Den 22. juli publiserte Per-Willy Amundsen (FrP), tidligere justisminister nå stortingsrepresentant, en status på sin Facebookside som fikk mye oppmerksomhet. For det første fikk den mange likes, delinger og kommentarer, for det andre falt den flere tungt for brystet. Det er også interessant at kommentaren gjerne ikke blir delt i sin helhet i MSM, men den ser altså slik ut:
Med andre ord er denne kommentaren, på den evig onde 22/7-dagen, som et tilsvar til Lars Gule som «klistrer terrorhandlingene til FrP». Amundsen er her helt klar på at han ikke aksepterer «venstresidens spilleregler». Han forbeholder seg retten til å mene – og si – at folkevandringen fra muslimske land bør opphøre. Det er, ifølge Amundsen, et 100 prosent legitimt standpunkt, til tross for terrorhandlingene 22. juli 2011.
«Jødetesten»
Det fikk Ap-bystyrerepresentant i Oslo, Per Anders Langerød, til å rykke ut i Aftenposten 25. juli med påstanden om at Amundsen «ikke består jødetesten»:
Amundsens facebookinnlegg består ikke jødetesten fordi han ønsker å fordele goder og byrder til mennesker fordi de har en trosretning. Når vi ikke lenger ser enkeltmennesket, men mennesker kun som medlem av grupper, er vi i samme idéunivers som lå bak innføringen av jødeparagrafen i Norge, lovbestemmelsen som nektet jøder adgang til riket.
Argumentasjonen fra Langerød følger de samme linjer som når «noen» skal klistres til terroristen Anders Behring Breivik: Påstanden om at Behring Breivik, til tross for sin forvirrede ensomhetsgang og oppkonstruerte tempelriddere, var en del av en «flokk», og denne «flokken» er hvor Behring Breivik hentet sitt tankegods, eller «idéunivers», fra. Det er akkurat samme beskyldninger som Gule slenger om seg med, dertil i form og innhold som ikke gjør han en skvett bedre enn de fleste såkalte netttrollene. Det er bare å følge Gules argumentasjonsrekke i Dagsnytt 18-debatten med Per-Willy Amundsen i denne saken.
Jeg er ingen ekspert på historie, men det har seg nå slik at jeg for tiden repeterer norsk historie. Jeg er slett ikke sikker på Langerød treffer helt med «jødetesten», rett og slett fordi jødeparagrafen, som andre paragrafer, må vurderes ut fra sin samtid. Dette er en tid der Norge er inne i en rivende utvikling, i alle fall starten på en slik utvikling. Det som skjedde på Eidsvoll vårmånedene i 1814 var bare begynnelsen, selv om det var viktig nok og fylt med store visjoner og stemninger. Men den nasjonale og politiske friheten kunne ikke vedtas, den måtte erfares – og justeres. Epoken omtales gjerne som den «vanskelige frihet», og det er ikke uten grunn. På denne tiden brytes mye av mønsteret med slekts- og standssamfunnet, som igjen var preget av store forskjeller fra adelsmannen og storborgeren til de eiendomsløse. Overlevelsen lå for de fleste knyttet til et fellesskap, som for eksempel slektsfellesskap, laugfellesskap, jordfellesskap, så selv om det innenfor de ulike fellesskap var store forskjeller, så var det også et sikkerhetsnett. I første halvdel av 1800-tallet blir dette mønsteret forstyrret av en ny sosial lagdeling, en bredere middelklasse med jevnere velstand og konturene av et nytt proletariat. Den bredere middelklasse handlet ikke minst om økt selveie for bøndene, mer markedsstyrt produksjon, ikke minst på grunn av fremveksten av flere handlende som igjen ga grobunn for flere og ulike næringer. Lovene ble mer liberale (hvem som kunne produsere og selge hva, vi fikk flere og nye kjøpmenn), vi fikk håndverksloven og handelsloven, vi fikk nye grupper – og nye interessemotsetninger. I dette perspektivet er jødeparagrafen interessant. Jødene var dyktige handelsfolk. Kjøpmenn og håndverkere ville beskytte «sine» interesser, mens embetsmenn (som stort sett styrte Norge på denne tiden) ikke tok del i en slik interessekonflikt. Så vi kan kanskje vel så gjerne kalle det en angst for egen næring, en konkurransetrussel, nettopp fordi jødene var dyktige handelsfolk og de var allerede godt organisert, mens Norge var i en tøff brytningstid. Det gir et noe annet «idéunivers» enn den klassiske antisemittismen. Det er ikke nødvendigvis religionen i seg selv som var det styrende for det som vi i ettertid har lite å være stolt over i vår egen grunnlov.
