Vi som har kjent Oslo i om lag en generasjon (= 33 år), føler oss ofte ikke hjemme lenger. Arabiseringen gjennom særlig jenter og kvinners klesdrakter, som skjøt voldsom fart over hele landet etter migrasjonskrisen i 2015, får mange til å reagere. For ikke å snakke om den største gruppen fra islamdominerte land, somaliere, som fyller særlig Oslo indre øst.
Kultur vandrer med mennesker, og jo flere som vandrer, dess sterkere tar folk med seg både kultur og religion, særlig når sistnevnte er islam. Og nettopp islam presser seg frem i gatene våre, et islam som i sin kjerne er et sett rigide leveregler og et hardt lovsystem. Dette er et faktum, men skal aller helst ignoreres av både politikere flest og så godt som alle toneangivende medier, mens akademia knapt letter på øyelokket.
Vi fremmedgjøres i vårt eget hjem, Norge. I fjor bestemte HRS seg for å fotodokumentere «den kulturelle revolusjonen» som skjer på utsiden av stuevinduene våre, særlig ved hjelp av dere lesere. Bidragene har vært mange og gode. Som fra Stavanger.
For en del innbyggere, innvadrere inkludert og særlig dem fra den islamdominerte verdenen som forlot sitt hjemland for å søke ly fra maktislam, tærer utviklingen på tålmodigheten. Man ønsker politisk handling for å presse islams maktdemonstrasjon i bakgrunnen. Så langt skjer det knapt noe fra vårt fremste politiske organ, Stortinget. Vi har spurt politikere under hånden om hvorvidt islams fremmarsj er et tema på de politiske bakrommene. Tilbakemeldingene er at islam er et ikke-tema. Tenk det.
Dette er kanskje vår tids største politiske svik. Et fullstendig antikvarisk menneske- og samfunnssyn får altså lov til å feste dypere og dypere røtter i det som en gang var hjemmet til det norske folket med grunnpilarer i kristendommen.
Dette er sannelig vår tids kulturelle revolusjon, og det er en revolusjon som peker bakover, langt bakover verdigmessig. Og vi har mye å miste – nettopp verdimessig.
Det økonomiske tærer også på folks tålmodighet. Vi er forespeilet 10 000 kr mer i skatt per person i året i rundt 2025. Erna Solberg har endog prøvd å forberede oss på en arbeidsuke på 43 timer. Og vi alle – som har øyne og ører åpne – forstår at hovedårsaken er at det har kommet alt for mange ikke-kvalifiserte personer til Norge som lever som om Norge var en evig gratis lunsj.
Sysselsettingstallene taler nemlig sitt helt tydelige språk. Forsvinnende få fra den islamdominerte verdenen er i fulltidsarbeid, kunne vi vise i 2014: Kun 15 prosent somaliere arbeider 30 t per uke eller mer. For eritreere er tallet 19 prosent. Syrere ligger godt under 10 prosent, skrev Document for få dager siden. Andelen av fellesskapets ressurser som brukes til merkostnader ved innvandring og integrering øker år for år, og for folk flest kobles den mislykkede integreringen til antal hijab og også nikab. Snus ikke utiklingen, kan dette utløse et farlig sinne i deler av befolkningen.
Den nylig avdøde arabiske kjempen i norsk samtid, Walid al-Kubaisi, sa følgende i det siste store intervjuet med ham:
«Assimilasjon for meg er en mental tilstand der en lever etter norske verdier og tenker som nordmenn.»
Kan folk da bruke hijab – og tenke som nordmenn? Nei, svarte al-Kubaisi:
«… hijab hører ikke hjemme i skolen eller på jobb. Hijaben er for meg et symbol på politisk islam og en tro på sharia, kalifatet og et teologisk system som kolliderer med demokratiet. Det har ingenting med norske og vestlige verdier å gjøre. Går en med hijab, forteller en omverdenen at en vil at Koranen skal være med og styre samfunnet.»
Jeg er redd for islam
Samme al-Kubaisi uttrykte åpent sin skuffelse over musimer i Norge som han mente hadde «oppført» seg «uklokt».
«Vi (muslimene) har forsterket bildet media har speilet: at muslimer først og fremst er religiøse vesen som ikke kan frigjøre seg fra tradisjonene fra mellomalderen. Er det rart at folk blir skeptiske til oss? Muslimene i Norge må vite at de er den svakeste minoriteten. Hvorfor? Fordi nordmenn frykter dem. Motstanden mot innvandring handler om muslimene – ikke polakker, vietnamesere og tamiler. Ingen frykter dem. Nordmenn frykter religionen islam og at islam skal påvirke Norge. Og jeg skjønner dem. Jeg er selv redd islam. Hvem blir ikke det når en ser hvordan politisk islam ødelegger land etter land i Midtøsten, og hvordan mange muslimer i Europa bor i gettoer og holder fast på tradisjonelle overbevisninger om hvordan samfunnet bør styres (min utheving).»
Og jeg kan istemme al-Kubaisi: jeg er også redd for islam, men enda mer redd den politiske handlingslammelsen overfor fryktens «religion».
Under følger en billedserie fra Oslo, tatt i sommer av HRS. Ja, det er Oslo, ikke Mogadishu, Kharian i Pakistan eller en storby i Midtøsten.
