Kan Regjeringen rydde opp i SSB?

En gjennomgang av en del av de sakene vi har publisert om Statistisk sentralbyrå (SSB), var regelrett nedslående. Det er mildt sagt blitt en del omtale fra oss, og jeg registrerer at vi startet ut med nokså mild kritikk for så å slå hardere og hardere. Ikke minst handler det om at SSB hele veien har utvist null respekt eller ydmykhet overfor vårt arbeid. Tvert om har de kritisert oss kraftig, men aldri tatt oss på én feil og aldri kommet med substansiell kritikk. Og dette har de gjort mens mainstream media (MSM) ukritisk har referert dem. Ikke en journalist har vært kritisk til noe av det SSB har presentert, mest sannsynlig fordi de fleste journalister ikke behersker statistikk og/eller fordi SSB har vært det ubestridte sannhetsvitnet. Det har MSM bevist gang på gang med skriverier og tolkninger som har vært totalt misforstått eller fordreid. Jeg har aldri registrert at noen har beklaget når de tok feil, og heller ikke registrert at SSB har tatt til motmæle.

Imens har de lurt våre beslutningstagere og ulike forskere har ukritisk lagt SSBs analyser til grunn for sitt arbeid.

Tallene lyver ikke, men de kan skjule sannheten

Bakgrunnen for dette tilbakeblikket er Kjetil Rolness’ pågående disputt med SSB. Og bare for å ha sagt det med én gang: Det er mer enn gledelig at flere har begynt å våkne når det gjelder SSB. Det er viktig å presisere at vår kritikk av SSB forholder seg til innvandring- og integreringsfeltet, hvilke tall de presenter og ikke presenterer, og til deres analyser og begrepsbruk. På andre områder kan SSB for alt jeg vet være best i klassen, men på dette feltet har de mye å svare for.

Rolness’ krangel med SSB startet ut med at han stilte spørsmål i en kronikk i Aftenposten ved innvandreres sysselsettingsgrad i Norge. Det er spesielt to ting han etterlyser, hvor mange som er sysselsatt og hvor mange som jobber heltid. Dette handler ikke minst om SSBs «rause definisjon» av sysselsatt, som er følgende:

«Personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuka/-dagen, samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l. Personer som er inne til førstegangs militærtjeneste regnes som sysselsatte. Sysselsatte er summen av lønnstakere og selvstendig næringsdrivende (eiere). Ufrivillig helt permitterte, med en sammenhengende varighet på inntil 3 måneder, blir regnet som sysselsatte, midlertidig fraværende.»

Som vi ser handler det ikke bare om at «sysselsatt» er én time eller mer i uka, men endog i den uka SSB foretar målingen. Og unntakene er mange. Videre kritiserer Rolness SSB for å ha brukt et vidt aldersspenn når de måler sysselsetting:

«Inntil nylig tok den med alle fra 15 til 74 år. Da var gapet på bare 6 prosent, takket være «helnorske» pensjonister. Nå avgrenses statistikken til 15-66 år, og gapet er plutselig 12 prosent. Snevrer man inn til den mest sammenlignbare – mest yrkesaktive – aldergruppen, 25-54 år, øker gapet til 16 prosent. Og til langt over 20 prosent om man sammenligner ikke-innvandrere og innvandrere fra Afrika.»

Dette er tall som HRS har rapportert tidligere. Allerede i 2012 publiserte vi en kortfattet rapport om sysselsetting for landet og for Oslo spesielt. Her knuste vi mytene som SSB hadde skapt. For SSB fortalte at vestlige innvandrere hadde høyere sysselsettingsgrad enn den øvrige befolkningen (på 1,5 prosentpoeng) og at ikke-vestlige hadde 16,5 prosentpoeng lavere sysselsetting enn øvrig befolkningen (for aldersspennet 15-74 år). Bildet som skulle skapes var at innvandringen ikke er noe problem, ei heller var det så mye å utsette på integreringen på arbeidsmarkedet.

