Det er en konkret – og målbar – grunn til at verden nærmest er i oppbrudd. For Trump, Brexit, politiske systemer som vendes, EU-motstand og fremveksten av nye, sterke høyrepartier kommer ikke ut fra intet. Det fastslår en omfattende rapport som i dag ble offentliggjort av den danske tenketanken Kraka. Sammen med konsulentfirmaet Deloitte har de undersøkt «sammenhengskraften» i Danmark i prosjektet «Small Great Nation», melder Berlingske.
Intet irrasjonalt fenomen
En av dem som står bak rapporten er professor i økonomi Hans Jørgen Whitta-Jacobsen. Han forteller at økonomer har hatt en tendens til å avvise dem som bekymret for globaliseringen, for globaliseringen gir oss alle billigere varer. Men de velgerbevegelser som vi ser i Europa, og som antakelig også vil gjøre seg gjeldende ved det kommende valget til Riksdagen i Sverige, er så store at det ikke bare kan være et irrasjonelt fenomen som bunner i ubegrunnet frykt.
Dette var denne hypotesen som lå til grunn for rapporten. For hva betyr det for dem som opplever at det plutselig kommer mange utlendinger på arbeidsplassen, at produksjonen i egen virksomhet erstattes av importerte varer eller at den blir automatisert av roboter?
Det er ingen som benekter globaliseringens gevinster, men på et bestemt tidsrom gagner det noen og skader andre, sier Whitta-Jacobsen, der nettopp oppmerksomhet på dem som skades har vært liten. De som har vært utsatt for negative følger av globaliseringen rammes som oftest av lavere inntekt og høyere ledighet, og det gjerne over lang tid, i mange tilfeller fem år eller mer.
Roe tempoet?
De som har fryktet for globaliseringen er nærmest blitt latterliggjort, fortsetter Whitta-Jacobsen, og mener det er på tide å legge den tiden bak oss.
«Hvis de som bærer omkostningene føler seg sviktet og får vite at deres frykt er irrasjonell og ubegrunnet, så er det klart de blir sinte – og hvor skal de så gå hen? Det er altså ikke bare en irrasjonell og ubegrunnet frykt. Den er meget håndgripelig, og vi kan måle det. På den måten gir våre analyser en oppreisning til de globaliseringsbekymrede,» sier Whitta-Jacobsen ubeskjedent.
Samtidig er de negative konsekvensene i Danmark relativt beskjedne, blant annet grunnet en velorganisert voksen- og etterutdanning, men spørsmålet er likevel om man skal være fornøyd med å bøte for de negative konsekvensene for dem som rammes eller om man skal sette globaliseringstempoet ned. Nettopp sistnevnte er ifølge Whitta-Jacobsen nærmest tabu i økonomkretser.
«Man har sagt at frihandel er entydig av det gode. Man må ikke nevne noen form for å roe ned tempoet. Det er nærmest tabu i økonomkretser. Men hvis man først anerkjenner at det er seriøse omkostninger for en ganske stor gruppe borgere, så må det også være et tema om hvor hurtigt det skal gå når vi globaliserer. Det betyr ikke at en er blitt globaliseringsfiendtlig eller er imot fri handel. Kun at en anerkjenner et forhold fra virkelighetens verden».
Tre grupper
I rapporten inndeles danskene i tre grupper: «de økonomisk berørte», «de verdipolitiske berørte» og «de globaliseringsrammede».
De økonomisk berørte utgjør 8 prosent av danskene og er personer som mener de (i meget høy grad) har fått en urettferdig lav andel av den økonomiske fremgangen.
De verdipolitiske berørte utgjør 12 prosent og er personer som mener at innvandrere (asylanter) og familiegjenforente gjør Danmark til et dårligere sted å bo.
De globaliseringsrammede, som utgjør 18 prosent, rapporterer at de i løpet av de siste ti år har opplevd å miste jobben som følge av globaliseringen i bred forstand. I denne gruppen er menn overrepresentert, flertallet er under 35 år, har ikke (lang) høyere utdannelse og flere stemmer Dansk Folkeparti enn i den øvrige befolkningen.
