Fotografiske museet tok et prisverdig initiativ. Alle partier i Riksdagen skulle få stille ut fem bilder som fortalte om det enkelte partiets visjoner for fremtidens Sverige. Både kunstnerisk og politisk et spennende prosjekt. Men museet bestod overhodet ikke sin egen utfordring, formulert skriftelig til partiene og SDs leder Jimmie Åkesson på denne måten:
”En bild säger mer än 1000 ord. Men politik handlar om att göra, inte bara prata. Därför utmanar vi dig och Sverigedemokraterna att bidra med fem fotografier som visar vad er politik går ut på och vilka frågor som är viktigast för er i Valket 2018”, inleder Per Broman, VD för Fotografiska, inbjudan till partiledaren.
Ren Kafka-prosess
Ytringsfriheten er alle andre friheters mor. Ryker den, ryker nemlig også resten av friheten, som den personlige friheten, som den organisatoriske friheten. Dette faktum til tross, nektet Fotografiska museet Sverigedemokraterna (SD) å vise Lars Vilks berømte rundkjøringshund, kalt Muhammed.
Muhammed som rundkjøringshund
SDs motiv for å vise frem akkurat rundkjøringshunden kalt Muhammed, er denne: Ingen i Sverige har noensinne våget å stille ut rundkjøringshunden til Vilks grunnet trusler og vold, anfører SD. «Det hadde vært interessant om dette bildet kunne henges opp på et galleri. Du behøver ikke å like det, men det skal kunne henge der uten at man blir drept. Det er vår visjon, det er vårt Sverige som vi vil skape», forklarer SDs kommunikasjonssjef Joakim Wallerstein.
Resulatet ble at SDs «utstilling» av sine politiske visjoner ble til fem tomme flater i galleriet.
Så hvordan forklarer museet sin handling? Hadde SD brutt noen retningslinjer, kanskje? Ja, det er det museet hevder. Men hvilke rentingslinjer? Nei, det vil ikke museet svare på, noe som får kommunikasjonssjefen Wallerstein til å ta begrepet «Kafka» i sin munn, hvilket må kunne sies å være på sin plass.
Ny seier til SD og Vilks
Men SD og Vilks klarte like fullt å vise rundkjøringshunden ved at Vilks møtte frem personlig i galleriet og holdt frem et bilde av den foran de tomme SD-flatene.
Øyeblikket ble foreviget av Nyheter Idag, og vi kan ikke se at dette er blitt en sak som har interessert andre enn alternative medier, symboltungt i seg selv. Bildet av Vilks med rondellhunden ser du helt øverst i denne lenken. Det sies at ledelsen ved museet så «misfornøyde ut» under stuntet til Vilks.
Merk også dette: For Vilks er kunstbudskapet i rundkjøringshunden kalt Muhammed, reaksjonene han får på tegningen, ikke tegningen i seg selv.
Mange tror at det er Muhammed-tegningene som er kunsten. Men det er de internasjonale reaksjonene og drapstruslene mot meg som er mitt kunstprosjekt. Presidenten i Iran er min skuespiller, og han spiller godt. Også al-Qaida er aktører i dramaet, sier Vilks.
Man må vitterlig kunne si at Vilks har lykkes 100 prosent med sitt prosjekt.
En av verdens mest truede personer
Lars Vilks er kunstneren som i 2007 ble satt på al-Qaidas dødsliste med en dusør på 100 000 dollar, utsatt for brannattentat, drapstrusler i fleng, forsøk på terrordrap, og konkret terrorangrep i 2015, da debattmøte på danske Kudttønden i København ble angrepet med Vilks som hovedmålet. Regissør Finn Nørrgård ble drept, deretter Dan Uzan ved synagogen i samme by og av samme terrorist, hyllet av norske Proftenes Ummah.
I tillegg vet man at Vilks er et så yndet terrormål at svenske sikkerhetsmyndigheter flytter rundt på han kontinuerlig. Mer kunne vært nevnt, som jihadi Jane og al-Qaida-plottet mot Vilks, men vi tror dette gir leseren en ramme for å forstå tilstanden for kunstneren Vilks. At SD har en fremtidsvisjon om at vi en dag kan våkne opp til et Norge og Sverige der det er ytringsfriheten som er «hellig», og ikke antatte guder og profeter, skulle man tro alle demokrater, inkludert redaktører, mener er en flott visjon, ja, virkelig noe å kjempe for.
Men det er ikke der vi er i dag. De som skulle være våre ledende samfunnsveivisere valgte å gjøre knefall for potensielle terrorkrefter. Derfor var det ingen toneangivende medier som heller følte behov for å vise en eneste satirisk tegning fra ansatte i Charlie Hebdo da terroren rammet redaksjonen 7. januar 2015. Som denne, «100 piskeslag hvis du ikke dør av latter»:
Politikk er å handle, ikke bare prate, sa Fotografiske museet i sin invitasjon. Så klarte de selv å demonstrere det motsatte. Det ble med prat når det kom til vår viktigste frihet, ytringsfriheten. For et gedigent mageplask.