Langerød bruker jødetesten for å vise den farlige gruppetenkningen.
Jeg sier selvfølgelig ikke at Amundsen er nazist eller jødehater. Men han bruker samme propagandametode som nasjonalsosialistene fordi han skjærer alle menneskene i en religion over én kam for det enkelte gjerningspersoner har gjort galt.
Slik gruppetenking er farlig, og jeg er redd for at det kan bidra til at flere ikke ser på muslimer som mennesker med like mange rettigheter som andre mennesker, men som uverdige og annenrangs borgere. Det er gjerningspersonen som har ansvar, ikke hele folkegruppen.
Med «selvfølgelig ikke» si, så er det nettopp sagt. Men at Amundsens standpunkt med å stoppe folkevandringen fra muslimske land kanskje mest handler om hvilke konsekvenser innvandringen fra muslimske land faktisk har gitt Europa, er åpenbart en ikke-tankegang for flere.
Et særskilt vern?
I Aftenposten 30. juli svarer Amundsen på Langerøds beskyldning. Under overskriften «Folkevandringen fra muslimske land bør opphøre» – som igjen viser at Amundsen ikke har tenkt å underkaste seg den politiske venstresidens spilleregler – spør Amundsen ironisk om «muslimske land» er en egen «folkegruppe» som trenger et særskilt vern? Han viser til at vi snakker om én fjerdedel av verdens befolkning.
Du kan jo spørre en indonesier, en iraner og en somalier om de oppfatter å tilhøre den samme «folkegruppen». Påstanden er ganske enkelt absurd. Det er vel snarere ikke-muslimske minoriteter i muslimske land som trenger vern.
Amundsen står på det som burde være grunnleggende for enhver nasjon:
Enhver selvstendig stat har rett til å styre innvandringen til landet og sikre rikets grenser. Vi vet at den fremmedkulturelle, asylrelaterte innvandringen i særdeleshet kommer fra muslimske land.
Vi vet at folkevandringen til Europa skaper synlige problemer over hele kontinentet. Vi vet at den mangler sikkerhetsmessig, økonomisk og verdimessig bærekraft. Alt dette bør være godt dokumentert.
Det er bare at uansett hvor «godt dokumentert» dette er, så er dette fakta som «noen» nekter å ta innover seg. Bærekraft er for dem som et fossefall på månen. Enhver kan gå inn i offentlige statistikker i ethvert europisk land og sortere dem etter muslimske versus ikke-muslimske land. Forskjellene er påtakelige. Men det er igjen fakta som sorterer under «gruppetenkning», som er «farlig». Det er vel heller motsatt, for det finnes klart unntak i innvandringen fra muslimske land, men – dessverre – det er unntak. Ser vi på gruppen er tallene nedslående.
Selvpålagt sensur etterlyses
Utfallet mot Amundsen Facebookmelding vitner igjen om hva som er lov å mene, og i alle fall på den 22/7. Dagbladets Amanda Schei vrir oppmerksomheten til dagen:
Mange fikk seg nok en støkk da et Facebook-innlegg av tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) dukket opp på 7-årsdagen for terroren 22. juli. Amundsen brukte tilsynelatende anledningen til å kritisere venstresiden og uttrykke at «Vi må begrense innvandringen fra muslimske land til Norge og Europa» og «Jeg forbeholder meg retten til å ytre at folkevandringen fra muslimske land bør opphøre».
At det var et tilsvar til Gules beskyldninger, hopper Dagbladet bukk over, og repeterer heller det tvilsomme budskapet som passer inn i avisens verdensbilde:
Terrorangrepet for sju år siden ble begått av en norsk mann, som over tid hadde blitt radikalisert, blant annet gjennom tvilsomme høyreekstreme nettsider – og han var besatt av konspirasjonsteorien om at islam og muslimer har en skjult agenda om å overta makten i Europa. ( … )
Det er ikke gitt at Amundsen selv tror på konspirasjonen, men når han, som politiker i et regjeringsparti, spesifikt nevner muslimer som en folkegruppe vi ikke skal slippe til, er han med på å mate den. Det må gå an å sensurere seg litt.