Vi kjøpte sysselsettingstall fra SSB (etter ettårige aldersgrupper) og kunne dermed snevre inn sysselsatte til den mest yrkesaktive perioden for folk flest, av oss definert til 25-61 år, og da snudde bildet seg: Den øvrige befolkningen hadde 7 prosentpoeng høyere sysselsettingsgrad enn vestlige innvandrere og 27 prosentpoeng høyere enn ikke-vestlige. I tillegg rapporterte vi at sysselsettingen generelt var lav blant ikke-vestlige kvinner, samt at ikke-vestlige menn i svært ung alder, fra 35 år, begynte å falle fra arbeidsmarkedet.

Noe slikt har vi aldri hørt fra SSB. Hvorfor?

Veien er ikke lang for å beskylde deler av SSB for å ha en politisk slagside. Den har til tider vært veldig synlig, spesielt fra innvandringsliberale Lars Østby og Helge Brunborg, begge ivrige i MSM som velvillige «integreringsaktører» for å fortelle oss at det meste går bra – bare vi tar tiden til hjelp.

Problemet er bare at det ikke er sant. Det er en rekke problemer som underkommuniseres fra SSB, mens andre forsvinner fullstendig fra radaren.

Så når SSB faktisk har begynt å synliggjøre tall for mer yrkesaktive år, så kan den fortjenesten tilskrives oss. For det var første gang SSB innrømmet at vi hadde et poeng. I Aftenposten het det at vår kritikk var berettiget.

Lete og regne selv

Selv om SSB har operert med et vidt aldersspenn, kommer de rimelig jevnlig med rapporter om sysselsettingsstatistikk. Ut fra denne statistikken i 2014 kunne en fint regne ut sysselsettingsgraden. Andelen som jobbet heltid fra Somalia og Eritrea (over 30 timer i uken) var henholdsvis 53 og 47 prosent, mens gjennomsnittet for hele befolkningen var 73,5 prosent (15-74 år). Når sysselsettingsgraden blant somaliere var 28 prosent og eritreere 40 prosent, var andelen som jobbet fulltid 15 prosent av somalierne og 19 prosent av eritreerne.

Som oftest har SSB tallene, slik som også SSB sa i et intetsigende svar til Rolness, men problemet er hvordan SSB kommuniserer dem – noe Rolness påpekte i et nytt innlegg. Men denne gangen hadde Rolness skjønt at skal han få vite det han vil, lønner det seg ikke å ligge på latsiden. Man må ofte lete, og det kan ta sin tid, og deretter regne selv. Blant annet kom han frem til at bare 9,5 prosent av somaliske kvinner jobbet fulltid (som fortsatt regnes som over 30 timer uken, i motsetning til en normaluke på 37,5 timer). Og så driter jammen meg SSB på draget igjen: I et nytt svar hevdes det at «24,6 prosent av bosatte somaliske kvinner i alderen 15–66 år er sysselsatt, og at 38,7 prosent arbeider 30 timer eller mer. Altså langt flere enn de 9,5 prosentene som Rolness refererer til.» Øh, nei. 38,7 prosent av 24,6 prosent er 9,5 prosent, selv om ikke alle i SSB kan regne, slik som Rolness påpekte i tilsvaret.

Men Rolness har ikke gitt seg. I VG (28. august) spør han «Kan vi stole på Statistisk sentralbyrå?». Svaret er vel et tja – og det er farlig nok i seg selv. For et land uten et velfungerende nasjonalt statistikkbyrå, vil vi ikke sammenligne oss med. Utfordringen til SSB ligger i skjæringspunktet mellom tallproduksjon og analyse (forskningsdelen).

Kritikk på steingrunn

Det finnes mange tema i tilknytning til innvandring og integrering der flere spørsmål burde stilles til SSB, eksempelvis: Ekteskapsmønster, folkeregistreringer (barn i utlandet), andel og type innvandring, befolkningsfremskrivinger, bostedssegregering, sysselsetting, trygdeforbuk, økonomiske konsekvenser, kriminalitetsutvikling – og listen kan nok gjøres langt lengre.

