Mange interessante debatter går av stabelen under Arendalsuka, en av dem har handlet om fremveksten av såkalte høyrepopulistiske politiske partier. Under tittelen «Hva skjer i Europa? Har høyrepopulister overtatt hegemoniet»? åpnet Arendalsukas «general» Øystein Djupedal (tidligere politiker for SV) med følgende:
– Det er en stor glede å ønske velkommen til denne viktige samtalen eller debatten om et av de aller mest, skal vi si, spennende, men også skremmende, utviklingstrekk i Europa de siste årene. ( … ) Vi ser valg etter valg i Europa, i gamle kulturnasjoner, så velger man altså høyrepopulistiske partier, senest i Italia, vi ser det i Ungarn, vi ser det i Polen og vi ser det også med tendenser med UKIP i England, og vi ser det mange andre steder.
Dermed var «stemningen satt». Det er skremmende at høyrepopulistiske partier vinner (demokratiske) valg i Europa.
For virkelig å poengtere hvor skremmende denne høyrepopulismen er, var forfatter og journalist Simen Ekern, som har skrevet bok om dette temaet («Folket, det er meg»), hentet inn. Og hvis noen lurer, Ekern gir i boken «et skremmende bilde» av de såkalte høyrepopulistene – noe han også brukte sine tilmålte 10 minutter før debatten på.
Legitime talerør
Ekern presenterer høyrepopulisme ved å fortelle at de er knyttet til en bevegelse, og at en del (av disse) partiene på ganske dramatisk vis har preget den politiske debatten i mange land. Bevegelsen/partiene kjennetegnes av en idé om et folk som er forrådt av den politiske elite, og diskusjonen om hvem som fortjener å være en del av folket, altså hvem er og ikke er folket.
Til dette hører at det er de selv (altså høyrepopulistene) som er det egentlige folkets eneste legitime talerør, i motsetning til alle instanser som forstyrrer og forvrenger folkets røst. Det vil si ekspertene, pressen, rettsvesenet generelt og internasjonale domstoler spesielt, samt internasjonale organisasjoner som tar suverenitet fra nasjonalstaten. De går i en nasjonalistisk retning, som også preger partiprogrammene og debattene, presiserer Ekern.
Han lister opp en del av de partiene i Vest-Europa som samarbeider på tvers av grensene: Marie Le Pen i Frankrike (Front Nasjonal), Geert Wilders i Nederland (Frihetspartiet), Frihetspartiet i Østerrike som han påpeker er ett av de få høyrepopulistiske partier som sitter i regjering, Matteo Salvini i Lega i Italia, Alternativ for Tyskland (AfD) og flere kan komme til i dette samarbeidet, der han peker på at for eksempel Salvini visstnok har møtt Sverigedemokratene i sommer.
Ikke sant nok
Ifølge Ekern har disse partiene samlet seg rundt et par store temaer: De er imot islams innflytelse i Europa, innvandringsskeptiske, mot EU og talerør for frustrasjonen over elitene – som i sin tur førte til brexit og valget av Trump.
Ekern innrømmer at høyrepopulismen har vokst frem av reelt eksisterende problemer og virkelige erfaringer, og viser til terrorfare, flyktningkrise, økonomiske problemer knyttet til avindustrialisering, Euro-krisen, samt konflikt mellom urbane og rurale strøk. Og kanskje er det riktig, fortsetter han, slik mange hevdet etter at Donald Trump ble valgt, at verken akademia, pressen eller de etablerte politiske partiene i tilstrekkelig grad har lyttet til dem som har opplevd problemene – men det er ikke sant nok, mener Ekern. Fordi dette er et bilde som blir skapt av noen og dratt i en bestemt retning, og som i sin tur preger folks oppfatninger og handlinger.
Han minner oss om at vi må se høyrepopulistene som ideologiske aktører. De har en demokratiforståelse og kommer med kritikk av det liberale demokratiets institusjoner som representerer et reelt politisk prosjekt. Derfor kan vi ikke bare se på innvandring og islam når det gjelder høyrepopulistene, som ifølge han er det vanligste. Høyrepopulistene er skeptisk til det representative demokratiet, og fremmer en idé om at direkte demokrati er sannere og bedre, en idé om at en leder kan møte sitt folk på folkemøter – og at det er en viktigere indikasjon på støtten enn hva politiske valg gir. Samme funksjon har sosiale medier, hvorpå han viser til blant annet Salvini som flittig bruker twitter til å høre om han har sitt folk med seg, da han ikke bryr seg om elitens kritikk. Videre peker Ekern på at mange høyrepopulister driver og leker med høyreekstremisme, noe de tidligere har vært forsiktig med, men som nå brukes for å erte på seg de politisk korrekte.
Så var det spørsmålet om hvordan sosialdemokratiske og konservative partier i Europa skal møte høyrepopulistenes argumentasjon. Han viser til Ungarns Viktor Orbán og spør: Skal han få være med på laget eller skal han skyves vekk? Altså et dilemma som minner om Høyre i regjering med Fremskrittspartiet, sier Ekern.
