Her på berget er Iran kommet sterkt i medienes søkelys, da fordi statsråd Per Sandberg (FrP) nylig dro til landet på ferie, dertil uten på forhånd å melde reisen til statsministerens kontor (SMK), og sammen med en ung norskiransk kvinne som har fått opphold i Norge som asylsøker grunnet frykt for tvangsekteskap (denne saken avventer vi foreløpig å mene noe om). Dog er dagens kommentar av Mina Ghabel Lunde i Dagbladet vel verdt å lese.
Dette skjer samtidig med at Iran står i en svært avgjørende tid. På den ene siden er Iran en trussel som atommakt, med stor innflytelse på tvers av Midtøsten. På den andre siden er Iran et land med skrantende økonomi (ikke minst på grunn av en pågående valutakrise), en stadig økende utilfreds befolkning, og et styre som ikke tåler flere nederlag, ifølge Berlingske.
Sanksjoner mot et Iran i finanskrise
Mens Irans president Hassan Rouhani og USAs president Donald Trump utveksler krigstrusler, og iranske militsgrupper utmanøvrerer USA-støttede opprørsgrupper i Syria, står Iran i en finanskrise. Folkelige protester mot regimet skal ha tatt form og nylig kom både landets finansminister og sentralbanksjef i trøbbel. Førstnevnte anklaget for embetsmisbruk, sistnevnte fikk sparken.
Iran har satt sin lit til at atomavtalen skal redde økonomien, en avtale som Trump i mai i år besluttet å trekke USA ut av. USA ønsker seg en strengere avtale, som også omfatter Irans missilprogram og Irans militære engasjement i andre land i regionen. USA gjeninnfører således sanksjoner mot Iran, som i første omgang skal tre i kraft nå i begynnelsen av august. De neste sanksjonene skal etter sigende tre i kraft i november, som især skal rettes mot Irans oljeeksport og vil blant annet straffe utenlandske regjeringer eller firmaer som handler med Iran (hvis de også er på det amerikanske markedet).
De resterende landene i avtalen, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina, har holdt fast ved avtalen og kritisert USA for å trekke seg ut.
– USAs exit fra atomavtalen har tydeligvis vært et sjokk for Irans økonomi. I løpet av de seneste par månedene har vi sett en klar utvandring av europeiske virksomheter fra landet, fordi de har et stort marked i USA. Og det er stadig et åpent spørsmål om atomavtalen kan reddes av de resterende partene i Europa, sier Ellie Geranmeyeh, seniorforsker og Iranekspert ved tenketanken European Council on Foreign Relations til Berlingske.
Protester og krigstrusler
Ifølge Wall Street Journal er inflasjonen i Iran på 12 prosent, prisene på importerte varer stiger, oljeeksporten er falt med 8 prosent de siste to måneder og arbeidsløsheten for unge er oppe på hele 30 prosent. I tillegg følger et annet problem: Mangel på rent drikkevann, skildret blant annet i Informationen.dk.
Det har vært en rekke protester og demonstrasjoner i Iran, både før og etter den islamske revolusjonen i 1979, men i løpet av dette året ble all viktig industri i Iran nasjonalisert, landet brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper og de nektet å betale utenlandsgjelden. I november samme år som revolusjonen fant sted, okkuperte iranske studenter USAs ambassade i Teheran og tok omlag 50 gisler (som først ble løslatt i 1981), der USA svarte med å sperre alle iranske tilgodehavender i USA og stanse oljeimport fra landet. Nå var USA blitt «store-Satan» for det iranske styret («lille-Satan» er for øvrig Israel, da det er offisiell iransk politikk at den jødiske staten skal ødelegges), og alle diplomatiske kontakter ble brutt. I 1995 inngikk Russland og Kina avtaler om å bygge et kjernekraftanlegg og minst to mindre reaktorer i Iran. Mistanke om et iransk atomvåpenprogram, samt beskyldninger om støtte til internasjonale terroristorganisasjoner, førte til at USA samme år nedla forbud mot all handel med Iran for amerikanske selskaper. I 2015 ble diplomatiske kontakter med Iran og USA gjenopptatt, da gjennom atomavtalen med USA/Europa.
Irans historie er mangfoldig, men uten tvil sliter store deler av befolkningen under å være et svært konservativt og patriarkalsk samfunn med en særdeles religiøs ensretting (sjiamuslimsk), og der grunnleggende menneskerettigheter ikke er en selvfølge – heller tvert imot. Iransk straffelov bygger på sharia som kan innebære dødsstraff (gjerne offentlig) for en rekke forbrytelser. Fysiske avstraffelsesmetoder som pisking og amputasjoner praktiseres, i tillegg til det islamske prinsippet om gjengjeldelse eller blodpenger. Men det såkalte prestestyret (det burde vel strengt tatt kalles imamstyret), har befolkningen i en jernhanske, der ikke minst utrygghet og uforutsigbarhet er sentrale faktorer.
Les den sterke bokanmeldelsen av nå drammenseren Mohammad Mostafaeis bok om sharia i Iran.
Når nå folket igjen begynner å protestere er det fordi nærmere 40 år med økonomisk og politisk isolasjon har gitt konsekvenser som er gått over folks tålegrense, for eksempel har det skapt et omfattende svart økonomisk marked og ditto korrupsjon. Ifølge den over siterte Geranmeyeh får de nåværende protester mer oppmerksomhet, især fra president Rouhanis opposisjon, men også fra Trumps administrasjon i Washington ved å støtte demonstrantene.
Så følger krigstruslene fra en Trump som ikke klarer å holde fingrene unna tastaturet. Med store bokstaver har Trump advart Rouhani på Twitter om en krig med «KONSEKVENSER SOM FÅ IGJENNOM HISTORIEN HAR LIDD». Og svaret fra en høytstående general i Irans spesialstyrke: «Du kan starte krigen, men det blir oss som avslutter den» (Quasem Solemani).
Vi kan vel kalle det alt annet enn betryggende, men at noen av dem ønsker en slik krig er vel lite trolig. Iran har ikke råd og USA har vel snart lært, jamfør Irak, Afghanistan, Syria, at det er vanskelig å komme seirende ut av slike kriger. Det man ender med er å sende nye store folkemasser ut på flukt.
Det bor rundt 80 millioner mennesker i Iran og landet grenser opp til Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan på den ene siden, Irak på den andre og Aserbajdsjan og Tyrkia – sistnevnte som Europas «bakgård».
