Da Italias nye borgerlige (eller høyrenasjonale, som MSM foretrekker) innenriksminister Matteo Salvini 10. juni nektet et NGO-skip med 629 migranter adgang til landet, og ble bedt om å dra til Malta, som også nektet å ta imot, fikk det massiv medieomtale. Men de samme mediene gikk etter all sannsynlighet rett i Salvinis politiske felle, for det var han selv som sørget for publisitet om beslutningen.
Det endte da også med at den nye sosialistiske statsministeren i Spania, Pedro Sanchez, åpnet sin spanske armer på vegne av befolkningen i storbyen Valencia. Og hva tror dere Salvini gjorde da? Selvsagt: Han solgte det ut som en seier for Italia. Han er tross alt partileder for Lega, som har gått til valg på sterke begrensninger i innvandringen, noe for øvrig et flertall av befolkningen er for.
Nettopp Italias strengere linje benyttes nå som et argument av EUs migrasjonskommissær Dimitris Avramopoulos for å styrke EUs budsjett for kontroll med Europas yttergrenser.
260 milliarder
Manglende kontroll med Europas yttergrenser er en stadig tilbakevendende hodepine for EU-kommisjonen. Etter folkevandringskrisen som startet i 2015 – og som pågår enda, om enn i mindre omfang – ble det åpenbart for de fleste at Europa er åpen for alle og enhver, og at EUs rettighetsorienterte regelverk for asylsøkere tilsier at vi knapt klarer å returnere noen av dem som har klart å ta seg illegalt inn.
I går la EU-kommisjonen frem sitt budsjett for de kommende år. Her foreslås det at EU i årene 2021-2027 skal bruke tre ganger så mye på grensekontroll, migrasjon og asylsøkere, rapporterer Berlingske. Dermed vil budsjettet lyde på omkring 260 milliarder kroner.
Ved fremleggelsen minnetAvramopoulos om hva som skjedde i 2015:
«Selv om situasjonen er mer stabil nå har de tre siste år vist oss at vi er nødt til å være forberedt. Vi har ikke råd til en gjentakelse av 2015 – hverken politisk eller finansielt. Vi har bruk for strukturerende løsninger», sa han.
Italias og Maltas nei til migranter er nok et bevis på hva som kan skape politisk splid, og tidligere har Ungarn og Slovakia tatt den tvungne relokaliseringen av migranter til EU-domstolen. Det brygger med andre ord stadig opp til politisk uenighet EU-landene seg imellom – og det er bare dager siden Tysklands forbundskansler Angela Merkel advarte om at uenighet i asylpolitikken setter EUs grunnlag på spill. Og hun «kjenner nok på» hva hun snakker om, med de voksende problemer om nettopp innvandringspolitikken innenfor egne grenser.
«Stå sammen»
Migrasjonskommissæren gjorde da også sitt i budsjettfremleggelsen for å oppfordre landene til å stå sammen. Og denne gangen er EU-kommisjonen litt mer ydmyk med å fordele skyld.
«Det er ingen som mener at dette er Italia ansvar, Maltas ansvar eller Spanias ansvar. Det her angår hele Europa, og derfor skal det finnes en felles europeisk løsning på hele området og for alle medlemsland», sa Avramopoulos.
Men vi mer enn begynner å kjenne lusa på gangen: Å stå sammen betyr hovedsakelig mer penger til det EU-kommisjonen har mislyktes med. For uten mer penger, må andre EU-budsjetter lide. Det har vært en debatt om å kutte i landbruksstøtten og EUs ambisiøse strukturfond, men det er i EU som i Norge: Økonomisk kutt gjør en upopulær, så det er det ingen som tør. Så vi må vel med stor sannsynlighet anta at det er flertall for å bruker mer penger for å få bedre kontroll med yttergrensene.
Og det blir antakelig langt billigere enn å fortsette dagens vanvittige asylsystem. Men det holder ikke bare med penger, EU-kommisjonen må innse at de må gjøre noe med det rettighetsbaserte asylsystemet. Og som sagt n’te ganger før: Det vil tvinge seg frem. Spørsmålet er: Skal vi «stå sammen» om det også eller fortsatt la det skape dyptpløyende politiske uenigheter både mellom og internt i land i Europa?