«Jeg mener at sivilisasjonen vi kjenner som Europa, er i ferd med å begå selvmord, og at hverken Storbritannia eller noe annet vesteuropeisk land kan unngå denne skjebnen, for vi ser alle ut til å lide av de samme ondene og symptomene. I løpet av levetiden til de fleste som lever nå, vil Europa opphøre å være Europa, og folkeslagene i Europa vil ha mistet det eneste stedet i verden vi kunne kalle våre hjem» (min uthv.).
Sitatet i ingress og like over her er fra side 1 i den gripende og særdeles tankevekkende og avslørende boken om sivilisasjonskampen som pågår i Europa, en kamp de aller færreste politikere vil vedgå foregår like utenfor hver eneste nasjonalforsamling i dagens Vest-Europa. Nå kommer den meget velartikulerte Douglas Murray til Oslo, og etter hva jeg kjenner til, har endog folk på statsrådsnivå tryglet om å få en palss blant publikum.
Forrykende formidler
Douglas Murrays kritikerroste bok fra 2017 (The strange death of Europe. Immigration, Islam and Identity), er nemlig en grøsser – hvis man tar til seg fakta og analyser. Det har denne redaksjonen gjort gjennom årene. Det er umulig ikke å nikke gjenkjennende og samstemt etter hver eneste side man leser i Murrays forrykende bok.
Murray har en penn som elegant briljerer lekende på hver eneste linje. Man blir sugd med fra første setning, og når slutten nærmer seg etter nesten 300 sider, senker man tempoet: Som leser vil man aller helst ikke bli ferdig, man vil ha mer, og mer. For Murray er en av vår tids største formidlere av saksprosa, og Murray våger – der andre, både akademisk og politisk elite tier – å eksponere hele elefanten som trasker ufortrødent rundt i de vesteuropeiske landene. Det handler om innvandring, identitet og islam, en veritabel bombe under det Europa vi har kjent.
Avkler politisk hjelpeløshet
De vesteuropeiske folkene er lurt trill rundt gjennom de siste tiårene av skiftende politiske ledelser. Derom ingen tvil. Da Europa avviklet sine kolonier og trakk seg ut, åpnet det samme Europa for permanent kolonisering av egne land. Vi ble fortalt at om ikke integreringen av pakistanere, arabere og afghanere ville skje med første generasjon, ja, så ville vi lykkes med andre- eller tredjegenerasjon.
«Eller med en fremtidig generasjon. Eller det gjorde ikke noe om folk ble integrert eller ei. Hele tiden avfeide vi den større sannsynligheten for at det simpelthen ikke ville fungere. Dette er en konklusjon som de senere årenes migrasjonskrise bare har fremskyndet.»
Vår ledelse gjennom årene latet som om alt var normalt, innvandring var uunngåelig. Og løgnen som er servert er denne: vi har alltid hatt innvandring. Vi er en nasjon av innvandrere. Folkevandringer er en del av vår historie.
Men det stemmer ikke. USA er en nasjon av innvandrere. De europeiske landene er ikke det. Vi består av eldgamle nasjonale stater.
Ja visst, så finnes det selvsagt historiske unntak, og Murray peker på ett meget talende eksempel for Storbritannias vedkommende: de forfulgte fransk hugenottene som ankom de britiske øyene i 1681, og som de påfølgende årene ble til rundt 50 000 personer. Merk dette: de var franskmenn og de var protestanter og fra et nærliggende europeisk land. Like fullt tok det «århundrer» før de integrerte seg.
50 000 personer var en enorm mengde for sin tid. Men hva har situasjonen vært de senere årene, altså i vår tid? La oss se fra Tony Blairs periode som statsminister fra 1997 av. Man har hatt en «hugenott-innvandring» annenhver måned! Og de fleste var altså ikke franske protestanter. De kom fra andre kontinent, typisk i den islamdominerte verden. Samtidig har britiske regjeringer det siste tiåret gått til valg på å redusere innvandringen, men resultatet har vært det motsatte: den har bare økt. Politikerne vet ikke hvordan de skal håndtere innvandringen. Det er som om den bare skjer – uhåndterlig for dem. Men ikke for Japan, ikke for Kina. Våre politikere opptrer som om «det er ingenting vi kan gjøre». Som om innvandringen er et ustoppelig naturfenomen.
Meningsmålinger gjennom årene har vist til fulle at de europeiske folkene er motstandere av den masseinnvandringen som har pågått. Politikerne har vendt dem ryggen for lengst. Sannsynligheten for at den kalde ryggen vil vise seg igjen «i morgen» er overhengende. Italia har begynt å fly migrantene inn fra Afrika til Roma – for å redde dem fra menneskesmuglere og en farlig overfart over Middelhavet. Eller redde sin egen skyldtyngede samvittighet?
