Selvsagt kan vi ha mange følelser knyttet til politikk. Politikken styrer vårt liv fra vugge til grav, men like lite som vi generelt nærer noen intens kjærlighet til politikk, så tror jeg heller ikke vi hater verken politikk eller politiske partier. Så kan selvsagt hat næres til enkeltpersoner, slik som kjærlighet kan, basert på hva vi misliker eller liker, men det bør være knyttet til personer vi faktisk kjenner og ikke «en personifisering» av vedkommendes meninger og/eller fremtreden. Akkurat sistnevnte er vel president Donald Trump et godt eksempel på.
Kort sagt: Å bruke begreper som hat/kjærlighet er kontraproduktivt i en politisk sammenheng. Det stenger for en reell og skikkelig politisk debatt, og åpner kanskje heller veien for sinnsforvirrede personer som ikke klarer å styre sine følelser. Det er i så fall farlig, og noe vi bør tenke nøye over i vårt eget ordvalg. Derfor mener jeg også at arbeidet mot såkalte «hatefulle ytringer» og «hatkriminalitet» er et elendig begrepsvalg, som nettopp kan bidra til å legitimere slikt «hat».
Politisk deprimert
Et begrep som kanskje er mer dekkende er å være «politisk deprimert», slik som en svensk kvinne uttrykte det. Hun er faktisk så politisk deprimert over utviklingen i Sverige at hun og mannen nylig vinket landet farvel og satser på et videre liv i Portugal. De er ikke alene om å forlate Sverige. Stadig flere etniske svensker, typisk ressurssterke, orker ikke være del av Sveriges negative utvikling. Befolkningesutskiftningen går hurtig, sammen med økt kriminalitet, økt utrygghet og stadig flere områder der politiet har mistet kontroll.
Det er lett å bli politisk deprimert når avstanden mellom realpolitikken og folket øker, og det selv om det skjer samtidig med at avstanden mellom politikere og folket minker. Det har aldri vært lettere å få «kontakt» med politikere via sosiale medier, men om vi gnåler, kjefter eller aldri så mye kommer med (det vi selv i alle fall mener er) gode forslag, så skjer det lite i innvandrings- og integreringspolitikken – rimelig uavhengig av hvem som styrer.
Nylig hadde Kjetil Rolness en helgekommentar i Dagbladet der han, ubeskjedent nok, kom med «en liten historietime for Ap-haterne». Som historietime er den ubrukelig, for det nytter ikke å komme med noen selektivt utvalgte politiske hendelser over et 30-årsperspektiv som et «bevis» på at partiet ikke har skylden for masseinnvandringen til Norge. Så har da ikke heller Ap skylden for masseinnvandringen, det må i så fall være et samlet Storting som påtar seg en slik skyld. Samtidig kan ikke Ap springe fra ansvaret som det ledende regjeringsparti i store deler av etterkrigstiden.
Det Rolness’ kommentar derimot forteller oss – til tross for både Aps og særlig FrPs innstramningsforsøk på innvandringsfeltet – er at politikerne ikke har tatt alvoret innover seg. For om det er blitt lettere å oppnå «politisk kontakt» via sosiale medier, da uten medienes fortolkninger, så lever de fleste politikerne langt unna realitetene. Det er ikke de som betaler den daglige «innvandringens pris». Like så galt er det at innvandringsfeltet har vært styrt av ønskedrømmer og følelser. For eksempel er det kun få år siden det faktisk gikk opp for de fleste at innvandringen, og spesielt den ikke-vestlige, ikke er en økonomisk berikelse, men en svært dyr utgiftspost. Dessuten viste den politiske panikken som spredte seg som ild i tørt gress under folkevandringskrisen i 2015 at samtlige partier på Stortinget faktisk har en innvandringsgrense – men de gjemmer den bak sin egen «fortreffelige humanitet». For sistnevnte er det tre partier som skiller seg ut: SV, KrF og Venstre. Dette er partier som i liten grad har en realitetsorientert innvandringspolitikk, som igjen er en veiviser til neste problem:
Koalisjonsregjeringer. SV hadde forholdsvis for mye makt over innvandringspolitikken i den rødgrønne regjeringen, på samme måte som FrP har for lite gjennomslag i Solberg-regjeringene, særlig etter at også Venstre kom inn – og verre blir det nok når (det finnes knapt «et hvis» i mine øyne) KrF kommer inn. Nettopp denne tautrekkingen i politikken, sammen med personlig politiske spill for å oppnå personlig makt, går ut over realpolitikken. Da står vi igjen med det som Per-Willy Amundsen (FrP) nylig har påpekt:
Språket.
Ordkløyveri
Man må veie sine ord på gullvekt for ikke å bli tatt til inntekt for de mest negative ting. Her kan de innvandringsliberale og -restriktive være «like god», for kan man tolke et utsagn i den verste mening, så gjør man gjerne det. Men det er ett problem her som har bitt seg fast: terroren 22/7.
