Vi vil takke våre trofaste lesere på det varmeste for all støtte og interesse for vårt arbeid. Uten dere, ingen HRS, ingen rights.no.
Vi lever i en tid der usikkerheten om fremtiden bekymrer mange av oss. Med rette.
Nasjonale politikere svikter fremdeles på det som er vår tids viktigste tema: masseinnvandring fra den islamdominerte verden som får konsekvenser inn på alle sentrale samfunnsnivå: skolen, helsevesenet, politiet, fengslene, NAV, bybildene og det offentlige rommet etc. Norge er allerede grunnleggende endret verdimessig. Islam har bitt seg fast på nær sagt hver odde i landet. Hijaben er overalt. Ikke minst ble denne dramatiske kulturelle endringen synlig for oss i 2016, året etter migrasjonskrisen. Myndighetene fordelte migrantene fra 2015 utover det ganske land, noe som fikk konsekvenser også i mindre byers «ansikt». Som i min hjemby, Arendal, der unge menn fra den islamdominerte verden har dannet grupper/gjenger i sentrum. Det samme berettes fra nabobyene Grimstad og Kristiansand.
Det politiske spillet på Stortinget og i Regjeringen fortsetter – tross at vi lever midt i en sivilisasjonskrise. Islam vokser, samtidig som kristendommen er på retrett. De som vil prøve å underkjenne kristendommens betydning for utviklingen av våre frie, åpne og humane demokrati i den vestlige sfæren, vil ha en uoverkommelig «utfordring» foran seg.
I Polen, der jeg nylig var for tredje gang med boken Islam. Den 11. landeplage (Islam. Jedenasta Plaga), er folks bevissthet om den religionskulturelle arven på et helt annet nivå. Polen ble hardest rammet under andre verdenskrig. Det sitter dypt i folk. Vel så dypt sitter sviket: at Vesten gikk med på å ofre Polen, ett av de landene som bidro sterkest til å beseire Hitler. Man sendte landet inn i nye totalitære krefters tid, Sovjetunionen anført av Josef Stalin. På denne reisen i juni var jeg i tre byer, Poznan, Torun og Gdansk, og møtte folk (foredrag) og journalister. Stemningen er en helt annen enn her hjemme. Polakkene følger selvsagt Vest-Europa med argusøyne, og de sier nærmest unisont følgende: Vi ser terroren dere har. Den vil ikke vi ha hit. Derfor skal vi ikke ha muslimsk innvandring.
Ja, det er hardt, det er kategorisk, men det er dette som typisk sies.
Radiopanel i Poznan, 18. juni 2018.
Jeg merker meg også at i Polen er det svært mange kvinner på foredragene om Landeplagen, og mange unge, et helt annet bilde enn i Norge. Polske kvinner opplevde ikke 68-opprøret på grunn av Stalin, og derav venstresidens tredjeverden-romantisering. Ei heller har de noen grunn til selvpisking, Vest-Europas «pliktøvelse» grunnet kolonitiden og nazismen. Det er polakkene som historisk er blitt «pisket», noe Donald Trump understreket til fulle i den historiske Warzawa-talen i fjor, der han løftet det polske folket og Polen til himmels.
Og polakkene vet hva ufrihet er. Murens fall er ikke mer enn i underkant 30 år gammel. De unge har foreldre som kan fortelle om brødkøene og tankeufriheten. Og de har en sterk kirke. Som jeg opplevde i Gdansk, da han som var «ansvarlig» for mitt opphold, tok meg med i gamlebyen. Vi var innom den over 500 år gamle Mariakirken, og den unge mannen korset seg som en selvfølge da han passerte en statue av en helgen. Jeg kommenterte det på et senere tidspunkt, og han smilte litt forbløffet: han gjorde da alltid dette, som alle andre i Polen! Her ligger det noen svar på hvorfor bildet er så annerledes enn her på berget. Og da er fremdeles ikke Kong Jan Sobieski nevnt, Kongen som reddet oss ved Wiens porter i 1683 mot jihad fra osmanerne. Polakkenes røtter klarer du ikke å slite over, ei heller om du heter Angela Merkel.
Nyhetsbildet innen vårt felt går raskere og raskere grunnet ikke minst at EU og Norge fortsetter samme politikk: «Hele verden» og dens problemer får fortsatt vandre inn.
I august starter Regjeringens budsjettforhandlinger. Det kan bli heftige tak mellom de tre sengekameratene. Frem til da tar vi en pause for å kunne stille best mulig rustet til sensommeren og høstens politiske slag – om ikke hendelser av en så alvorlig/spesiell karakter skjer. Da er vi på plass så raskt det lar seg gjøre.
Vi ønsker dere alle en riktig god og innholdsrik, eventuelt en lat, sommer!