Vårt møte med SSB på innvandring- og integreringsfeltet begynte da vi studerte tilgjengelige statistikker og analyser om ekteskapsstatistikk på begynnelsen av 2000-tallet. Vi oppdaget raskt at her var det mye som ikke ble sagt. Vi spesialbestilte derfor statistikk hos SSB som mer detaljert kunne fortelle hvem ulike innvandrergrupper i Norge inngikk ekteskap med. Tallene avdekket at blant sentrale innvandrergrupper hentet de fleste ektefelle i utlandet, nesten alle giftet seg med en av «sine egne» og stort sett ingen med etnisk norske. Det lyder ikke godt for integreringen, hevdet vi. Dette likte ikke SSB. For «typisk» SSB-presentasjon er å gruppere sammen på en slik måte at tallene til slutt blir intetsigende, eller rettere sagt: tenderer den veien som bekrefter SSB hypoteser. For ekteskapstallene og -analysen som HRS presenterte ble sterkt kritisert av SSB. Det var altfor små tall til å kunne uttale seg om noe mønster. Med andre ord: altfor få i andregenerasjon hadde giftet seg til at det kunne utarbeides noen statistikk, og dras noen konklusjoner på vegne av tallene. Vi publiserte disse tallene første gang i boken «Feminin integrering» (2003), og senere i flere notater. I 2006 grep SSB tak i ekteskapsstatistikken selv, men de klarte ikke å skjule sitt politiske budskap.

Men vel så interessant er det at SSB gjør akkurat det samme når de konkluderer med hvor godt det går med dem med innvandrerbakgrunn i utdanningssystemet (baserer seg på små tall) – og de er lite villig til å fortelle hvem (hvilke grupper) som drar snittet opp eller ned. Det har derimot andre sett litt nærmere på – og da endret faktisk SSB en av rapportene.

I 2004 var vi i en ny krangel med SSB. Denne gangen avslørte vi at mange barn med innvandrerbakgrunn ufrivillig ble holdt på lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland. Da vi publiserte rapporten i 2004, ble et estimat på opp mot 5.000 barn som er i utlandet til enhver tid gjort til et hovedpoeng (ikke av oss, men av mediene). Den gang statsråd Erna Solbergs reaksjon var at hun ikke trodde antallet barn var så høyt, og hun ga SSB i oppdrag å finne det konkrete tallet. Det kunne ikke SSB fordi Norge ikke har et folkeregistreringssystem som gjør det mulig, uten at noen registrerte denne begrensningen. Hvis eksempelvis mor og barn flytter ut, mens far er igjen her, så vil normalt ikke mor og barn bli registrert utflyttet, til tross for at de faktisk ikke lenger er i Norge. Men SSB leverte tall for hvem som er utregistrert av Norge, som naturlig nok ikke var mange- Litt senere fikk Høgskolen i Oslo (nå OsloMet) i oppdrag med å finne ut av situasjonen og de benyttet seg av SSBs tall – og dermed kunne politikerne si seg «fornøyd» (med å bli lurt igjen). Det siste året har for øvrig NRK igjen løftet inn problematikken, da med oppsiktsvekkende reportasjer om unge på koranskoler i Somalia. Og på NRK nyhetsmorgen i dag kunne vi høre at over 70 barn forsvant fra grunnskolen i Oslo i fjor. Problematikken har vært kjent i 14 år, uten at det er tatt politisk grep. Hvor mange barn og unge har lidd under denne skjebnen, og hvilke konsekvenser har det hatt for det norske samfunnet, mens politikerne har toet sine hender?

Så har vi all uenigheten om innvandringen til Norge, og om framskrivninger av befolkningen. I 2008 kom vi med rapporten der vi spurte hvem som blir Norges innbyggere i fremtiden. Vi hevdet at SSB kom med urealistiske anslag om veksten i innvandrerbefolkningen – og vi kritiserte dem for å ha politisk slagside blant annet knyttet til begrepsbruk. Men SSB fant seg ikke i å bli kritisert. I 2012 innrømmet for øvrig SSB at de bommet stygt på framskrivningene, men noen unnskyldning kunne vi se langt etter. Vi på vår side har truffet langt mer riktig. I fjor kom SSB med «gladmeldingen» om at de hadde tatt feil (igjen), da innvandringen til Norge synker raskere enn hva SSB antok året før. Sannheten er imidlertid at vi får enda mer av den mer kompliserte innvandringen med økning fra Asia og Afrika.

