– Se, nå trekker hun offerkortet!
Ja, jeg har «fantasi» nok, eller kanskje mer riktig, livserfaring nok, til å forutse reaksjonene på det jeg nå skal si. Men som Per-Willy Amundsen sa det nylig i debatt med Lars Gule i Dagsnytt atten: jeg bryr meg ikke om hva andre sier om meg. Særlig ikke overfor dem som aldri har ofret noe som helst for å videreføre det gode Norge, kan jeg føye til.
Som ganske godt kjent bor jeg på såkalt sperret kode av sikkerhetsmessige årsaker. Detaljer trengs ikke rundt hvorfor dette skjedde for over 10 år siden. Det interessante er at jeg var med på en rundtur i bil i Visegradlandene i sommer (Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia). Det var så uendelig befriende på så mange måter: jo da, vi møtte både på hijab og niqab, men disse kvinnene var hovedsakelig turister fra Midtøsten. Visegradlandene er i en meget god steam oppover. Optimisme og fremtidstro preger folkene. Jeg kan si mer om dette en annen gang. Nå vil jeg betone det som for oss var en særlig god opplevelse, nemlig følelsen av trygghet i det offentlige rommet. Ingen terrorsikringer, ingen koranklosser i gatene. For ikke å snakke om det å kunne være anonym i det samme offentlige rommet, ikke kikke seg over skulderen eller vurdere om det å bevege seg i den ene eller andre retningen kunne medføre personlig risiko (bli gjenkjent av ekstreme krefter).
Misbruket av 22/7
Jeg har blitt nødt til å erkjenne i samme sammenheng denne sommeren, at jeg ikke kan flytte til en eneste by i Norge av samme årsaker. Enhver norsk by har nemlig potensielle voldspersoner blant venstreekstreme og islamister. It’s an undeniable fact. Og en avis som Aftenposten gir dem legitimitet til fysisk å angripe mennesker som meg. Sist ble 22. juli benyttet til dette formålet av redaksjonen, en dag for syv år siden da jeg tror jeg reagerte som svært mange andre i landet vårt: jeg gråt sårt og lenge, og ofte, i bunnløs fortvilelse over de drepte og deres pårørende. Aftenposten brukte nå igjen den forskrudde voldspsykopaten til å gå etter oss som år ut og år inn har stått opp for friheten og det norske demokratiet. Denne gangen ved å vise til grufulle meldinger som er sendt til overlevende ofre fra Utøya. Aftenposten bretter meldingene ut (23. juli, betalingsmur) i den tro at dette får trollene til å sprekke? At dette fører til mindre psykopati og færre bak tastaturet i påvirket og ustabil tilstand? Vel, det tviler jeg på er agendaen. Agendaen er nok heller å svine til alle dem avisen anser som sine meningsmotstandere: Sylvi Listhaug, Christian Tybring-Gjedde, Donald Trump, Document og meg selv.
Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. (…). Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær.
Svært populær, altså, blant hetsere som dyrker forakt, umenneskelighet, den dypeste nedrighet – dertil overfor ungdom rammet av terror. Nedrige folk som det er overhengende sannsynlig har diagnoser man aller helst vil skjule for sine omgivelser.
Fiendtlige holdinger overfor innvandrere. Smak på den grove generaliseringen. Hva er en innvandrer? Er det en forskjell på en danske, amerikaner og en importert jihadist i mullah Krekars uniform? Bør vi frykte personer som Krekar? Svaret bør være et ja, hvis man har grunnleggende normale instinkt intakt. Men fiendtlig? Vel, selv er jeg såpass skjør i det indre at jeg ikke utstår tanken på vold, som jo henger tett sammen med begrepet fiendtlig.
Stanghelles angst for islam
Spesielt fiendtlig overfor islam, sies det. Dette er samme avis som har en redaktør, Harald Stanghelle, som er så livredd islam at han engang ikke våger å stave ordet i sine mange hundre kommentarer gjennom årene (jeg har fulgt ganske godt med, og mener at jeg har belegg for å hevde dette. Hvis noen kan dokumentere det motsatte, opplys oss gjerne i kommentarfeltet). Jeg skal trekke frem tre eksempler som til de grader understreker mitt poeng om livredd, eller kanskje bedre, feig, for ingen «utfordring» er større i vår tid enn den kulturelle revolusjonen islam bringer med seg i Vest-Europa, en revolusjon som kan ruinere vårt frie samfunn:
1. Karikaturstriden i 2006. Stanghelle og co bidro sammen med Ap-ledelsen til å kaste Vebjørn Selbekk og hans hustru og barn til ulvene. De måtte loses under jorden av PST.
