«Giftermålsmønsteret blant innvandrere og deres norskfødte barn kan blant annet si noe om hvor tette kontakter som utvikles mellom innvandrerne og dem som ikke er det.»
Sitatet er hentet fra fagbladet Samfunnsspeilet (5/2013) til Statistisk sentralbyrå (SSB), og er vel verdt å få med seg. At ekteskapsmønster blant ulike befolkningsgrupper er et uttrykk for integrering og samhandling i et samfunn, har det nemlig ikke alltid vært enighet om. For noen år tilbake var det gjerne en forventing om at «innvandrere» ville bli «norske» – bare man tok tiden til hjelp. I det siste tiåret har denne oppfatning endret seg betraktelig. Ikke minst har det vært reist spørsmål og debatt om hva som er «norsk», påpekningen av at det er «flere måter å være norsk på», og henvisningen til at «like barn leker best».
Akkurat sistnevnte kan det utvilsomt fortsatt stilles spørsmål ved, ikke minst når vi ser på andregenerasjon, altså de som er født i Norge av innvandrerforeldre. For hva er det som gjør dem «likere» foreldres kultur og verdier enn majoritetsbefolkningens? Særlig interessant blir spørsmålet når de samme inngår ekteskap (typisk) med ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland. Hva er det som gjør at fellesskapet innen visse grupper er større enn fellesskapet med majoritetsbefolkningen?
I Samfunnsspeilet, referert over, i artikkelen med overskriften «Kjenner kjærligheten ingen grenser?», påpekte SSB at statistikk ikke sier noen om innslaget av kjærlighet i et ekteskap eller graden av foreldrenes eventuelle involvering i sine barns ekteskapsvalg. Således kan vi vel ikke annet enn å påpeke at overskriften er å betrakte som en moralsk påminning om hvor grenseløs kjærlighet kan være. I et integreringsperspektiv, da i betydningen å ta fullverdig del i det samfunnet du lever i, vil ekteskapsinngåelse være av stor betydning.
Selvsagt vil alltid noen finne kjærligheten utenfor Norges grenser, det gjelder uansett opphav, men hvis det begynner å bli en systematikk, et mønster, for eksempel at det innenfor noen grupper er normen at ekteskap inngås med ektefelle av samme etniske opprinnelse som en selv, så vil det selvsagt være interessant nettopp i et samfunns samhandlingsperspektiv.
Partner med samme bakgrunn
Nylig kom SSB med en ny undersøkelse på området. Den slår igjen fast det som HRS avdekket fra begynnelsen av 2000-tallet: Noen grupper med innvandrerbakgrunn gifter seg nesten utelukkende med «sine egne», og flere i andregenerasjon enn blant foreldregenerasjonen (tidligere undersøkelser avdekker at partner med innvandrerbakgrunn nesten utelukkende er en av samme innvandrerbakgrunn).
«Tre av fire norskfødte med foreldre fra Pakistan, Vietnam, Tyrkia og Sri Lanka har en partner med innvandrerbakgrunn. Det er færre enn blant innvandrere fra samme land», melder SSB.
Så kan vi legge til: Og få gifter seg med etnisk norske, selv om det er variasjon mellom gruppene. SSBs undersøkelse er for øvrig begrenset til svært få grupper, for eksempel med fravær av somaliere og marokkanere, samt at den ikke skiller på kjønn. Jamfør figur under fra SSB:
I HRS’ siste gjennomgang av ekteskapstall (i 2014) fant vi at kun litt over 20 prosent av førstegenerasjon kvinner giftet seg med mann utenfor egen gruppe. Færrest ekteskap innen egen gruppe var det blant førstegenerasjon kvinner fra Kina og Chile, med 42 prosent for begge gruppene. I de øvrige gruppene for førstegenerasjon kvinner var andelen over 50 prosent, høyest for somaliske (95 prosent), pakistanske og iranske kvinner (begge på 94 prosent). For førstegenerasjon menn i utvalget var andelen som giftet seg ut av en egen gruppe kun på 13 prosent. Andelen som giftet seg med kvinne innenfor egen gruppe var over 50 prosent for samtlige landgrupper. Høyest for somaliske menn (97,5 prosent), tett fulgt av pakistanske, kinesiske og vietnamesiske menn (samtlige på 94 prosent).
Forventingen er (eller har vært) at andregenerasjon i mye større grad enn de som er innvandret, vil gifte seg ut av egen gruppe. Men tallene, eller de som vi har tall for (andregenerasjon er en ung gruppe og det er ikke så mange som har giftet seg), viste at denne forventningen ikke har slått til. Kun 15 prosent av andregenerasjon kvinner, altså færre enn førstegenerasjon kvinner, giftet seg med mann som ikke var av samme opprinnelse som dem selv. Enda færre andregenerasjon menn giftet seg ut av egen gruppe, her var andelen 13,5 prosent (som er omtrent det samme som for førstegenerasjon menn).
Samtidig med at andelen som giftet seg med ektefelle av samme opprinnelse som seg selv var høy og vedvarende, kan det synes som om andelen ekteskap med ektefelle av samme opprinnelse bosatt i utlandet (henteekteskap) går ned. Men til tross for denne nedgangen, som også har vært gjeldende for flere grupper i andregenerasjon kvinner hvor det er inngått en del ekteskap, har det vært en høyere andel henteekteskap blant andregenerasjon kvinner enn for førstegenerasjon kvinner.