Skapt bilde
Selvsagt blir man skremt av Ekerns dystre fremstilling. Men er ikke også den «et bilde som blir skapt av noen og dratt i en bestemt retning, og som i sin tur preger folks oppfatninger og handlinger»?
For kort tid siden var jeg på en rundreise i Visegradlandene som ble benyttet til å snakke med folk, og nettopp i Ungarn ble det en diskusjon (med unge innfødte) om hva som skjedde i Budapest i 2015. Byen ble svært så forandret under folkevandringskrisen, ble vi fortalt, noe som skapte mye bråk, rot og utrygghet. «Men vi fikk dem ut», ble det konstatert, og på spørsmål om hvordan det foregikk var svaret kort og godt: «Orbán åpnet grensen til Tyskland.»
Da vi påpekte at verken EU-kommisjonen eller en rekke europeiske land synes å være så fornøyd med Orbán, trakk de på skuldrene og sa: «Men vi er fornøyd med Orbán».
Det finnes altså ulike oppfatninger – ikke minst ut fra ulikt ståsted. Dette var «vanlige unge folk» som kanskje ikke ser, eller bryr seg altfor mye om, at offentlige organer «avdemokratiseres», de snakker ut fra den virkeligheten de selv står i. Og det er jo nettopp noe av det som Ekern er inne på: Hvem er det «egentlige folket»? Hvem skal lyttes til?
Makt og avmakt
I min tolkning var en utløsende faktor bak den kraftige politiske høyredreiningen i Europa folkevandringskrisen som brøt løs i 2015. Det ble åpenbart at asylsystemet ikke fungerer – verken nasjonalt og internasjonalt. Vi hadde ikke – og har enda ikke – kontroll på yttergrensene i Europa. EU ble pekt på som en av de største syndebukkene. EU «forutså ikke» eller «skjønte for sent» het det, men alle som har fulgt med i EUs arbeid vet at det har gått i en mer innvandringsliberal retning og blitt stadig mer rettighetsorientert (for individer). Da presset på Europas yttergrenser ble for høyt, kom det for en dag at det europeiske lederskapet ikke maktet å ivareta nasjonene. «Å ta tilbake selvråderetten» ble således også en debatt rundt kjøkkenbordene, altså blant «folk flest».
Siden har mange av Europas velgere gått ett eller flere skritt i retning av partier på høyresiden. Ekerns fremstilling av såkalt høyrepopulisme er i min vurdering ensidig negativt, selv om han selvsagt har flere gode poenger. Men hans forklaringen på høyrepopulismens økte makt mangler sosialdemokratienes samtidige avmakt.
I min tolkning har denne høyrebevegelsen tre typiske kjennetegn: konservativ, skepsis til EU og innvandringsrestriktiv. Altså ikke ulikt det Ekern beskriver, men vi vektlegger det noe ulikt. Det konservative peker tilbake på ønsket om å ivareta gode velfungerende samfunn, mens skepsisen til EU handler om å ivareta mest mulig av den nasjonale selvråderetten. Begge disse faktorene er nok mulig å diskutere på redelig vis, men å være innvandringsrestriktiv er ikke så legitimt. Det synes også opplagt hvorfor: Stridens kjerne står om i hvilken grad (eller om) innvandringen utgjør en trussel for velfungerende samfunn og velferdssystem, og i hvilken grad (eller om) EUs overnasjonale styring hindrer nasjonene å ha kontroll på for eksempel egen befolkningsutvikling.
De sosialdemokratiske partiene i Europa begynte å miste makt allerede for 15-20 år siden, og det handler om selve grunnlaget for disse partiene: arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen. Dette grunnlaget smuldres stadig mer bort på grunn av teknologisk utvikling og globalisering av arbeidsplasser (f.eks. utflagging av bedrifter til lavkostnadsland eller import av billigere arbeidskraft). En ting er arbeidsinnvandringen, men mer utfordrende er den ikke-vestlige innvandringen. Samtidig har vi hatt økt arbeidsledighet og frustrasjonen hos dem som rammes. Sosialdemokratiske partier fanget ikke dette opp tidlig nok, kanskje fordi disse partiene har byttet ut arbeiderne med akademikere og dermed blitt en del av den eliten de tidligere kjempet mot. Dertil kommer at forskjellene mellom venstre- og høyresiden i politikken i velfungerende velferdsnasjoner er blitt mer og mer visket ut, der opplevelsen er at uansett hva du stemmer på, så blir realpolitikken omtrent den samme.
Dette politiske rommet er blitt utnyttet. For mens de sosialdemokratiske partiene sovnet på vakt, oppdaget partier på ytre høyre fløy hva som var i ferd med å skje. De oppdaget de europeiske borgernes «fremtidsangst», som i Trumps Make America great again, og fortalte at løsningen var å sette eget folk først, derav anti-EU og anti-innvandring.
Men: Er det nødvendigvis galt, umoralsk og forkastelig? Til å svare på det skal jeg ta for meg debatten der Ekern deltok sammen med Kristin Clemet (Civita), Christian Tybring-Gjedde (FrP), Anniken Huitfeldt (Ap) og Audun Halvorsen (H) i en egen sak.