Faridah S. Nabaggala (mor på Tøyen i Oslo i 18 år):
«Ungdommene våre blir møtt med fordommer og diskriminering hos bedrifter i nærmiljøet fordi de ‘henger’ rundt. Men hvis de blir gitt en sjanse til å jobbe, kanskje de slipper å henge. (…) De havner i kriminelle miljøer fordi de ikke har jobb. Flere vil bli lærlinger, men får ikke muligheten.»
Og VG siterer villig vekk. For det er alltid noen det kan skyldes på. Nå er det bedriftenes tur. Det er arbeidsgivere som tilnærmet diskriminerer innvandrere på Tøyen.
Ingen blir «diskriminert» ved inntak til videregående skole. Alle elever har samme muligheter, likevel er det en høy andel skoledropouts av ikke-vestlige innvandrere. Kanskje det sier noen om at vi alle egentlig ikke er like? Kan vi så påpeke at å utjevne ulikhet gjør krav på en betydelig egeninnsats?
Ikke-vestlige innvandrere må snart forstå at det lønner seg å yte før du kan nyte. Det kan ikke bare kreves (nye) områdeløft, flere integreringstiltak eller «en jobb».
Ungene må fullføre videregående skole. Skolegang gir nødvendig skrive-, lese- og regneferdigheter og eventuell yrkesopplæring, men også opplæring i hvordan komme seg videre i livet. Det bør ikke overraske noen at personer som ikke fullfører videregående har dårligere forutsetninger for videre utdannings- og arbeidskarriere. Sånn er det bare i høyteknologiland som Norge.
Mye av «hemmeligheten» ligger i å ta ansvar for eget liv. Henger du rundt på dagene, skulker skolen og eventuelt dropper ut av videregående er det ditt eget ansvar. Det øker sannsynligheten for at det ikke finnes noen jobber til deg. Du blir arbeidsledig, og mottaker av sosialhjelp.
Men det er aldri for sent å snu i Norge. Du kan igjen sette deg på skolebenken, fullføre videregående, få deg en adekvat utdannelse og søke på jobber. Du trenger ikke velge en kriminell løpebane eller å gå rundt å hate omgivelsene og synes synd på deg selv.
Skal vi komme dit må mediene slutte å legitimere denne «alle andres skyld».