Dette fant vi ikke hos andregenerasjon menn. Blant de grupper hvor det var inngått en del ekteskap, var det en betydelig lavere andel henteekteskap blant andregenerasjon menn enn førstegenerasjon menn. Men for den gruppen der det var inngått absolutt flest ekteskap (andregenerasjon menn av pakistansk opprinnelse) var nedgangen fra første- til andregenerasjon kun på 5 prosentpoeng. For kvinner med opprinnelse fra Pakistan var det derimot en økning på 5 prosentpoeng fra første- til andregenerasjon.
«Det frie valg»
Vår tese har over tid vært at praksisen med såkalte arrangerte ekteskap ligger dypt forankret i aktuelle gruppers kultur og kan være til hinder for fritt valg av ektefelle, selv i et land som Norge og selv om du er født og oppvokst her.
«Det frie valg» er normbasert. Vår erfaring er at mange mener de har foretatt et fritt valg der de selv har vært delaktig i beslutningen om giftermålet, eventuelt har fått anledning til å avvise det som oppfattes som «helt uaktuelle» ekteskapskandidater. Men vi har også erfart at foreldre/familie presenteres for en aktuell kandidat som de får i oppdrag å vurdere om kan «aksepteres» (typisk samme opprinnelse, kaste, religion el.l.) og gjør de så, kan bryllupet arrangeres. Det kan selvsagt diskuteres hvor «fritt» en slik praksis er.
Viktigere er det kanskje likevel at andelen henteekteskap er blitt færre. Vi la frem våre tall (i 2014) for personer i aktuelle miljøer, både gifte og «gifteklare», for å høre deres respons, og de var ikke overrasket over at det blir færre henteekteskaper. Gjennomgangstonen var at «nå har mange forstått hvor dårlig slike ekteskap som regel fungerer», alternativt: «foreldre lærer av eget og andres elendige ekteskap».
At (den kulturelle og sosiale) avstanden blir for stor mellom slike ektefeller forklares nettopp med at det ikke er fritt valg. Vi påstod således at det ikke er snakk om noen «grenseløs kjærlighet», men helt andre faktorer som er styrende. Det kan være alt fra for eksempel familietjenester (hente familiemedlemmer eller venner til opphold i Vesten), at herboende familie trenger en hushjelp, eventuelt gjøre storfamilien større og mer innflytelsesrik her og slik blant annet sikre kontroll av egne kvinner (æreskodeksen). Noen av de vi snakket med mente for øvrig at hvis ekteskapet var bygget på fri kjærlighet, ville den kulturelle og sosiale avstanden også kunne takles bedre.
Det interessante er at SSBs siste undersøkelse nettopp har spurt om andres innflytelse ved valg av ektefelle, samt hvilke faktorer som er viktig for et lykkelig ekteskap.
Innflytelse på ekteskapet
SSB har spurt om i hvilken grad andre hadde hatt innflytelse både på valget om å gifte eller forlove seg og/eller på valg av partner (vi kan jo minne om at forlovelse ikke en helt vanlig norm i en rekke av disse gruppene).
– En av fem med foreldre fra Pakistan sier at andre hadde svært stor eller ganske stor innflytelse på valget om å gifte seg og på hvem man skulle gifte seg med, mens dette i svært liten eller ingen grad er tilfelle for dem med foreldre fra Tyrkia og Vietnam. Sterk involvering fra andre i ekteskapsplanene er mer utbredt blant de som selv har innvandret, sier seniorrådgiver Kristin Egge-Hoveid i SSB.
At «bare» en av fem sier at andre (som må tolkes til foreldre/familie) hadde «svært stor eller ganske stor innflytelse» vil jeg anta er rimelig underkommunisert, men det kan hende at det handler om opplevelsen av det frie valg, som kommentert over. Figuren fra SSB avdekker likevel at i noen grupper er innflytelsen betydelig tilstede.
Deltakerne ble også spurt om viktigheten av en rekke forhold som kan påvirke om et ekteskap blir lykkelig. Flere av de fremhevede faktorene, som for eksempel å dele husarbeidet, kjenner vi igjen i befolkningen generelt, selv om andelene varierer mellom første- og andregenerasjon.
Andre faktorer, som felles tro, skiller seg kanskje fra befolkningen generelt. Den største variasjonen ser vi derimot mellom gruppene.
Samme tro er viktigst blant de med bakgrunn fra Pakistan (83 prosent av førstegenerasjon og 77 prosent av andregenerasjon). Det samme for de med opprinnelse fra Tyrkia, bare med forskjellen at det er flere i andregenerasjon enn førstegenerasjon som mener det er viktigst (56 prosent av andregenerasjon mot 61 prosent i andregenerasjon).
SSB forklarer dette med at det må sees i sammenheng med andre funn fra undersøkelsen; at religion er en viktig faktor i livet til mange med bakgrunn fra Tyrkia og Pakistan, mens et flertall av andregenerasjon fra Vietnam og Sri Lanka har tatt avstand fra den troen de ble oppdratt i. I så fall kan vi slå fast at mange muslimer synes sterke i troen, og for noen grupper kan det være at barna født i Norge blir enda mer opptatt av sin muslimske identitet. Interessant er det for øvrig også at det kan synes mindre interessant for andregenerasjon å ha barn for at ekteskapet skal bli lykkelig.
SSB: Barn av innvandrere velger ofte partner med innvandrerbakgrunn