Mohammad Mostafaei er en særdeles modig sjel. I fjor kom han med en bok om sitt virke som advokat for dødsdømte i Iran, dømt til døden på bakgrunn av steinalderns lovverk, sharia. Vi anmeldte I skyggen av sharia med lovord. Mostafaei jobbet døgnet rundt som advokat for de dødsdømte, inkludert barn, i Iran og ble kjent verden over for sin innstas. Til slutt måtte han flykte før mullahene førte han bak lås og slå. Slik endte han opp i Norge.
Islam følger etter han
I Drammen er arbeidet med å reise en moské i den islamdominerte bydelen Fjell snart ferdigstilt.
Illustrasjon, Arkitektkompaniet AS
Ingen norske medier – utenom alternativ nettside som rights.no – har brydd seg døyten om hvem det er som skal spre sitt budskap under minareten. Det er faktisk Minhaj ul-Quran, den verdensomspennende propagandasentralen for kalifatet tilhørende Tahir ul-Qadri. Samme Qadri var det Sylvi Listhaug konfronterte på en konferanse i Sarpsborg i fjor:
Sylvi Listhaug (FrP) omtalte islamismen som nåtidens skrekkideologi – en ideologi som skal bekjempes og som er uforenelig med norske og vestlige verdier. Hun påpekte videre at dagens hovedtaler, ul-Qadri, tidligere er tatt med buksene nede. Han «fronter ett sett med holdninger i vesten, og et annet hjemme», fastslo Listhaug.
Dette kunne ikke minst Listhaug fastslå på bakgrun av all dokumentasjonen HRS gjennom 12 år har lagt på bordet om Minhaj. Allerede i 2006 skrev vi rapporten «To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status». Etter dette har vi fulgt Qadri og Minhaj tett. Hvis noen lurer på hva Qadri står for i detalj, tenk Saudi-Arabia, Taliban etc.
Det totalitære mørket i Drammen
Nettopp derfor er Mostafaei bekymret. Han ser dette totalitære mørket vokse i landet som skulle gi ham og familien trygghet. Mostafaei ser at det samme som skjedde i Iran da Khomeini-revolusjonen bygde seg opp, kan skje her.
Han er ikke den første reelle politiske flyktningen fra Iran til Norge som sier akkurat det. De kjenner lusa på gangen.
Mostafaie har som oss i HRS ikke problemer med en persons personlige, private forhold med en antatt guddom. Mostafaei er altså på linje med oss som skiller mellom den private Mekka-islam som kun er spirituell, og den totalitære Medina-islam, som vil underlegge hele samfunnet lover og regler på alle tenkelige nivå. Et skille som er et hovedpoeng i Islam. Den 11. landeplage.
Mostafaei skriver dette i Drammens Tidende:
Hvis en imam forteller om fred og fordelene ved fred og menneskerettigheter og øvrige regler som knytter seg til forholdet mellom menneske og Gud, er det helt uproblematisk.
Men det er ikke alltid slik. Noen imamer hjernevasker mennesker, særlig barn og unge er utsatt. De snakker for eksempel om at hijab er bra for jenter og at sharialoven forbyr alkohol. I verste fall lærer de bort at den som ikke bruker hijab og den som nyter alkohol ikke vil komme til paradis, og derfor må straffes.
Ja, vi husker jo han i Oslo som mente at de som bryter fasten skal drepes.
Maktsentral
Mostafaei ser faren for at moskeen blir et sentreum for makt over innbyggernes liv. Ikke bare muslimers liv, men også at islam styrker seg i det norske samfunslivet:
Personlig blir jeg skremt når jeg ser at det bygges moskeer i Norge. Det får meg til å tenke på de groteske og urettferdige straffene muslimer i andre land blir utsatt for.
Konsekvensen av å bygge moskeer kan med tiden bli at makt samles i moskeen, og derigjennom styrkes islams posisjon i norsk samfunnsliv.
Ja, dette har jo allerede skjedd.
Hva skjedde i Iran?
Mostafaei husker godt hva som skjedde da Shahen sang på de siste versene på 70-tallet i Iran. Den sekulære Shahen ga tillatelse til å bygge moskeer, sier Mostafaei:
En av hovedgrunnene til at Iran ble en islamsk stat var at shahen (den iranske kongen) ga imamer tillatelse til å bygge moskeer i Iran. Vi må lære av Irans revolusjonshistorie og unngå at vi skrur tiden tilbake 1400 år.
At islam er del av et politisk maktspill er en velkjent vise. Islam er jo mer politikk enn religion i sin grunnkjerne. I eksempelvis Pakistan tok diktatoren Zia ul-Haq makten ved et kupp i 1977, inntil sin død i 1988 i et helikopterstyrt som i Pakistan omtales som «en hellig konspirasjon mellom CIA og Allah». Årene før det hadde statsminister Bhutto prøvd å hente støtte hos de religiøse uten at den whiskydrikkende og sekulære Bhutto lyktes særlig godt med det. Ul-Haq lyktes derimot godt med å vinne inpass hos de «boklærde». Ul-Haq gjennomislamiserte lovverket, en forbannelse som hviler over landet den dag i dag.
Og gjett hvem som hjalp ul-Haq med islamiseringen? Jo, samme ul-Qadri som nå skal få spre sin ideologiske pest også i Drammen, dertil under en minaret. Ul-Qadri var hovedarkitekten bak dødstraff for blasfemi som diktatoren ul-Haq innførte på 80-tallet. Alt for å legitimere sin makt overfor det pakistanske folket og gjennom de religiøse lederne.
Hvorfor skriver ikke Drammens Tidende (DT) om dette? Vi snakker altså om ekstreme krefter som har inntatt byen, og etter hva jeg har forstått er DT veldig opptatt av integrering, som også hele Stortinget er – visstnok… Begge instanser lider tilsynelatende av langt fremskreden islamofili.