Vi vet jo hvem som er de «tvilsomme høyreekstreme nettsider» i Norge – det er de som flere og flere sokner til, fordi vi samsvarer mer med folks erfaringer enn MSMs tvilsomme virkelighetsoppfatning. Så er det påfallende at også Dagbladet mener muslimer er en folkegruppe, og som Amundsen påpeker: Dagbladet etterspør likefrem sensur.
Dagbladet går hakket lenger i sin kritikk av min omtale av «muslimske land». De roper like godt på sensur. Da bør vi lytte og kjenne på ubehaget.
For det er noe skremmende historieløst med en avis som ønsker å undertrykke det frie ord. Det vitner om en manglende forståelse av pressens samfunnsoppdrag og rolle i et velfungerende demokrati.
Men kjære Amundsen, ordet er da helt fritt – bare du mener de riktige tingene! Det er jo slik pressens samfunnsoppdrag og rolle har utviklet seg. Dessuten har de ikke noe ansvar for å finne løsninger på samfunnets problemer, derfor har de sendt vaktbikkja ut bakdøra og sluppet løs hakkekyllingene. Her passer også Trædalene inn – du vet, de som digger Lars Gule, og som bruker enhver anledning til å vise hvor alvorlig de tar etterlysningen av et dannet ordskifte.
Venstresiden uten svar
Nå har vel Amundsen med dette utspillet og oppfølgingen vist at han ikke bryr seg særlig om hva venstresiden eller MSM måtte stemple han som. Som han skriver i Aftenposten:
Mens mange som meg på høyresiden er opptatt av å løse virkelige problemer for virkelige mennesker, står venstresiden uten svar og bruker sin tid på å leke språkpoliti.
De ønsker heller å kritisere ord og formuleringer enn å ta problemene på alvor. Dermed utdefinerer venstresiden seg selv fra vår tids viktigste politiske debatt. De er blitt irrelevant.
Jeg er opptatt av politiske løsninger som fungerer. Derfor mener jeg asylretten bør begrenses til umiddelbare naboland. Det er ingen fornuft i at migranter skal reise over store avstander for å søke «asyl», når de kan finne en trygg tilværelse mye nærmere.
Da vil også folkevandringen fra muslimske land opphøre.
Amundsen utfordrer den politiske venstresidens spilleregler ved å stå på strenge krav i innvandringen fra muslimske land. Han vet det er kontroversielt, men akter åpenbart ikke å gi seg. (Foto: HRS)
Utfordringen er at det er «språket» de innvandringsliberale står igjen med – alt annet har de tapt. Utviklingen har vist at «vi» har hatt rett, eller som samme Per-Willy Amundsen sa i 2011:
Se deg litt rundt i verden. Hvorfor tilhører majoriteten av landene i den muslimske verden, på tross av sine mange naturressurser og rikdommer, likevel det vi betegner som utviklingsland? Hvorfor har disse landene, med bred pensel, undertrykkelse der vi har frihet? Islamsk fundamentalisme der vi har vitenskap? Nepotisme og sharia der vi har demokrati og rettsstat? Og vel «ingenting» der vi har sekularisme? Se meg inn i øynene og fortell meg at dette ikke har noe med islam å gjøre – og tro på det selv.
Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi – juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.
Den bevisstheten må vi som samfunn søke. Det er debattens kjerne.
Men så er det denne ideologien som forsvares med nebb og klør av venstresiden. Det er knapt til å tro. Så må en gjerne hakke på Regjeringen og si at ikke altfor mye endret seg med FrP i posisjon. Det er jeg enig i, men vi vet at bremseklossen heter Høyre og den er ytterligere strammet til med Venstre. Og verre blir det når KrF etter all sannsynlighet (i min vurdering) går inn i Regjeringen til høsten. For «språket» trumfer alt – lukk øynene for konsekvensene? Og dette foregår i det som burde vært vår tids viktigste debatt.