2. Da Deeyah Khan fikk Peer Gynt-prisen i 2016, kommenterte Stanghelle utdelingen med å skyve hele den norske befolkningen foran seg: vi hadde sviktet Deeyah da hun ble truet ut av Norge. Hvem som truet henne – pakistanske muslimer – hoppet han galant over. Stanghelle fortsatte slik: … «det norske storsamfunnet» sviktet henne og «lot dette skje». Etter Stanghelles mening var dette «en kraftig påminnelse om hvor lite selv et liberalt land som vårt er mentalt forberedt på å gjenkjenne autoritære trekk som dukker opp på tidspunkter da vi trodde slikt var historie». Vel, vi er mange som tok opp disse temaene – trusler, kvinneforakt, og islams problematiske forhold til et fritt demokrati – lenge før 2016, faktisk begynte jeg dette arbeidet i 1992, altså 24 år før Stanghelels mageplask av en kommentar.
3. Attentatet mot Lars Hedegaard i 2013. Som kjent var mannen i København med pistol en jihadist som endte sitt liv senere på IS’ slagmark i Midtøsten. Den syvende far i Aftenposten klarte å bruke en helside i avisen sin uten å nevne islam med ett ord. Ikke ett.
Men å svine til andre, se der er avisens ledelse flink. Så «flink» at det altså får fysiske konsekvenser for dem som bruker det frie ordet mot barbariet som vokser blant oss. Aftenpostens feighet overfor islam er særdeles påfallende, og sammen med nesten like feige VG, anstrengte ingen av avisene seg til å anmelde Islam. Den 11. landeplage. I denne konteksten helt naturlig for slike redaksjoner som tror at man ved å late som om/fortie, skaper en annen virkelighet enn den som lever på utsiden av kontorvinduene.
«De er alle fulle med en vill Gud»
Derfor vil vi aldri se uttalelser på lederplass eller kommentaplass fra Stanghellene i ånden til Carl Jung (1876 – 1961), den sveitsiske psykiateren og grunnleggeren av den analytiske psykologien, som uttalte dette i mellomkrigstiden:
«Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; krigslignende og islamsk. De er alle fulle med en vill gud.»
Eller som Muhammed-biografen, skotten Sir William Muir (1819-1905), som var arabist og islamsk lærd, sa det:
«Muhammeds sverd og Koranen er de mest halsstarrige fiender av sivilisasjonen, frihet og sannhet som verden til nå har sett.»
Eller som den franske forfatteren, essayisten og historikeren Louis Bartrand (1866 – 1941), formulerte seg:
«Arabere har aldri funnet opp noe annet enn islam … de har overhodet ikke bidratt til den gamle arven til den gresklatinske sivilisasjonen».
Og som den innflytelsesrike tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860), så enkelt og tydelig ordla seg om koranen:
… «denne elendige boken var nok til å starte en verdensreligion for å tilfredsstille utallige millioner av menneskers metafysiske behov i tolv århundre, den ble grunnlaget for deres moral og en bemerkelsesverdig forakt for døden, og den inspirerte dem også til blodige kriger og de mest omfattende erobringene. I denne boken finner vi den tristeste og fattigste form for teisme (oppfatning om at det finnes én Gud som eksisterer uavhengig av verden, min anm.). Mye kan ha gått tapt i oversettelsen, men jeg har ikke vært i stand til å oppdage en eneste idé av verdi i den».
Det har heller ikke jeg vært i stand til. Men det har sikkert Stanghellene?
En ærlig bestemor
Virkeligheten burde innhentet sentrale medieaktører som Aftenposten for lengst. De fleste i ledelsen formoder jeg har barn. Hva tenker de om deres fremtid?
La med sitere en ærlig bestemor, hentet fra kommentarfeltet hos Document:
Jeg var ung. Nå er jeg bestemor. Jeg pleide å ta fred og frihet for gitt, var så sikker på at to verdenskriger hadde lært oss å beskytte freden. Jeg tok feil, og det plager meg hver eneste time av døgnet. Det var ikke dette jeg ville etterlate til barnebarn. Jeg ville at de også skulle vokse opp i fred og trygghet, slik jeg gjorde. Jeg ser på dem hver dag, hvor ubekymret de er, og forventningsfulle til framtiden. De snakker om hva de vil bli, de snakker om hvor mange barn de skal ha, og jeg har ikke hjerte til å fortelle dem at våre politiske ledere og stemmekveget deres har ødelagt framtiden deres. Jeg tenker at de kan leve i lykkelig uvitenhet så lenge som mulig, mens jeg holder pusten og håper de styrer klar av gjengvoldtekt, voldelige ran og terror.
Nettopp slik har jeg det også overfor barn som står meg nærmest. La dem leve i uvitenhet, enn så lenge, samtidig som jeg drypper inn tanker om hvor smart det er å bli språkmektig, hvor smart det kan være å studere noen år i utlandet, som i USA, og så videre. Hele tiden med dette i baktankene: at politisk ledelse, særdeles godt hjulpet av medier som Aftenposten, har påført Norge ubotelige kulturelle/verdimessige skader. Vi kan om forholdsvis få år ende opp med et Norge som dagens unge ikke vil klare å hamle opp med.