realiteten er politiske spørsmål og dermed unndra dem demokratisk debatt og kontroll.
Både Sandberg og Lindboe sa det da også rett ut i nevnte artikkel i 2014.
Den danske jusprofessoren Eva Smith advarte allerede i 2001 mot denne utviklingen og sammenlignet juridisk aktivisme med et opplyst enevelde.
Småpartier som SV, deres meningsfeller innen jus og øvrig akademia eller andre små miljøer kan på denne måten få politisk gjennomslag for saker de ikke selv lykkes med i opinionen i en demokratisk debatt, og derfor synes de selvsagt at vi bør «lytte til» det opplyste eneveldet.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men som tilhenger av demokrati, åpen debatt og ideenes marked er jeg ikke villig til det.