Samtidig er det flere enn de som er direkte berørt eller rammet som tar dette innover seg, fordi mange kjenner noen som tilhører disse tre gruppene. Dermed blir den «politiske bevegelsen» større.
Direktør i Deloitte, Anders Dons, sier at selv om sammenhengskraften i Danmark er intakt og høy i et internasjonalt perspektiv, så opplever et flertall av danskene likevel at det har beveget seg i nedoverbakke de siste ti årene når det kommer til økonomisk likhet, sosialt sikkerhetsnett og likhet om rettigheter og plikter.
Direktør i Kraka, Peter Mogensen, tilføyer at analysene på flere områder bekrefter at sammenhengskraften har tatt et rykk nedover. Han viser til at tonen i debatten mellom personer med dansk og en del innvandrere er blitt dårligere, høytutdannede flytter til byene, mens lavtutdannede forblir i utkanten, og at barn i stigende grad deles inn geografisk etter foreldrenes inntekt.
Advarsel
Den kan være at denne rapporten har noe for seg, om ikke annet som en advarsel på hva en bør være oppmerksom på i fremtiden, men spørsmålet er om ikke den form for globalisering som skaper absolutt mest bekymring hos borgerne er innvandringen, og da først og fremst innvandringen fra ikke-vestlige land. Denne innvandringen griper inn både i det økonomiske og verdimessige perspektivet samtidig med at det kan ende opp med at mange flere blir «globaliseringsrammet». For om ikke jobben din blir eksportert til et billigere land eller roboten overtar, så blir det stadig flere lavkvalifiserte å konkurrere med på arbeidsmarkedet.
I 1999 holdt den britiske statsminister Blair en tale i Chicago, senere kalt Blair-doktrinen, hvor han blant annet erklærte følgende:
«Vi er alle internasjonalister nå, om vi liker det eller ikke. Vi kan ikke nekte for å være en del av de globale markeder, hvis vi vil ha velstand. Vi kan ikke lenger ignorere nye politiske ideer i andre land, hvis vi ønsker innovasjon. Vi kan ikke vende ryggen til konflikter og brudd på menneskerettigheter i andre land, hvis vi selv ønsker sikkerhet.»
17 år etter Blair-doktrinen kom avstemmingen om Brexit, og statsminister Theresa May, konkluderte i en tale til parlamentet:
«Den som tror han er verdensborger, er en borger i ingenmannsland.»
Globaliseringen er med andre ord blitt en politisk kampplass. For det globalistene med sine handelsavtaler og utsiktene til klingende mynt i kassen ikke har hatt blikk for er at mennesker slett ikke er like, ei heller for kulturelle og religøse motsetninger. For globaliseringens grunnidé, slik Anna Libak skriver i boken Forstå Populismen!, er at jo mer vestlige samfunn åpnet seg økonomisk for hverandre og resten av verden, desto rikere og lykkeligere ville vi alle bli. De frie, globale strømmer av arbeidskraft, kapital, kultur, informasjon, jobber og alt annet ville få verden til å smelte sammen i fred og velstand. Jo mer man blandet mennesker og kulturer, dess mer forståelse, toleranse og innovasjon ville det ende med. Endemålet var som en global landsby, hvor alle folkeslag lever harmonisk sammen.
Erfaringene har fortalt oss noe annet. Men globaliseringens tapere finne vi ikke blant innvandrerne, for de eneste som tjener på innvandringen, er innvandrerne selv, slik Paul Collier hevder. Det som derimot er det skumle farvannet nå, er om vi beveger oss mer fra globalismepolitikken og over til identitetspolitikken. For den allerede eksiterende «globale landsby», eller det såkalte flerkulturelle samfunnet, er slett ikke så harmonisk som vi skulle ønske, men tvert om full av motsetninger – jamfør for eksempel debatten om «avkolonisering av akademia».