Året etter tok vi sats og kom med et forenklet innvandringsregnskap i rapporten «Tell ikke meg». Bakgrunnen var at SSB over tid hadde nektet å komme med en slik oversikt. Målet var å fortelle at innvandringen koster – og det mye – noe som var fullstendig tabu å si på denne tiden. Nå vet vi langt bedre.

I 2011 fulgte vi opp med en rapport om bostedssegregeringen i Oslo, der vi la frem beregninger om befolkningsutviklingen i Oslo hvis innvandringen fortsatte på samme høye nivå. SSB kommenterte rapporten med å gå god for beregningene, men la til:

– De trendene som vi akkurat nå er inne i, tilsier at det nok i Groruddalen kan bli et flertall av innvandrere pluss deres norskfødte barn. Men hvorvidt det er en interessant ting, det er jeg sannelig ikke sikker på, sa Lars Østby til NRK Dagsrevyen 13.oktober.

Akkurat det kan nok dagens Regjering tenke litt på, siden de har annonsert det store integreringsløftet. Og så kan vi jo spørre oss om hvorfor kriminalitetsutviklingen i Oslo har vært som den har vært – spesielt på Oslo øst. Så kanskje det burde vært en «interessant ting» for SSB? Men heller enn å foreta en skikkelig analyse av bostedssegregeringen så kom SSB med et notat som hevdet det var nedgang i bostedssegregasjonen fra 2000-tallet i Oslo. Det glade budskapet var muliggjort ut fra dissimilaritetsindeks (D-indeks), som vi kraftig kritiserte. Nylig kom SSB med en ny rapport med samme budskap, velvillig sitert av MSM igjen, uten at noen har fått med seg at D-indeksen villeder mer enn den forklarer.

Samme år hevdet vi også at befolkningsutviklingen systematisk blir underkommunisert av SSB, og at det kan få alvorlige konsekvenser for fremtidig planlegging. Da hadde vi nylig publisert en rapport om hvordan Oslo kommune gjeldstynges – på grunn av innvandringen. Men denne gangen skjedde det noe interessant. Finansavisen leste rapporten og kom til at her var det «en del» som ikke hadde nådd offentligheten – og Finansavisens journalister kunne både tenke og regne. Siden den gang har det gått slag i slag for de økonomiske konsekvensene av innvandringen, og ingen med vettet i behold vil i dag finne på å si at innvandringen er en «økonomisk berikelse» (selv om en professor prøvde seg på et triks). Men fortsatt er teamet underkommunisert fra SSB – noe ikke minst den avgåtte SSB-direktøren Christine Meyer prøvde å etablere som en praksis. Da Meyer ble ansatt i 2015 advarte vi Regjeringen, vi fryktet at det kunne føre til en enda sterkere politisk slagside i SSB. Vi ble ikke hørt, men ettertiden viser vel at vi fikk rett.

SSB er også høringsinstans for Regjeringen, og en politisk slagside lyste mot oss i deres høringssvar på innstramningsforslag til utlendingslovgivningen (2016). For SSB var slett ikke enig i at det høye antallet asylsøkere kunne føre til en enda høyere familieinnvandring, men hadde de rett?

Skal SSB komme på rett kjøl igjen må Regjeringen, først og fremst representert ved «eier» Finansdepartementet og finansminister Siv Jensen, påse at den politiske delen ryddes ut av byrået. Men det krever at Regjeringen innser hvordan SSB kan operere. Her bør vel FrP-leder Jensen ha noe «inside» informasjon, da partiet via stortingsgruppen flere ganger ikke har fått statistikk de har ønsket – ikke minst hva gjelder kriminalitetsstatistikk.

Så bare stå på, Rolness. Vi heier på sidelinja, men du har en lang vei å gå.