Hva er Europa skyldtynget for? All vitenskapen vi har produsert, all den fantastiske kunsten, musikken, arkitekturen? At vi klarte å bekjempe nazismen og fascismen? At vi trakk oss ut av koloniene? Hvorfor finner vi ikke denne skyldkulturen på andre kontinent. Hvorfor har jeg aldri i Pakistan opplevd skyld for at islam utryddet den opprinnelige buddhistiske kulturen, hvorfor har jeg aldri opplevd anger for folkemordet og massevoldtektene dagens Pakistan utførte i det som i dag er Bangladesh, den gang i 1971 Øst-Pakistan?
Den nye Guden
Europa var kristendommen, deretter opplysningstiden, for så å bli de totalitære ideologiers kontinent; fascisme, kommunisme og nazisme, før vi befridde oss og ble sekulære, åpne frie demokrati.
Masseinnvandringen skjøt fart på et sårbart tidspunkt for den europeiske sivilisasjonen. «Verden kom til Europa akkurat idet Europa hadde mistet av syne hva det er.» Europa har nemlig i vår samtid blitt, ifølge Murray, «en skyldtynget, utmattet og døende kultur».
«Menneskerettigheter» ble den nye Guden – endog for kirken. Vi, folkene, hadde sluttet å tro. «Respekt», «toleranse» og «mangfold» ble det nye evangeliet. Sistnevnte er det «mest selvfornektende av alt», som Murray lakonisk smetter inn. Dette er verdier som har «ingen sjanse til å påkalle den dype lojaliteten som samfunn må kunne mobilisere hvis de skal overleve i lang tid».
Murray fortsetter slik:
«Som en følge av det oppstod et ønske om å demonstrere at det 21. århundrets Europa hadde en struktur av rettigheter, lover og institusjoner som kunne stå på egne ben – og som til og med kunne klare seg uten den kilden (kirken, min merknad) som kan hevdes å ha vært livgivende for alt dette.»
Det er umulig å være uenig.
Og dette er bare én av grunnene til at den flere hundre år gamle vesteuropeiske kulturen «sannsynligvis ikke vil overleve», skriver Murray. Europa står til knærne i et utmattelsessyndrom. Europa er et gammelt og trett kontinent. Det har «gått tom for damp» – akkurat idet nye samfunn begynte å flytte inn.
Foto: HRS, Grønland Oslo.
Vi vet alle om den selvsikre elefanten mange av dem brakte med seg: islam. Den selvsikre og triumf-besatte, i motsetning til vår tids kristendommen. Og vi har også fått med oss hvordan Terje Tvedt i sin bok, Det internasjonale gjennombruddet, dokumenterte følgende: Kirken laget en motorvei for islam i Europa. Kirken fremstår som den har glemt sin religiøse arv, den vil ikke vedkjenne seg betydningen dens læresetninger har hatt for fremveksten av de åpne, europeiske demokratiene. Kirken er mer opptatt av menneskerettighetene til alle andre i verden, bare ikke europeere, ja, mer enn egen liturgi er det nye evangeliet dagens innvandreres og potensielt nye innvandreres menneskerettigheter.
Et mesterverk
Bokens oppbygging er logisk, kapitlenes titler fortellende: 1. Begynnelsen. 2. Slik gikk vi i fellen. 3. Slik unnskyldte vi oss. 4. «Velkommen til Europa». … 16. Følelsen av at slutten er kommet. 17. Slutten.
Murray dokumenterer til fulle sine poeng og analyser – som alltid. Jeg har fulgt hans mesterlige penn i 10 – 12 år, full av gnist, formuleringer som påkaller smilet, og han besitter en sjelden språklig eleganse. I motsetning til den ganske tunge og noe kronglete pennene til Terje Tvedt i boken Det internasjonale gjennombruddet, er Murrays tekst en lett tilgjengelig gave til leseren. Teksten er en fryd, og det er Murrays originale britiske penn som skinner gjennom på hver eneste norske linje i den imponerende oversettelsen til Bjarte Kaldhol, pensjonist og profesjonell oversetter.
Boken er også i norsk versjon oppdatert til januar 2018. Også imponerende.
Document forlag er et lite forlag, men du verden for noen viktige utgivelser forlaget står bak. Mens de store forlagene i Norge svikter på vår tids viktigste tema, leverer Document forlag litteraturen som burde stå i bokhyllen til alle dem som bryr seg om Norge og Europas fremtid.
Samme Document har klart å få Murray til Oslo 30. august, der han skal møte oss borgere. Møtet er utsolgt for lengst. Jeg har et håp om at det streamest live og at tusener benker seg foren computeren sin.
Uansett; nå kommer høsten, og er det en bok du skal lese i år, så er det definitivt denne, mener jeg. Her bestiller du den norske utgaven.