Den politiske venstresiden var raskt ute med å legge skylden på det som i utvidet betydning ble de «høyreekstreme». Selv ble jeg fra Anders Behring Breiviks advokat, Geir Lippestad, innkalt som vitne i rettssaken (som siden frafalt). Jeg fikk aldri vite eksakt hvorfor jeg ble innkalt, til tross for gjentatte purringer, men ut fra de ulne svar kan det tyde på at det var min interesse (artikler og rapporter) om befolkningsutviklingen, ikke minst befolkningsfremskrivninger, som var det sentrale. Som kjent lå vi i årevis i «debatt» med Statistisk sentralbyrå (SSB) om hvordan innvandringen ville utvikle seg, der SSB nektet for at våre prognoser var riktige. Ettertiden har vist at vi fikk rett, men sentralt her er at denne form for fakta skulle avspises som en slags «fake news» som trigget terroristen.
Denne form for indirekte beskyldninger står for øvrig i sterkt kontrast til den nylige avdøde Hans Kristian Amundsen (Ap), som da var rådgiver for statsminister Jens Stoltenberg, og som satte ord på mange av de følelsene som raste etter 22/7. Blant annet formulerte han «Ingen skal bombe oss til taushet, ingen skal få skyte oss til taushet, ingen skal få skremme oss fra å være Norge», men for flere ble akkurat taushet valgt. Koblingen mellom innvandringskritisk og hat ble uløselig knyttet sammen, vi ble skremt bort fra «å være Norge». Akkurat denne koblingen ble Sylvi Listhaug utsatt for da hun på sin FB-side kom med utsagnet «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», og som endte med at hun gikk av som statsråd. Samme kobling benyttes også i en rekke sammenhenger, ikke minst ved de årlige markeringer for 22/7, i år blant annet av Lars Gule ved OsloMet som skrev på sin FB-side:
Mange partier burde gjort mer for å ta et oppgjør med hatet som næret Breivik, men Frp har i særklasse et større ansvar fordi partiet gjennom tidene har leflet med – og fortsatt lefler med – altfor mange av Breiviks ideer.
I en debatt mellom Gule og Per-Willy Amundsen på Dagsnytt 18 påsto derimot Amundsen følgende:
– Det [er] først og fremst Frp-politikere som er mest utsatt for hat, trusler, fysiske angrep og forsøk på angrep eller trusler om skade på nærtstående personer.
Den ble vanskelig å svelge for mange, og da løp de samme til Faktisk.no for å «få hjelp». Ikke underlig, da disse faktasjekkerne har tråkket feil en rekke ganger – og vist en politisk slagside som ligger tett opp til ordkløyveri-tendenser – så de forventet nok at den frekke FrP-Amundsen skulle settes på plass.
Faktiske helt sant
Men det endte med mageplask for de håpefulle. Faktisk.no innrømmer at Amundsens påstand er «faktisk helt sant», med referanse til en spørreundersøkelse utført av Politihøgskolen. Rapporten bærer navnet «Trusler og trusselhendelser mot politikere» (2017) der det fremkommer at de mest utsatte er politikere fra FrP (77 %), mens politikere fra Ap (50 %) og Høyre (50 %) er blant de minst utsatte.
Videre heter det i rapporten at den forrige undersøkelsen i 2013 (av samme karakter) ble gjennomført på slutten av en stortingsperiode med en sentrum/venstre-regjering, og de hadde således en hypotese om at et regjeringsskifte til en Høyre/FrP-regjering ville medføre endringer i hvilke partier som ville bli mest utsatt i denne perioden. Den hypotesen ble avkreftet.
«Vi finner at regjeringsmakt ikke har noen effekt på graden av utsatthet for stortingspolitikere, da dette ser ut til å følge de politiske partiene og sakene heller enn regjeringskoalisjonene. For eksempel rapporterer Høyre-respondenter gjennomgående lav grad av utsatthet for ulike trusler og ubehageligheter selv om partiet har fått regjeringsmakt, mens FrP ligger stabilt på høy grad av utsatthet selv om de har gått fra opposisjon til regjeringsposisjon. Arbeiderparti-representanter har derimot gått litt opp for generell og alvorlig utsatthet, men har en liten nedgang for utsatthet via sosiale medier.»
Så ikke bare er FrP-ere mest utsatt for trusler og trusselhendelser, men Ap har faktisk gått ned hva gjelder dette såkalte «hatet» via sosiale medier. Det skulle en ikke tro når en hører hva diverse forskere, politikere og andre hevder.
Men vel så viktig, og som er vesentlig å legge seg på minnet, er at undersøkelsen avdekker at hele 40 prosent av politikerne har opplevd alvorlige trusler mot seg og familien som for noen har fått negative konsekvenser for hvordan de opptrer i politikerrollen, hvilke saker de engasjerer seg i, og hvordan de ytrer seg. Det er uholdbart, og viser kanskje igjen hvilken knivsegg vi går på i et så politisk betent felt som innvandring. Videre heter det at trusler og trakassering har også ført til at hver tiende respondent vurdere å trekke seg fra toppolitikken.
Rapporten sier det vesentlige:
«Slike trusler mot politikere representerer derfor en betydelig utfordring for demokratiske prosesser og det offentlige ordskiftet. Personer som engasjerer seg eller ytrer seg politisk, skal ikke skremmes til taushet.»